Vi satt i klasserommet. Det var dagens runde med å diskuterer nyheter i samfunnsfag. Vi lærte hva ordet intifada betydde. Vi hadde alle fått med oss at det betydde steinkastende barn mot skytende soldater. Så urettferdig! Barn mot soldat, det får deg til å grøsse. Jeg husker jeg var opprørt av bildene. Barna på nyhetene var på min alder, tidlig i tenårene. Noen enda yngre. Så urettferdig at soldatene skjøt på dem! Vi snakket mye om dette i samfunnsfagtimen på ungdomsskolen. Så stilte jeg læreren et spørsmål: «Men hvorfor er det barna som er med i intifadaen da? Hvor er mammaen og pappaene deres?» .
Jeg spurte bare fordi jeg lurte. Svaret uteble. Det vil si, det ble mumlet noe om kulturforskjeller og slemme Israel. Men hvorfor sto barna der mot soldatene? Jeg lurte veldig nå.
Jeg fikk klar beskjed om å ha respekt for at slik måtte det være, for de hadde det så tøft og vanskelig. Litt kjeft fikk jeg også, for jeg var jo så intolerant! Det er intolerant å lure på ting. Det lærte jeg i den samfunnsfagtimen.
Flere spørsmål i andre timer ble møtt med sinne fra læreren. Ja for jeg var litt rasist egentlig som spurte. Hvorfor er det greit å sende barn ut i krig? Hvorfor kaster barna stein og brannbomber mot soldatene? Hvorfor stopper ikke noen snille voksne barna i å gjøre slikt? Ingen spørsmål ble besvart, det eneste det var lov å si var: Slemme Israel, stakkars undertrykte barn.
Langt ute på landet, på en øy i havgapet i Hordaland fylke satt jeg og lurte. Hjemme hadde jeg lært at farlige ting skulle voksne gjøre. Min far lot meg ikke en gang bruke plenklipperen, det var jo så farlig. «Gå ikke til sjøen alene, du kan falle uti og drukne!» «Sykle ikke ut på hovedveien, der kommer det biler!» «Husk hjelm på hodet!» «Ta med småpenger, slik at du kan ringe hjem dersom det skjer noe!» (Ja, det var den gang det fortsatt fantes telefonkiosker!)
Men de palestinske barna kastet stein på soldater… Hvorfor får jeg ikke lov å spørre hvorfor mammaer og pappaer der nede ikke bryr seg om de dør?
Jeg fulgte aldri strømmen da jeg var liten. Jeg ble ofte anklaget for å være uenig med voksne av prinsipp. Stille spørsmål betyr nemlig at man opponerer og er uenig. Jeg ville egentlig bare vite, derfor leste jeg mer og mer. Jeg spurte mer og mer. Til slutt hadde læreren insinuert så ofte at mine spørsmål bygde på rasisme, at medelever uunngåelig begynte å kalle meg rasist. Stempelet fikk jeg fordi jeg ikke bare godtok mumlingen om kulturforskjeller.
Jeg fortsatte å stille spørsmål. Tilegnet meg kunnskap. Når ble Israel opprettet? Så det har bodd jøder der hele tiden altså? De dukket ikke bare plutselig opp og tok seg til rette? Så jøder har vært forfulgt i flere tusen år? Hvorfor lærte vi ikke om jødeforfølgelsen under den spanske inkvisisjonen? Når ble grensene til Israel slik de er i dag? Hvem startet hvilken krig?
Jeg trakk mine egne slutninger. Skal en soldat slutte å være soldat fordi andre mener det er greit at barn skal være soldater? Skal man stille krav til de som virker svakest? Skal man støtte noen bare fordi de virker svakest? Har den svakeste alltid rett? Jeg synes lite om å kjempe for en sak som ikke tåler spørsmål. Jeg vil ikke godta at «sånn er det bare».
Om noen har en annen kultur enn meg, så endrer ikke det på mine verdier. Jeg forkaster ikke mine verdier for å tekkes en annen kultur, samme hvor mange barn de sender ut for å kaste stein. At barn står først i fronten betyr ikke at en part har rett. Det er helt andre ting som avgjør det. Sender du dine barn ut først i fronten så er det tydelig tegn på at du er en part man bør være skeptisk til.
Jeg endte på et sted hvor jeg anerkjente Israels rett til å eksistere og å forsvare seg. Jeg kan ikke se at noe annet er riktig, jeg er da ikke for utryddelse av jøder!
Derfor er jeg nå ikke bare rasist, men i kategoriene «kald, hater og forsvarer av folkemord». Hadde jeg forsvart mord på israelere derimot så hadde jeg vært en helt, jeg hadde i hvert fall fått lov til å breke i kor med de andre sauene. Og ikke minst hadde jeg fått tonnevis med «likes» på Facebook (det er viktig har jeg hørt). Men slik er det ikke.
Som 30-åring ble jeg kristen, og min støtte til Israel fikk et nytt element. Men jeg hadde vært venn av Israel i årevis som ateist før den tid. Det er glemt av mine venner når jeg nå argumenterer for Israel. Jeg blir avfeid som en hjernevasket overkristelig kaldhjertet kvinne som er blind for realiteter, en som aldri drar nesen sin opp av Bibelen. Dette er noe jeg på ingen måte kan akseptere! Jeg er kvinne, jeg kan ha mer enn én tanke i hodet om gangen. Jeg kan støtte Israel ut i fra logikk, historie, folkerett, felles verdier, følelser, åndelighet – alt på en gang!
I virkeligheten er jeg en sionist. Jeg var helt ærlig ikke klar over det før nylig. Jeg var egentlig mest opptatt av å si i fra om urett, å stå opp for de som ikke får sin sak hørt. Jeg brenner også for kurderenes sak. Jeg brenner for folket i Nord-Korea, at de skal få sin frihet! Jeg har også engasjert meg i kampen mot dødsstraff i USA. Men siden jeg er sionist, så er jeg nå kald og liker drap får jeg høre.
Når jeg er stemplet kan de overse alle mine argumenter, all informasjon, alle spørsmål. Bort med det! Logikk teller ikke! Spørsmål stilles ikke, og Israel skal ikke støttes under noen omstendigheter.
Beklager, men så blind klarer jeg ikke å bli. Dere må breke mot utslitte israelere og jøder uten meg.
Med Israel for fred er en religiøs nøytral organisasjon som samler alle ulike venner av Israel i Norge. Klikk her for å bli medlem nå – gratis ut året!
