Går det som meningsmålingene har antydet, vil valget 13. september gi et Storting med et unisont budskap til Israel: «Stans okkupasjonen! Trekk dere ut av Vestbredden så raskt som mulig!» Dette er også mantraet til norske biskoper, organisasjonsledere og fagforeninger, og det kommer helt fra toppen: «Okkupasjonen må opphøre, muren må rives, palestinerne må få sin egen stat» (Ap-leder Jonas Gahr Støre).
Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i mai 2000. «Israel er svakere enn et edderkoppnett,» konkluderte Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah. Bare fire måneder senere satte Yasser Arafat i gang «Al-Aqsa-intifadaen», et navn som røper den islamistiske motivasjonen i den palestinske volds- og terrorbølgen som drepte over tusen israelere. Nasrallah, på sin side, responderte til Israels påståtte svakhet i 2006, og satte i gang Den andre Libanon-krigen.
Den islamistiske terrorgruppen Hamas tok æren da Israel trakk seg ut av Gaza i 2005. Bare noen måneder senere belønnet palestinske velgere dem med rent flertall i den lovgivende forsamlingen, og etter det blodige kuppet i 2007 har Hamas styrt Gaza med totalitær hånd. Hamas har belønnet Israel med titusenvis av raketter.
Disse to leksjonene burde være tilstrekkelige for alle som ensidig hever pekefingeren mot Israels militære kontroll i Judea og Samaria, men det har vist seg å hjelpe lite. De største krigsforbryterne, i store deler av den norske elitens øyne, er jøder som bor i sitt historiske kjerneland, ikke de som har en uttrykt antisemittisk agenda og lar det regne terror-raketter ned over sivile boligområder. Rødgrønne flertall i norske kommunestyrer og fylker har vært opptatt av å straffe jødene som de mener bor på feil sted, ikke de som profiterer av å handle med og hjelpe Hamas.
I august kom en tredje leksjon, da Taliban i løpet av noen få døgn overtok maktvakuumet som USA etterlot seg i Afghanistan. Taliban-seieren har inspirert alle som er i jihad mot vestlige land og verdier. «At den amerikanske okkupasjonen av Afghanistan er borte, er et forvarsel om at den israelske okkupasjonen av landet Palestina vil bli borte,» sa Hamas-leder Ismail Haniyeh da han gratulerte Taliban 17. august. Palestinske myndigheter (PA) var også oppmuntret: «Israel må lære leksen – ekstern beskyttelse gir ikke sikkerhet og fred til et land. Den israelske okkupasjonen av palestinsk land vil ikke vare og vil ta slutt.»
Uttalelsene til Hamas og PA «må forstås i sammenheng med de fundamentalistiske gruppenes ideologiske avvisning av Amerika og Israel som vantro som søker å kontrollere islams land», skriver Dan Diker og Khaled Abu Toameh i Jerusalem Center for Public Affairs 5. september. «Akkurat som Taliban drev USA ut av Afghanistan, har PLO, PA og Hamas som mål å drive Israel ut fra hele ‘arabiske, muslimske Palestina’.»
Amerikanske og norske ledere hadde troen på sine afghanske partnere. I 2013 ble Israels daværende statsminister Benjamin Netanyahu invitert til Afghanistan «for å se hvordan USA hadde etablert en lokal militær styrke som kunne stå opp mot terrorisme på egen hånd». Netanyahu takket høflig nei. «Et ekstremistisk islamsk regime har erobret Afghanistan og vil gjøre landet til en terrorstat som vil true hele verden», påpeker Netanyahu åtte år senere.
Vil noen i Norge lære leksen av Talibans maktovertakelse? Eller vil den utenrikspolitiske eliten fortsette å heie fram det som vil bli en taliban-lignende maktovertakelse i de palestinske byene og landsbyene på Vestbredden? Vil noen slutte å rope enkle slagord mot Israel, og i det minste understreke at det er nødvendig at palestinsk side kommer til forhandlinger før en eventuell israelsk tilbaketrekning? Vil noen ta seg bryet med å nevne at det må finnes sikkerhetsløsninger? Bør noen sjekke om de amerikansk-trenede PA-styrkene har noe mer motstandskraft enn de afghanske viste seg å ha?
Fra Kabul til Washington er det 11.166 kilometer. Fra Ramallah til Jerusalem er det mindre enn 20 kilometer. Israelerne har ikke råd til å være så ufattelig naive som amerikanske og norske ledere har vist seg å være i Afghanistan. Det er tid for å endre kurs, og lære sine lekser.
