KOMMENTAR: En slik erkjennelse sitter nok veldig langt inne hos en norsk Ap-politiker. I store deler av det norske samfunnet har konflikten mellom Israel og palestinerne de siste tiår blitt frastilt som «alle konflikters mor». Uttrykket ble brukt av Dagbladet i en lederartikkel senest i helgen. «Fra denne håpløse striden mellom to folk som gjør krav på samme territorium, har nye problemer og kriger oppstått stadig flere steder,» fikk redaktørene seg til å skrive.
Dagbladets konspirasjonsteori blir punktert med noen enkle spørsmål. Har konflikten mellom shia og sunni-muslimer oppstått etter 1948, eller går den tilbake til Muhammeds fetter Ali på 600-tallet? Oppstod konflikten mellom muslimer og koptere i Egypt da jødisk innvandring begynte til Palestina på 1800-tallet, eller går den over tusen år tilbake, til tiden da Egypt hadde kristent flertall og muslimene kom inn som fremmede erobrere? Har drusere, alawitter, arabere og beduiner levd uten problemer og kriger før jødene fikk sin egen stat? Det finnes utallige og lange konfliktlinjer i hele det store Midtøsten som har ingenting med Israel å gjøre. Og flere kunne lett ha blitt mye mer blodige dersom Israel ikke hadde blitt opprettet. Ta som to eksempel Israels innsats for å forhindre massemorderne Saddam Hussein (1981) og Bashar Assad (2007) fra å få atomvåpen.
Alle fakta i saken til tross, er to generasjoner norske journalister og politikere blitt flasket opp med troen på den ville påstanden som Nils A. Butenschøn presenterte i sin bok «Drømmen om Israel» i 1984. Konflikten som opprettelsen av Israel har skapt, er “kanskje det største moralske dilemmaet i vår tid”, skrev han. En slik påstand må bygge på minimal global oversikt eller grovt feilinnstilt moralsk kompass. Det har ikke hindret at Butenschøns karriere er blitt kronet med direktørstilling i Norsk senter for menneskerettigheter. Det har gitt ham klippekort i NRK.
Ikke alle nordmenn med aksjer i «fredsprosessen» er så politiserte som Dagbladet og Butenschøn. For flere er nok engasjementet drevet fram av et oppriktig ønske om å hjelpe partene, og en tro på at det vil hjelpe verden. Kan vi bare få slutt på denne konflikten, vil freden senke seg over jorden, synes mange å mene. Derfor har man brukt mye tid og milliarder av kroner på prosjektet.
Nå beskriver utenriksministeren i Jerusalem Post det som alle ser – «de dramatiske hendelsene over alt i regionen, fra Egypt til Syria, Libanon og den apokalyptiske terroren vi har sett over alt». Deretter nevner han «at det er to små landområder som er mer fredelige» – Israel og Vestbredden. Journalist Herb Keinon skriver at Barth Eide gjorde det «uten å påpeke ironien».
Israelerne kan ikke annet enn å se ironien. Her kommer den ene utenlandske topplederen etter den andre for å lage fred mellom Jerusalem og Ramallah, mens tusenvis av mennesker blir drept hver uke i nabolandene. Hvorfor ikke begynne med å gjøre en fredsinnsats der dødstallene er sekssifret og flyktningtallene syvsifret? spør israelerne seg.
Det er ikke et spørsmål for å avspore veien til fred med naboene. Israelerne lengter etter aksept for å forbli en jødisk stat i fred med naboene. De spør fordi de er usikre på framtiden, og status quo er mye bedre enn det de fikk etter Oslo fra 1993.
Jeg blir redd når jeg hører ordet «fredsprosess», sa en israeler som stilte spørsmål fra salen under MIFFs Israel-debatt i Oslo tirsdag. Hans frykt deles av mange israelere. De har opplevd at internasjonalt press mot Israel tvang landet til tilbaketrekninger og kompromisser som åpnet en flodbølge av vold og terror.
Barth Eides erkjennelse av situasjonen i Midtøsten bør bane vei for en mer realistisk og forsiktig linje fra Ap mot Israel. Samme hvilken farge en ny norsk regjering får, må den innse at vi ikke nødvendigvis har løsningen på problemet. Vi forstår kanskje ikke en gang hva problemet er?
Relaterte artikler:
Avisen Dagen kommenterer Dagbladets lederartikkel om konflikten mellom Israel og palestinerne som «alle konflikters mor».
