Før 2. verdenskrig så mange jøder (i hvert fall på høyresida) for seg at det ville komme mange nok jøder til Israel til at jødene kunne slå seg ned i det som nå er Israel og Vestbredden, og kanskje også på den andre sida av Jordan-elva. Araberne som bodde der, kunne da være en vanlig minoritet med stemmerett. Jødene ville være i flertall likevel.
Men etter 2. verdenskrig var 6 millioner potensielle israelere døde. Det var da klart at det ikke var nok jøder til en stat med jødisk flertall på begge sider av Jordan-elva, og heller ikke mange nok til en stat i hele området vest for Jordan-elva (Israel og Vestbredden).
Muftien
Den åndelige lederen for Palestina-araberne før og under 2. verdenskrig var muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini. Han forstod hvordan dette forholdt seg. Derfor allierte han seg med Hitler og oppmuntret nazistene til å utrydde jødene. Også arabiske ledere i Egypt og Irak allierte seg med nazistene.
Etter 2. verdenskrig
Til tross for at det jødiske folket ble så sterkt svekket under 2. verdenskrig, hadde jødene i Palestina og restene av de jødiske samfunnene i Europa kraft nok til å opprette staten Israel, med støtte fra jøder i USA.
Enstatsløsning?
Så langt har vi bygget på Moshe Arens. Resten bygger på et stort antall kilder.
Det demografiske spøkelset henger fremdeles over Israel: Faren er til stede for at araberne skal komme i flertall i Israel selv uten at Vestbredden tilhører Israel.
Det er ulike syn i Israel på dette. Det finnes faktisk fagfolk som mener at selv om Israel annekterer Vestbredden og gir araberne (palestinerne) der fulle borgerrettigheter, vil det jødiske flertallet holde – særlig hvis vi holder Gaza utenfor. Men de aller fleste israelerne ønsker egentlig en tostatsløsning: Med utgangspunkt i våpenhvilelinjen fra 1949 (med justeringer begge veier) skal jødene ha en stat i Israel, palestinerne en stat på Vestbredden, eventuelt sammen med Gaza.
Problemet er å få det til på en måte som ikke fører til nye runder med terror og krig.
Israel arabisk?
I desember leste vi en artikkel av den israelske historikeren Benny Morris i Tablet Magazine. Hovedbudskapet i artikkelen er at knapt noen ledende palestiner ser for seg en løsning hvor det er en varig stat med jødisk flertall. Derfor forlanger de ”rett til å vende tilbake” for de arabiske flyktningene fra 1948. Det vil i løpet av få år gjøre ”Israel” til en arabisk stat og jødene igjen til en diskriminert og forfulgt minoritet overalt i verden.
De ultra-ortodokse
Etter Morris’ artikkel var det mange leser-kommentarer. Leserne skriver under kallenavn, så vi kan ikke vite hvem de er og hvilken kompetanse de måtte ha.
Men jeg synes at den første kommentaren var interessant. Forfatteren viser til at de ultra-ortodokse jødene – haredim – har meget store barneflokker. Leseren, som kaller seg sabril, skriver at dersom den eksplosive veksten i antallet haredim fortsetter, vil det føre til at den jødiske befolkningen begynner å øke meget sterkt om 20-30 år. Hvis og når det skjer, vil en enstatsløsning ikke lenger være noen trussel mot det jødiske flertallet i Israel.
Uansett er det mange ”hvis” i dette. Men synspunktet er interessant.
Ifølge en artikkel på Wikipedia var det for 18 år siden, i 1992, ca. 275.000 haredim i Israel. I 2010 er det 736.000. Det er lett å regne ut at hvis veksten fortsetter på samme måte de neste 18 år, vil antallet komme opp i ca. 2 millioner. Og etter 18 år til vil den, hvis altså den samme veksten fortsetter, være ca. 5 millioner. Ifølge en annen artikkel på Wikipedia er doblingstiden for den ultra-ortodokse befolkningen i Israel på 11,5 år.
