Jerusalem Center for Public Affairs (JCPA) er et ledende og uavhengig forskningsinstitutt som fungerer som Israels globale ambassade for nasjonal sikkerhet og anvendt diplomati. Senteret ble grunnlagt i 1976 og har publisert hundrevis av studier og initiativer av ledende eksperter på ulike strategiske emner.
Her er et utdrag fra deres siste etterforskning av massakren 7. oktober mot Israel:
Du kan lese hele teksten, inkl. kildehenvisninger her.
Mer enn ni måneder etter at Hamas, i samarbeid med flere terrorgrupper, begikk 7. oktober-massakren mot Israel (den verste massakren mot jøder siden Holocaust og det dødeligste terrorangrepet siden 11. september-angrepet mot USA), må vi spørre hva som gikk galt? Massakren har rystet Israel til grunnvollene og fungert som en vekker.
Hamas navnga massakren mot Israel som «al Aqsa-floden», for å fremme deres religiøse og ideologiske tro på hellig krig og forsvar av de muslimske hellige stedene i Jerusalem.
Den motbeviste antakelsen i Israel og Vesten (inkludert Norge) om at palestinernes anklager mot Israel var politisk motivert og kunne løses territorielt.
Massakren var religiøst motivert og følger «Al Aqsa Intifada» i år 2000, hvor PLO og Hamas myrdet flere tusen israelere. I 2023 fortsatte Hamas den samme jihad-strategien skapt av PLO om ideologisk utryddelse kombinert med terror.
Likevel overser mange hva som førte til Hamas’ massakrer og kidnappinger. Frøene som kulminerte med massakren 7. oktober ble allerede sådd for flere tiår siden av Hamas’ rivaler Fatah (Fatah kontrollerer de palestinske selvstyremyndighetene, som i flere tiår har blitt finansiert av Norge, EU, USA og andre internasjonale givere). Siden Oslo-avtalen ble inngått i 1993, har Fatah hyllet og støttet terrorkrigen mot Israel.
Verdens reaksjon på massakren 7. oktober gjenspeiler 31 år med Oslo-avtalen og terrorhyllesten som de palestinske selvstyremyndighetene (PA) har fremmet internasjonalt.
Med Oslo-avtalen fikk PLO internasjonal legitimitet og kunne dermed maskere deres mål om å utslette Israel (se PLOs charter). Med Oslo-avtalen kunne PLO igjen lansere sin «10-punktsplan» fra 1974 for å kontrollere alt land de kunne få tak i. Etter dette skulle PLO fortsette sin «væpnede kamp» og «frigjøre Palestina fra elven til havet» – d.v.s. utslette Israel.
Tyve år senere fortsetter PA PLOs utmattelseskrig mot Israel for å oppnå «revolusjon til seier», inspirert av PAs sovjetiske mentorer.
I løpet av Oslo-æraen har PA fokusert på å delegitimere Israel, betale terrorlønn for å drepe israelere (Pay for Slay), trening i hat, antisemittisme, radikalisering, politisk krigføring, propaganda, nazi- og sovjetinspirert anti-israelsk lovgivning.
Under den andre intifadaen, som startet tidlig på 2000-tallet, ble flere tusen israelere, som allerede nevnt, myrdet eller såret av Hamas og PLO-terrorister. Selv om PA, jf. Oslo-avtalene, hadde påtatt seg å forhindre terrorangrep mot Israel, ble de ikke stilt til ansvar av det internasjonale samfunnet. Kort tid etter at PLO-leder Yasser Arafat undertegnet Oslo-avtalen, oppfordret han til jihad i moskeer i Sør-Afrika og Marokko.
PAs retorikk om folkemord har også gjennomsyret den internasjonale diskursen. Oslo-avtalens «land for fred» bidro til Israels beslutning om å trekke seg ut av Gaza i 2005. I 2006 vant Hamas president- og parlamentsvalget i Gaza.
Paradigmet i Oslo-avtalene om å forhandle med PLO og legitimere PA som en før-statlig myndighet bidro også til å bane vei for Hamas sin de facto statlige legitimitet. I 2014 tilbød daværende USAs president Obama å forhandle mellom Israel og Hamas, som står på USAs, EUs og Israels terrorliste.
Siden Hamas iscenesatte sitt blodige kupp mot Fatah i 2007 og tok kontroll over Gaza, har terrorgruppens politiske krigføring mot Israel økt dens internasjonale legitimitet. Med iransk og qatarisk bistand i lommen er Hamas fast bestemt på å få internasjonal aksept. I 2015 deltok Hamas i Røde Kors sin internasjonale opplæring om folkerett og fredsskaping. Hamas har tatt i bruk «liberalt» språk i tillegget fra 2017, til charteret fra 1988, som «streber å heve Allahs banner over hver tomme av Palestina, islam vil utslette Israel, Palestina er islamsk Waqf (hellig land) for muslimene. Derfor har alle muslimer en plikt til å frigjøre landet. Hamas anser seg selv som spydspissen i kampen mot verdenssionismen.»
Det var de som tolket Hamas’ «reformerte» 2017-endring for å være i samsvar med en «tostatsløsning». I realiteten faller det i tråd med PLOs 10-punktsplan, d.v.s. en «faseplan» som må kulminere i utslettelsen av Israel. I deres 2017-versjon påberoper Hamas islams sosiale rettferdighet, med fokus på en kompromissløs «frigjøring av Palestina» fra en ikke-muslimsk enhet, som en religiøs forpliktelse. I likhet med PLO er Hamas sitt mål å frigjøre hele «okkuperte Palestina» fra jødisk styre, som også var målet for massakren mot Israel.
Hamas har brukt mye ressurser på å markedsføre seg i verden som moderat. Under deres «Great March of Return» i 2018 brukte terrorgruppen plakater av Martin Luther King, Nelson Mandela og Gandhi – Hamas har latt seg inspirere av PLOs hybride krigføringsstrategi. Arafat var lojal mot det muslimske brorskapet og han var stolt over å være i slekt med muftien i Jerusalem, Haj Amin al Husseini, som samarbeidet med nazistene. PA-president Mahmoud Abbas liker også å bruke Hamas sin islamske retorikk, men i motsetning til Hamas har PA blitt svært upopulær blant sitt eget folk etter massiv korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Selv om PA konkurrerer med Hamas for ekstreme anti-israelske anklager, øker palestinsk støtte til Hamas i Judea og Samaria (Vestbredden).
I likhet med PA har Hamas også lært å appellere til den arabiske verden og Vesten. Hamas har stemplet seg selv som en religiøs «motstandsorganisasjon» – i Vesten er den omskrevet til en «frihetsbevegelse».
Hamas sin religiøse «branding» er en videreføring av Haj Amin al Husseini og Det muslimske brorskapets strategi med fokus på anti-jødisk propaganda om at jødene skal overta Tempelplassen i Jerusalem.
Fathi Hamad, som er nåværende medlem av Hamas’ politbyrå og tidligere innenriksminister, har uttalt at palestinerne må forberede seg på etableringen av et islamsk kalifat med Jerusalem som hovedstad. Han har også oppfordret PAs sikkerhetsstyrker til å reise seg mot PA-president Abbas og spurte jordanerne om å bli med i kampen «for å frigjøre Jerusalem og Al-Aqsa-moskeen».
Kort tid etter massakren mot Israel oppfordret Hamas-leder Khaled Mashal alle muslimer til å delta i kampen «og ofre sitt rene blod for Palestina».
Parallellene med PLOs ideologiske krigføring er slående. PLO-ledere har innrømmet at deres merkevarebygging av Al Aqsa var et PR-triks brukt for å planlegge en intifada.
Abbas og den Fatah-tilknyttede terrorgruppen al-Aqsa-martyrenes brigader har også brukt Al Aqsa-retorikken i sin anti-israelske propaganda.
Israels ignorering av PLOs radikale retorikk gjorde det internasjonalt mainstream. Fortellingen tar sikte på å distrahere palestinerne fra PAs korrupsjon, som over tid har endret Hamas sin legitimitet som det kontrollerende organet i Gaza og Judea og Samaria.
Samtidig har BDS-bevegelsens verdensomspennende anti-Israel-kampanje gjødslet grunnen for Israels isolasjon. Det bidro også til å bane vei for massakren 7. oktober. Den ideologiske krigføringen til Hamas og PLO har blitt tatt imot med åpne armer blant venstreorienterte i Vesten. Vi har sett studenter og andre grupper rettferdiggjøre massakren mot Israel.
BDS har lykkes med å spre påstanden om at det jødiske folket ikke har en sterk tilknytning til landet Israel, at det jødiske folket er hvite kolonialister som undertrykker palestinerne, og at sionismen står for voldelig okkupasjon og apartheid. Den retorikken har også vært med på å rettferdiggjøre massakren.
Tiår med PA-angrep mot Israels rett til å eksistere har ført til at PLO, tidligere definert som en terrororganisasjon, har undergravd det demokratiske Israels rett til å eksistere. Det var også med på å bane vei for massakren mot Israel, der Hamas blir fremstilt som «frihetskjempere».
Hamas’ religiøse opprinnelse har bevisst blitt ignorert av mange vestlige progressive, som nå leder den godt finansierte og organiserte «mainstreamingen» av Hamas i bysentre og på universitetscampuser hvor jihadistgruppen blir sett på som en leder for en anti-vestlig anti-imperialistisk sak.
Samtidig lever PLOs internasjonale delegitimering av Israel fra 1970-tallet i beste velgående. Dette ser man blant annet ved de internasjonale domstolene, som har blitt terroristenes lekeplass, ved for eksempel å stille spørsmål ved Israels rettferdige krig mot Hamas i Gaza. I 1974 snakket Arafat til verden fra FNs podium. I 1975 vedtok FN resolusjon 3379, som likestilte sionisme med rasisme. PLO satte i gang en omfattende kampanje for å delegitimere jødisk historie, det jødiske folks rett til selvbestemmelse og deres tilknytning til Israel. Vi ser det samme slagordet i dag med «fra elven til havet vil Palestina være fritt». = etnisk rensing av det jødiske folk.
PA startet sin anti-israelske krigføring via de internasjonale domstolene allerede i 2009. PA kom med anklager om israelske forbrytelser i Judea og Samaria og Gaza. Tilsvarende har Hamas anklaget Israel for forbrytelser under den pågående krigen, som de selv startet med massakren mot Israel. Sør-Afrika er blant landene som støtter Hamas sine anklager mot Israel. I 2022, under sitt offisielle besøk i Tyskland, anklaget Abbas Israel for å ha begått «50 Holocaust» mot palestinerne.
Ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble det reist saker mot israelske ledere og Hamas-ledere. De ble alle funnet skyldige i krigsforbrytelser. PA-ledernes årelange kampanje mot Israel ved de internasjonale domstolene har kulminert med at ICJ nå sidestiller det demokratiske Israel med en terrorgruppe.
Likevel har USA økt presset for å få Israel til å akseptere PA som de som skal sikre «dagen etter» i Gaza, noe som vil føre til en «tostatsløsning» som de fleste israelere nå anser som en katastrofe. USAs president Biden har uttalt at: – Gaza og Judea og Samaria bør gjenforenes under én regjering med en revitalisert palestinsk myndighet.
USAs uttalelser om en «tostatsløsning» og hint om at USA ville vurdere å anerkjenne en palestinsk stat, fikk Abbas til å kunngjøre reformer i PA. De fleste observatører ser på både Abbas og PAs nye statsministers løfter om reformer som et spill for galleriet rettet mot Vesten. Samtidig avviser Hamas, Palestinian Islamic Jihad, PFLP og Palestinian National Initiative PAs reformer.
En «tostatsløsning» ser enda mer umulig ut etter massakren og den pågående krigen mot Hamas, som fortsetter å holde 120 gisler i Gaza. Samtidig har USA og Europa vist palestinerne at det internasjonale samfunnet belønner terror.
Hamas og andre terrorgrupper i Gaza har publisert uttalelser på spansk, irsk, norsk, slovensk og armensk om anerkjennelse av en palestinsk stat, og tilskriver det massakren – det er helt feil melding å sende.
Tostatsløsningen ignorerer det faktum at en palestinsk stat ville utgjøre en eksistensiell trussel mot Israel. Massakren viste det med all tydelighet – Gaza var en de facto pseudostat (pseudo = falsk/uekte) med internasjonale grenser til Israel, en fungerende regjering, parlament, sikkerhetsstyrker og rettsvesen. Likevel hindret ikke deres politiske uavhengighet Gaza i å angripe Israel, tvert imot, det muliggjorde massakren. Massakren beviser at Israel ikke kan grense til en «demilitarisert» palestinsk stat. De flere tusen terroristene og flere hundre sivile fra Gaza som stormet inn i Israel brukte ikke stridsvogner eller tunge våpen. De myrdet over 1200, voldtok, kidnappet barn, kvinner, eldre og menn til Gaza.
Det internasjonale samfunnet har ignorert PAs svakhet og mangel på politisk vilje til å styre en palestinsk stat. PA har ikke vært i stand til å styre sine autonome regioner Judea og Samaria og har tillatt terrorgrupper å ta over flere av byene deres.
Meningsmålinger viser som nevnt at PA er svært upopulær blant sitt eget folk og mange ville valgt Hamas dersom det ble avholdt valg.
En ny fremtid i Gaza vil bare være mulig hvis PA endrer sin Israel-politikk.
Militæranalytikerne Maurice Hirsch og Yossi Kuperwasser foreslår følgende trinn for å fremme fred:
– PA må fordømme massakren
– PA må stoppe deres Pay for Slay-politikk
– PA må anerkjenne Israel som nasjonalstaten til det jødiske folk
– PA må slutte å opphisse til hat og terror
– PA må stoppe sine angrep på Israel på den internasjonale arena
– PA må aktivt bekjempe terrorisme
I tillegg foreslår Hirsch:
– PA-valg under internasjonalt tilsyn og stoppe deltakelsen av terrorgrupper i PA-valg
– Den nye PA-ledelsen må ledes under streng internasjonal ledelse for å hindre radikalisering
– PAs ledelse og staben i deres finansdepartement må erstattes av en internasjonal stab for å sikre slutt på korrupsjon, nepotisme, underslag og terrorstøtte.
– PAs rettssystem må oppløses og rekonstitueres under veiledning og kontroll av internasjonale myndigheter.
– PA må kutte sine PLO-bånd. PLOs organisasjonsmedlemmer er internasjonalt utpekte terrororganisasjoner, som PA årlig støtter med flere hundre millioner dollar.
Massakren og den pågående krigen mot Hamas krever også at Israel revurderer forholdet til sine palestinske naboer.
Oslo-avtalen var en stor fiasko, og førte verken til en moderat palestinsk partner eller til godt naboskap. I stedet bidro de til å bane vei for massakren 7. oktober.
Massakren har lært Israel og den frie verden at territorielle kompromisser ikke kan brukes mot ideologisk krigføring. Hadde Hamas lykkes med å implementere planen sin fullt ut, ville Israel ha stått overfor den samme eksistensielle trusselen som da seks arabiske land erklærte Israel krig i 1947-48.
Til slutt må ikke Hamas’ jihad og palestinske myndigheters mer «moderate og sekulære» religiøse dedikasjon til å kjempe den lange krigen mot jødene maskeres som en politisk territoriell konflikt.
Den bevisste blindheten for sikkerhetsbaserte utenrikssaker har nesten kostet Israel og dets ni millioner innbyggere den ultimate prisen. Derfor bør Israel opptre varsomt og huske det latinske dictum caveat emptor.