Dette innslaget er Dagsrevyens nest verste skandalereportasje – nest etter bortforklaringen av arabernes lynsjing i Ramallah.
Slik introduserer studio midtøstenreportasjen den 20.11.: «Israelsk hevnangrep mot Gaza i kveld etter at to israelere ble drept i morges.» Deretter følger det et langt innslag om rakettskyting fra krigsskip og kamphelikoptre mot Arafat-bygninger og en arabisk TV-stasjon. (Bilder). Kortfattet (og billedfattig) forteller Dagsrevyen om den grufulle arabiske terrorbomben mot de jødiske småbarnsforeldrene og skolebarna ved Kfar Darom.
Sunnanås kommentar lyder blant annet slik: «Vold avler vold. Håpet om våpenhvile og fred synes i kveld mindre enn på lenge i den bitre konflikten mellom palestinerne og den overlegne israelske militærmakten.»
Arafats underskrift
Nå har det seg slik at Dagsrevyen så sent som dem 19.11., dvs kvelden før denne skolebussbomben, kom til å sende en egen temareportasje om hvor nervepirende det var for barna til jødiske nybyggere å reise med skolebuss. Det var en akseptabel reportasje for så vidt som den ikke fortiet faren fra Arafats skolebuss-bomber. Den var likevel båret av knallharde proarabiske holdning. NRK påstod at setlerne bosatte seg i «palestinske områder». (Det er jo ikke sant.) Man påstod også at setlerne egentlig har sine egne «provokasjoner» å takke for den arabiske terrorismen. Det harmonerer godt med klassisk antisemittisme («jødene har seg selv å takke», «jøder har ikke lov å bo på «hellig jord»», osv).
Dagsrevyen synes ikke det er bryet verd å nevne at Arafat med en høytidelig underskrift på de to Oslo-avtalene uttrykkelig har godtatt den jødiske bosettingen i Kfar Darom.
Melchiors slektninger
Dagen etter en slik skolebuss-reportasje avfeier altså Dagsrevyen arabernes terrorbombe mot jødiske småbarnsforeldre og skolebarn som bare en nyhetsdetalj. I stedet klager man over at israelerne er «militært overlegne».
Norske seere får ikke høre noe om de to drepte småbarnsforeldrene. Fire jødiske småbarn mistet moren sin på 36 år. Dessuten mistet seks småbarn faren sin på 36 i denne eksplosjonen. Dagsrevyen forteller dessuten mindre enn lite om de ni kvestede barna.
Blant disse ni var det verst for de tre søsknene Cohen. Gutten på syv år svevet i flere dager mellom liv og død. Han må nå leve resten av livet med bare én fot. Søsteren hans på åtte måtte også amputere en del av foten. Og storesøsteren deres på 12 år ble livsvarig skadet på både hender og føtter. Bare yngstemannkom helskinnet fra det. For han kom for sent til skolebussen.
Dagsrevyen viet ingen av dem omtale, enda onkelen derer, rabbiner Michael Melchior, har vært jødisk rabbiner i Oslo i mange år og har en stor skare med jødiske og kristne venner i Norge. De siste årene har han dessuten vært statsråd i Baraks regjering.
Arafat narret Barak
Derimot gjør den israelske gjengjeldelsesreaksjonen Dagsrevyen voldsomt opprørt. Men Dagsrevyen gjør ikke noe for å forstå den aktuelle politiske bakgrunnen for gjengjeldelsesaksjonen. Bakgrunnen var følgende:
Kvelden før skolebussbomben snakket Barak i all hemmelighet med Arafart i telefonen. For tusende gang forsøkte han å få Arafat til å rykke ut med en offentlig ordre om våpenhvile. For tusende gang lovet Arafat å gjøre det. For første gang gjorde dessuten Arafat en aldri så liten bevegelse i retning av å holde løftet sitt. Tidlig på morgenen sendte Arafat ut en «ordre» om at araberne skulle slutte å skyte på israelerne (NB:) fra såkalte A-områder.
Straks etter smeller skolebussbomben ved Kfar Darom. Etter et par timer viser etterretningsrapportene (fra både Israels egne organisasjoner og CIA) at det var Arafats Sikkerhetsstyrker i Gaza som sto bak bomben. PSS ledes av Arafats nære medarbeider Muhammed Dahlan. Dahlan hadde selv fått aksjonen godkjent av Arafat. Barak-regjeringen fikk det altså bevist like opp i ansiktet at Arafat hadde godkjent Dahlans terroraksjon samtidig som han på telefonen førte narre-fredsforhandlinger med Barak. Det var dette bloddryppende narreriet Barak-regjeringen avpasset gjengjeldelsesaksjonen sin etter.
Det var forøverig Muhammed Dahlan som dagen i forveien (dvs 19.11.) ble sitert i Jediot Ahronot med følgende uttalelse: Jeg er «skuffet over at ikke tilstrekkelig mange israelere er blitt drept under intifadaen».
