Venstreradikal tvangstrøye på universitetene i Israel

På slutten av 60-tallet kjente jeg en ung mann her i Norge som lurte på om han skulle stemme Høyre eller Venstre. Han var en reflektert og fornuftig mann.

Jeg ble derfor temmelig forbauset da jeg traff ham igjen litt ute på 70-tallet. Da trodde han fullt og fast at det sovjetiske systemet med planøkonomi var helt overlegent i forhold til vårt økonomiske system. For oppegående folk var Sovjetunionen, inkludert kommunismens økonomiske fiasko, på det tidspunktet avslørt for lengst. Forklaringen på hans ekstreme synspunkter var sjokkerende for meg den gangen: Han hadde tatt historie ved Universitetet i Bergen. Siden har jeg forstått at det var slik det var, og at det ikke var uten grunn at stedet ble kalt «Leninhøyden». Det akademiske miljøet hadde skråsikre oppfatninger som var grunnleggende feilaktige, og holdt fast ved dem med nærmest religiøs iver lenge etter at folk flest hadde gjennomskuet bløffen.

Dette rant meg i hu da jeg leste en artikkel av Caroline Glick. Hun er reporter i Jerusalem Post. Hun er også militær. 26. desember hadde hun en artikkel om den intellektuelle tvangstrøyen ytre venstre holder store deler av de israelske universitetene i. Det følgende bygger på hennes artikkel.

Glick var en av de journalistene som fulgte med de amerikanske styrkene under krigen i Irak våren 2003. I høst ble hun invitert til Tel Aviv universitet for å fortelle om denne opplevelsen. Her er noen av de spørsmålene studenter stilte henne etterpå:
Hvordan kan du si at George Bush er bedre enn Saddam Hussein?
Hvordan kan du si at demokrati er bedre enn diktatorisk styre? Hvordan kan du støtte USA når det er en totalitær stat?

– På spørsmål fikk hun til svar at det er hva professorene ved Tel Aviv universitet sier om USA.
Det er ingen hemmelighet at mange av de ledende israelske akademikere står langt ute på venstresiden, langt utenfor alle hovedstrømmer i folket.
Israelske professorer har undertegnet opprop til støtte for boikott av israelske varer. Noen støtter kampanjen i Europa og andre steder for å boikotte israelske akademikere.

Professor Rafi Yisraeli ved Det hebraiske universitetet, en meget talefør mann på høyresiden, sier at han snakket med en kollega ved Universitetet i Paris om antisemittiske holdninger på europeiske universiteter. Franskmannen sa: «Hva venter du av oss? Vi gjør ikke noe annet enn å gjenta hva vi hører fra israelske professorer.»

På midten av 90-tallet foretok en student ved universitetet i Tel Aviv en undersøkelse av de politiske synspunktene til universitetsprofessorer. Det viste seg at de aller fleste identifiserte seg med partier på ytre venstre og arabiske partier. Men det var ikke alt. De fleste var sterkt imot at noen professor med høyreorienterte eller til og med sentrums-orienterte synspunkter skulle få lov til å undervise ved deres avdeling. «Over mitt lik,» sa en.

Hvordan er det mulig at en liten klikk venstreradikale kan tyrannisere det akademiske miljøet med synspunkter som bare et lite mindretall i Israel har?
Det begynner med pensum. Det består av folk som Marx og Rousseau. Kapasiteter på høyresiden finnes ikke der.

Professorene er ikke åpne for motargumenter. En student Glick snakket med fortalte om en forelesning med Yoav Peled, en erklært kommunist. Peled forklarte hvor ond kapitalismen er. Studenten nevnte det økonomiske miraklet i Asia, land som Sør-Korea, Japan og Singapore. Peled brukte resten av tiden til å skrike til ham.

Karaktersystemet gir stor makt. Dersom man skriver noe annet enn professoren liker, får man lav karakter, så de fleste skriver noe annet enn de mener selv. (Det er et velkjent problem for Israel-venner, kristne og andre i Norge også, fra grunnskolen og oppover.)

Det kan ofte være vanskelig for akademikere på høyresiden å få offentliggjort sine arbeider. Og blir de offentliggjort, får studentene dårlig karakter for å bruke kilder som «ikke er anerkjent».

Glick snakket med en rekke akademikere og studenter. De fleste ville ikke bli sitert med navn. Studentene fryktet for karakterene.

Et svar
12. januar kom et svar fra Michael S. Kochin, som er ansatt ved avdelingen for politisk vitenskap ved Tel Aviv universitet, som Glick hadde kritisert. Han presenterer seg selv som konservativ, motstander av en palestinsk stat og en som støtter de jødiske bosetningene. Han nevner noen andre ved avdelingen som også har «ukorrekte» meninger. Han skriver at slike meninger er «velkomne» på universitetet.

Det framgår ikke om noen av disse andre underviser studenter. Kochin innrømmer at Yoav Peled uten tvil er den mest innflytelsesrike læreren i avdelingen, ifølge Kochin fordi han er så dyktig. Peled er marxist og støtter «innrømmelser til palestinerne», blant annet «rett til å vende tilbake». Dessuten er han kaptein i de israelske reservestyrkene.

 

 

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart