I 1999 foretok Senter for palestinske studier i Nablus en meningsmåling. Den viste at palestinerne på Vestbredden og i Gaza mener at Israel er et mer demokratisk samfunn enn USA og Storbritannia. Det betyr at selv for dem som føler israelerne som fiender og undertrykkere, framstår det israelske samfunnet som selve referansen på demokrati. Det er sterkt.
Debatten i israelske medier er mer fri og levende enn debatten i norske medier (selv om Israel har militær sensur). Valgordningen er gjennomført demokratisk: Hver stemme teller like mye, sperregrensen for småpartier er så lav som 1,5 %.
Valgene pågår uten fusk. Riktignok kom noen i Arbeiderpartiet med anklager om fusk etter valget i 1996. Men grundige undersøkelser viste at det ikke hadde vært ett eneste tilfelle av fusk. Noen få feil (trolig færre enn i Norge), men ikke noe fusk.
Israels demokrati og frie debatt er en viktig side av landets strålende suksess. Dette blir desto mer imponerende når vi vet at Israel har vært i en krigssituasjon hele tida. Jeg våger påstanden: Ikke noe land i historien har klart å bevare tilnærmet så stor frihet så lenge under så stort press og så sterke trusler som Israel har vært utsatt for.
