Det står mye på spill i atomforhandlingene med Iran. Både hvis landene som utgjør P5+1 ikke lykkes med å få på plass en avtale, og dersom avtalen ikke klarer å forhindre Teheran fra å skaffe seg atomkapasitet.
Det hvite hus har kommet med et forslag til Iran som lar dem beholde mye av uranen med såpass høyt anrikningsnivå at veien er kort til å kunne benytte det i langdistanseraketter. Denne advarselen er særlig klart uttrykt av Israel og statsminister Benjamin Netanyahu, som ikke kan akseptere en slik avtale. Trolig vil den israelske regjering kunne godta, uten at de har antydet det så langt, at Iran får fortsette med utviklingen av lavanriket uran til forskning og energi, men ikke noe mer. Med Israel står ikke alene om å være skeptisk til utkastet fra Obama-administrasjonen, det er også Frankrike og Den amerikanske kongressen.
President Barack Obama er svært klar på at han aldri ville gått med på en avtale som gjør Iran til en atomvåpenmakt, men ifølge kritikerne er det nettopp dette det foreliggende avtaleutkastet baner veien for. Det legitimerer Irans jakt på atomvåpen, mener kritikerne.
Hvorfor mener Israels regjering at et Iran med atomvåpen er så farlig? Er det riktig, som New York Times skrev på lederplass denne uken, at Netanyahu er «hysterisk» og mangler bakkekontakt i dette spørsmålet?
Fortid og framtid
To artikler oppsummerer godt kjernen i de vurderingene en israelsk regjering må gjøre når de skal ta stilling til Iran-forhandlingene. Den ene er skrevet av Steven R. David, som er professor ved Begin-Sadat Center for Strategic Studies. Han analyserer et viktig punkt: Hvordan oppfører rasjonelle ledere med atomvåpen seg når de blir tvunget inn i et hjørne?
Artikkel nummer to ble publisert i Ha’aretz på tirsdag og er skrevet av den amerikansk-jødiske juristen, Obama- og Israel-tilhengeren Alan Dershowitz. Nå er den amerikanske Harvard-professoren ingen israeler, men som statsleder er Netanyahu spesielt opptatt av å ta lærdom av feilene fra andre verdenskrig. Dershowitz’ blikk tilbake i historien, til Chamberlain og forhandlingene med Nazi-Tyskland, er nok hendelser som også den krigshistorieinteresserte Netanyahu har reflektert rundt i denne sammenhengen.
«Chamberlain-øyeblikk»
Vi kan begynne med å se på argumentene til Dershowitz, som oppsummerer argumentet til dem som er imot det amerikanske forslaget slik:
– Den forståelige bekymringen, uttalt av israelerne, franskmennene, saudi-araberne og noen andre ledere, er at de iranske lederne kjøper seg tid. At de ønsker å komme med ubetydelige innrømmelser for betydelige reduksjoner i sanksjonene som ødelegger økonomien deres. Deres mål er å ha gul kake (uran) og spise god mat samtidig. Disse lederne, som mange erfarne atom- og diplomatieksperter, frykter at en dårlig avtale som den utenriksminister [John] Kerry virker klar til å akseptere, vil føre til at iranerne nærmer seg atomvåpenkapasitet samtidig som de styrker deres sviktende økonomi. Sluttresultatet er et mer mektig Iran, med evnen til å kunne ta i bruk sitt atomarsenal raskt og i smug, skriver Dershowitz.
Faren er at vi får et nytt Neville «Chamberlain-øyeblikk», en repetisjon av feilen fra «da den idealistiske, men naive britiske statsministeren inngikk en avtale med nazistene, i et desperat, men dødelig forsøk på å unngå en militær innblanding mot Hitlers økende makt».
Løsningen ligger verken i krig eller i diplomati, tror Dershowitz. Det ligger et sted i mellom, med økte sanksjoner og trusler om krig. Denne kombinasjonen har tross alt bragt iranerne til forhandlingsbordet, påpeker han.
– Å svekke sanksjonsregimet nå i bytte mot å opprettholde status-quo vil være dårlig diplomati, dårlig forhandlingteknikk og viser svakhet på et tidspunkt der en burde vise styrke, mener professoren.
Juristen er takknemlig for at det pro-israelske samfunnet i USA har stått samlet i kravene om at myndighetene ikke svekker sanksjonene mot Iran, både på høyre- og venstresiden av amerikansk politikk. De eneste som ikke følger strømmen, og som Dershowitz kritiserer, er den jødiske venstresidens lobbyorganisasjon J Street.
– Nå som Israel og deres støttespillere insisterer på at sanksjoner må opprettholdes, så virker det som om J Street støtter Neville Chamberlains tilnærming til diplomatiet: Kom med betydelige innrømmelser i bytte mot tomme løfter. Slik vil vi bare svekke vår forhandlingsposisjon og øke sjansene for at USA vil bli tvunget til å ta militære grep, tror han.
– Har vi ikke lært noe av […] Neville Chamberlain? spør Dershowitz seg til slutt.
Ingen regimer er «egentlig» rasjonelle
Det fører oss over til saken til Steven R. David. Vi husker at essensen i hans analyse handler om framtiden: Hva skjer hvis Iran blir tvunget opp i et hjørne?
Men for å fastslå det, må man vurdere hvor rasjonelle Irans lederskap er, mener David. Noen argumenterer for at Irans ledere er rasjonelle på samme måte som amerikanske og sovjetiske ledere under Den kalde krigen, og at internasjonal kontroll på Irans atomprogram derfor ikke er så nødvendig.
På den andre siden har du dem som mener at iranerne ikke er rasjonelle i det hele tatt. De ser på iranske ledere som religiøse fanatikere som ønsker en «atomapokalypse» velkommen, ayatollahene ser på en atomkrig «som en foranledningen til opprettelsen av et islamsk paradis». For vestlige observatører med et slikt synspunkt er et militært inngrep fortsatt å foretrekke, framfor å se Teheran utvikle atomvåpen.
– Selv om begge sider av debatten har rett til en viss grad, så forstår de ikke essensen i problemet. Når sant skal være sagt, så er det iranske lederskapet rasjonelt, men vil under noen omstendigheter finne på å bruke atomvåpen. Historien er full av eksempler på rasjonelle ledere som, når de stod overfor sitt regimes undergang, ikke nølte med å ta i bruk masseødeleggelsesvåpen, skriver David.
Israel kan ikke stole på at Iran er rasjonelle og at de derfor avskrekkes av Israels evne til å slå tilbake mot et angrep, mener David. Militære budsjetter, våpenkjøp og angrepsplaner i Israel må tilpasses en slik virkelighet.
– I en ikke alt for fjern framtid, kan Israel stå overfor et Iran bevæpnet med atomvåpen, med ledere som ikke har noe å tape og alt å ødelegge. Om Israel kan håndtere denne utfordringen kan være avgjørende for om landet fortsetter å blomstre eller forsvinner i et haglvær av atomstridshoder, skriver David.
