Først ble det sagt at de palestinske voldsmennene på Tempelplassen gjorde opprør fordi noen få palestinske familier som ikke betaler husleie skulle bli kastet ut av sine boliger.
For å lette på trykket utsatte Israel saken (selv om det har vært en rettsprosess gjennom flere tiår).
Så var det Jerusalem-dagen 10. mai. For å begrense konfrontasjon, sa israelsk politi at en jødisk-nasjonalistisk flaggmarsj ikke kunne gå gjennom den arabiske delen av Gamlebyen i Jerusalem. Til slutt ble hele marsjen avlyst, igjen i et ønske om å redusere friksjon.
På dette tidspunktet hadde Hamas allerede for lengst meldt seg på i den interne palestinske konkurransen om å være Israels mest dødelige fiende. Det ble skutt granater og raketter og sendt ballonger inn i de israelske områdene rundt Gaza for å «beskytte det arabiske Jerusalem».
Israel viste tilbakeholdenhet også her.
Professor Hillel Frisch ved BESA (Begin-Sadat Center for Strategic Studies) mener denne israelske tilbakeholdenheten virket like godt som Chamberlains «fred i vår tid» og den britiske statsministerens ettergivenhet overfor Hitler. For Chamberlain tok det elleve måneder å få testet resultatet. I Israel tok det bare noen timer å få testet resultatet.
Frisch skriver: «I stdet for å bli imponert av den israelske olivenkvist [ønsket om å redusere friksjon], økte Hamas sine krav. «Vi vil sende raketter mot Jerusalem dersom okkupasjonsstyrkene ikke trekker seg tilbake fra Damaskus-porten,» advarte de. Da Israel ikke bøyde av for akkurat dette kravet, falt noen få raketter i Judeas åssider uten å forårsake noen personskader og med bare små materielle skader. Men i løpet av noen timer hadde [rakett-]dryppene vokst til en foss på byer og landsbyer i Sør-Israel, hvor to mennesker ble drept og større materielle skader.»
På Tempelplassen fortsatte volden. Men enda mer opprørende og skremmende for israelerne var det å se resultatet blant noen av Israels arabiske statsborgere. I en rekke israelske byer har det vært vold fra arabisk pøbler. I Lod gikk arabisk pøbel til angrep på jødisk eiendom og situasjoen var livstruende for mange jøder i byen. Synagoger ble påtent. Politiet var overbelastet, og mange måtte skyte skremmeskud i luften for å holde angriperne borte fra seg og sine famlier. Frisch skriver at en av de arabiske anførerne i vandaliseringen ble drept i selvforsvar av en av Lods jødiske innbyggere.
Professoren trekker som konklusjon at tilbakeholdenhet og ettergivelse ikke virker mot Israels fiender. Fasthet og rettferdighet virker, skriver han.
Frisch mener det er viktig at den arabiske pøbelen som har ødelagt og vandalisert offentlig og privat eiendom de siste dager og uker blir straffeforfulgt. Det må statueres klare eksempel. «Når det gjelder Israels eksterne fiender – Hamas, Islamsk Jihad og Fatah, må de møte den fulle vekten av Israels militære makt, jo tidligere desto bedre. Troen på at noe annet enn et knusende nederlag vil føre til deres moderasjon er et like stort selvbedrag som Chamberlains tilbakeholdenhet overfor Nazi-Tyskland,» konkluderer Frisch.
