I årevis har den israelske offentligheten blitt lurt til å tro at den palestinske terrorismen stammer fra et ønske om å avslutte okkupasjonen og bli befriet, men sannheten er at terroren kommer fra hatet og oppvigleriet som blir spredt av jihadister innad i det muslimske miljøet, skriver Ben-Dror Yemini i en kommentar i avisen Yedioth Ahronoth.
«Vi har alltid blitt fortalt at så lenge den israelske okkupasjonen fortsetter, så vil den palestinske terrorismen aldri ta slutt. Selv om terroristene ikke er født som mordere, så gjør livets harde realiteter dem til det, ifølge en slik påstand. […] Denne tesen om «terrorisme forårsaket av okkupasjon» har støtte hos mange – alt for mange, kan man si. Ikke bare hos dem som er antisemitter eller anti-sionister, men det finnes også gode mennesker som faktisk tror på dette tøvet», skriver Yemini.
Videre skriver han at noen ganger kan det være en direkte sammenheng mellom terrorisme og kampen for frigjøring. Det er derimot ikke tilfellet når det kommer til palestinsk terrorisme, som i de siste tiårene praktisk talt har utviklet seg til ren jihadistisk terrorisme. De var ikke født som mordere, men hjernevaskingen, oppvigleriet og miljøet de vokste opp i gjorde dem til det.
Samme uken som Ori Ansbacher ble drept, ble 186 andre personer drept av jihadister andre steder i verden. Siden nyttår har 712 personer blitt drept av jihadister, mens antallet var 11.769 drepte personer i hele 2018.
«De fleste av disse terrorhandlingene får ikke internasjonal oppmerksomhet. Hvem bryr seg, siden det skjedde i Asia og Afrika? I Kongo, Tsjad, Somalia, Nigeria, Kenya og mange andre plasser. I tillegg kommer Irak, Afghanistan, Pakistan og Syria, hvor jihadister dreper noen hver eneste dag. De fleste ofrene i disse angrepene er muslimer og det er ukjent hva deres synd er».
Han viser videre til terrorangrepene i Sverige, Belgia, London og New York. «Er det en okkupasjon de stedene også», spør Yemini retorisk.
«Hovedårsaken til terrorisme er oppvigleri og hjernevasking i moskeene og på sosiale nettverk. Noen modige, prominente imamer, som Paris-baserte Hassen Chalghoumi eller Mohammad Tawhidi fra Australia, i tillegg til mange andre, kjemper mot denne giftige ideologien. Men selv om de avslører mekanismene bak hjernevaskingen, så får de ofte bare en kald skulder, fordi den progressive eliten vil heller høre om de post-koloniale og anti-zionistiske attribusjoner for dette forferdelige fenomenet».
Ansbacher ble drept fordi drapsmannen hennes kom fra et samfunn hvor mange helliggjør død og hat. Hun ble drept fordi den øverste religiøse lederen hos de palestinske selvstyremyndighetene (PA), sjeik Muhammad Hussein, regelmessig oppfordrer til drap på jøder. Hun ble drept fordi miljøer som oppfordrer til drap opprettholdes at palestinske myndigheters månedlige utbetaling til dømte terrorister.
«Arafat Irfaiya, som drepte Ori Ansbacher i kaldt blod, visste ikke bare at ingenting ville skje med ham eller hans familie etter det grusomme angrepet, men han visste også at de ville tjene på det. I det øyeblikket Irfaiya ble arrestert, så åpnet PA lommeboken sin. Belønningen er allerede på vei. Selv om huset eller rommet hans skulle bli ødelagt, så vil det bli bygd opp igjen i løpet av noen få dager av frivillige som støtter ham, med penger som familien vil få», skriver Yemini i kommentaren sin.
Den israelske journalisten skriver videre at vi må strebe etter fred og forsoning, men at dette ikke er ambisjonen til jihadistene. De er ikke ute etter en tostatsløsning, som de har blitt tilbudt gang på gang: I 1937, 1948, 2000, 2008 og i 2014. Alle disse forslagene er blitt avvist.
«Irfaiya bestemte seg ikke for å drepe fordi han støtter en form for fredsplan, eller fordi han ønsker en slutt på okkupasjonen. På samme måte som dem som drepte 130 personer på konsertlokalet Bataclan i Paris i 2015, som et eksempel, ikke trengte en okkupasjon som et påskudd for å drepe».
Den anerkjente israelske journalisten avslutter innlegget slik:
«Det er verdt å understreke at en dag vil vi få en form for avtale, med eller uten samtykke fra palestinerne, som vil helt eller delvis avslutte okkupasjonen. Vi bør imidlertid ikke lure oss selv til å tro at det vil føre til en stopp i jihadismen og terrorismen. Ikke i Paris, ikke i Jerusalem og ikke i Nigeria. Det er tvilsomt om terrorismen noen gang vil forsvinne. Og mens vi aldri bør slutte å strebe etter en fredsavtale, så må vi forstå at det aldri vil føre til en stans i terrorismen – fordi terroren var aldri ment å stoppe okkupasjonen uansett».
