Dersom det ikke blir politiske jordskjelv med store utslag på meningsmålingene, vil statsminister Benjamin Netanyahu kunne ha mange valgmuligheter når han på nyåret vil kunne danne en ny regjering etter Knesset-valget. Hans nåværende samarbeidspartnere på høyresiden, som Shas og Israel Beiteinu, vil definitivt ønske å bli inkludert i regjeringen også denne gangen.
Sentrum- og venstrepartiene Yesh Atid og Arbeiderpartiet, ledet av henholdsvis Yair Lapid og Shelly Yachimovich, har heller ikke avvist et samarbeid med Netanyahu etter valget. Den eneste betingelsen de setter, er at de får ansvaret for sosialpolitikken.
Knessets største parti, Kadima, risikerer å få godt under ti prosents oppslutning. Etter at partileder Shaul Mofaz trakk seg og sine ut av regjeringen tidligere i høst, har ikke akkurat tonen mellom Mofaz og Netanyahu vært forsonlig. Men faktum er at Mofaz lovet Kadima-medlemmene, både før og etter partiledervalget i april, at han aldri ville la «Framgangspartiet» bli en del av den sittende koalisjonen. Med andre ord kan man aldri vite om ikke et svekket Kadima-parti på ny går inn i en Netanyahu-ledet regjering.
Vi har satt opp en liste med de fire spørsmålene som trolig blir mest sentrale under årets valgkamp.
Økonomi
Den økonomiske situasjonen i Israel går for øyeblikket i negativ retning. Veksten stagnerer, etter at landet klarte seg bedre enn de aller fleste andre vestlige land under de første årene av finanskrisen. Netanyahu har mye å skryte av, men også mye som kan slå tilbake på ham og Likud. De økonomiske forskjellene i Israel har økt under hans styre og han har heller ikke klart å redusere andelen fattige, som ligger tett opp mot 30 prosent.
Det kanskje mest avgjørende pengespørsmålet for velgerne, er hvilken økonomipolitikk de mener er best i nedgangstider. Et spørsmål som, i likhet med ellers i Vesten, ikke nødvendigvis bestemmes ut i fra hvor på den politiske skalaen en vanligvis befinner seg. Skal Likuds «hestekurpolitikk» mot budsjettunderskudd redde den israelske skuta? Eller skal Arbeiderpartiets tro på å øke offentlige utgifter i krisetider for å skape arbeidsplasser, bli løsningen? Det er spørsmålet israelere vil stille seg.
For venstresidens troverdighet overfor velgerne i dette spørsmålet, taler det positivt at Israel vil få store inntekter på eksport av naturgass innen få år. En midlertidig økning av statsgjelden for å finansiere en «innsprøyting» i økonomien, vil nok mange mene Israel kan ta seg råd til.
Sosialpolitikk
Sosialøkonomien er utvilsomt opposisjonen i sentrum og på venstresidens sterkeste kort. De første to årene mens han ledet landet, kuttet Netanyahu mye i velferdsutgiftene. Som en konsekvens av det og en del andre faktorer, var sommerferien 2011 preget av en stor sosial protestbevegelse blant de sekulære jødene. Regjeringen ble nødt til å reversere en del av sine velferdskutt, samtidig som de økte skattene for å finansiere dem. Det var imidlertid mange som følte at tiltakene ikke var tilstrekkelige. I ettertid sitter koalisjonen igjen med svært lite troverdighet blant mange israelere i sosiale spørsmål.
Sosialpolitikk har også vært det opposisjonen har markert seg på i denne valgperioden og hvor de har kritisert Netanyahu-regjeringen sterkest.
Militærtjeneste
Etter at regjeringen ikke lyktes med å få vedtatt en vernepliktslov i sommer, handler dette valget også om ultra-ortodokse jøder skal tjenestegjøre i IDF eller ikke. Sentrum og venstresiden (pluss Israel Beiteinu) er prinsippfaste i dette spørsmålet og mener alle israelere må bidra for å beskytte landets borgere. Likud har i regjering hatt en mer pragmatisk tilnærming. De har forsøkt å få på plass en mellomløsning der langt flere ultra-ortodokse blir vervet, men der de fortsatt får en viss grad av særbehandling. Valget står altså mellom prinsipp eller pragmatikk.
Sikkerhet
Mens mediebildet under Netanyahus statsministerperiode har vært preget av fokus på sosialpolitikk, seiler nå sikkerhet fram som den desidert viktigste valgkampsaken. Under valgkampen i 2009 lovet Netanyahu å stanse Irans atomvåpenprogram. Det har han foreløpig ikke gjort, men likevel er tilliten til Netanyahu i Iran-spørsmålet fortsatt høy i den israelske befolkning.
At statsministeren har våget å stå for sitt eget syn i Iran-spørsmålet, selv om Washington har vært uenige, gir trolig positivt utslag for stemmesankingen, på tross av at opposisjonen stadig hevder at dette har svekket forholdet til USA.
