Torsdag holdt USAs president Barack Obama en tale om amerikanernes politikk i Midtøsten. Det var knyttet spenning til om Obama ville legge bort kravet om palestinerne må godta staten Israels jødiske karakter. Men Obama gjorde klart at Israel må være en jødisk stat og hjemlandet for det jødiske folk.
Fra noen stemmer på israelsk venstreside blir det hevdet at kravet om anerkjennelse som jødisk krav er en unnskyldning statsminister Benjamin Netanyahu bruker for å slippe å forhandle med palestinerne. De mener det er urealistisk å få palestinerne med på dette. Andre vil blåse kravet bort, og hevde at det viser at Israel har lav selvtillit, når landet har behov for palestinernes anerkjennelse av hva de virkelig er.
– Uten kontakt med virkeligheten
– Men begge disse forestillingene er ikke i kontakt med virkeligheten, mener Ha’atzmauts Knesset-medlem Einat Wilf. Hun er også medlem av utenriks- og forsvarskomiteen.
For straks dette kravet blir innfridd, om å anerkjenne Israel som hjemlandet til det jødiske folk, vil fred endelig være mulig, forklarer hun. Det er for så vidt riktig at Israel ikke er i behov av palestinernes anerkjennelse på dette området, men palestinerne trenger å innse dette for sin egen del.
Et løgnens håp
Zionismen har hele tiden handlet om et jødisk folk som selv ønsker å bestemme over sitt eget liv og stake ut kursen for sin egen framtid. Den palestinske motstandskampen har handlet om å bekjempe zionismens idé om en jødisk stat.
Fordi de ikke har lykkes med å forhindre dette, har palestinerne overbevist seg selv om at zionismen er en koloniseringsbevegelse som har ført fremmede elementer inn i deres eget land. De hevder de er fremmede som i møte med kraftig motstand etter hvert blir tvunget til å forlate området. Denne historien har kanskje vært en kilde til håp blant palestinerne selv, men er likevel en usannhet de er nødt å legge bak seg dersom deres stat skal bli en virkelighet, argumenterer Wilf.
Mistet kontakt med virkeligheten
Håp er som regel et positivt ord. Men i palestinernes tilfelle har håpet gjort at de har mistet kontakt med virkeligheten. De har forventninger om en framtid som aldri kommer. En framtidstro som verken er konstruktiv eller positiv. Elementene som forkynner dette håpet gjør stor skade for palestinernes håp om en egen stat, fortsetter hun.
Sammenligningen mellom zionismen og europeernes koloniseringstokter holder heller ikke vann, skriver politikeren. For mens kolonistene vendte nesen utover i verden, kom zionistene hjem. Det handlet ikke om å utforske den ukjente verden og utnytte naturressursene til et fremmed land. Det handlet om å utnytte de eneste ressursene det jødiske folk noensinne har hatt: deres kunnskap og oppfinnsomhet, for å bygge en stat fra bunnen av.
Anerkjennelse endrer alt
Skal man bygge en stat må man mobilisere et folk. Men palestinerne har konsentrert seg mer om å ødelegge Israel og fjerne det fra kartet enn å konstruktivt gjøre noe med sin egen situasjon. Så lenge dette fortsetter blir det ingen fred i Midtøsten.
Skulle palestinerne, mot alle odds, anerkjenne staten Israel som jødenes hjemland, vil det endre alt. Da vil de signalisere for seg selv, for Israel og for verden at de har lagt bak seg voldens og motstandskampens vei, og at de er klare til å bygge en stat de kan kalle sin egen, avslutter Wilf.