Til det er å si at på dette nettstedet bruker vi ikke bibelske løfter som argument. Man får forholde seg til de argumentene vi bruker og ikke tillegge oss andre. Teologien får man ta i andre fora.
Logikk til kaos?
Videre skriver han at historiske krav på et land bygger på at en selv og ens forfedre bakover er født der. I Palestina var det «så og si ingen jødisk befolkning overhodet på nesten 1700 år». Så skulle jødene ha rett til Palestina fordi de bodde der en forholdsvis kort periode for meget lenge siden, måtte jo arabene ha rett til Spania og Portugal også, Italia kan kreve tilbake romerriket osv.
Kort sagt: Logikken bak Israel ville føre til fullstendig kaos hvis den blir gjennomført generelt.
Noen av disse problemstillingene er behandlet i artikkelen 
Mot flertallets vilje.
Jeg er enig med ilan i at dersom jødene hadde basert sine krav på Israel bare på at jøder bodde der for lenge siden, hadde de ikke stått særlig sterkt saklig sett. Så er det da også andre grunner som er de viktigste.
Behandlet som fremmede
Jødene har vært behandlet som fremmede i mange land, selv etter lang tid der. De andre folkene ilan nevner derimot, hører hjemme ett eller annet sted. Det gjorde ikke jødene før Israel ble opprettet. Det er en avgjørende forskjell (av flere).
Alle de land, folk og individer som har behandlet sine innfødte jøder som fremmede, har med det i virkeligheten anerkjent at jødene har rett til et eget land. Det gjelder i Europa, i arabiske land og i resten av verden. For alle fredelige, lovlydige mennesker har rett til å ha et sted hvor de blir behandlet som fullverdige innbyggere.
Jødene har forsøkt alt
Gjennom århundrene i utlendighet har jødene forsøkt alt, fra full isolasjon i påtvunget eller frivillig ghetto til full integrering og assimilering.
Ghettoen ble innført tidligere i den muslimske verden enn i Europa. Men selv i ghettoene ble jødene konstant diskriminert og tidvis utsatt for forfølgelse med vold.
Jødene har også forsøkt ulike grader av integrering i samfunnet når samfunnet gav mulighet for det. Lengst gikk nok dette i Tyskland etter 1. verdenskrig. Mange jøder hadde nesten glemt sin bakgrunn og forsøkte i størst mulig grad å være «vanlige tyskere». Vi vet hvordan det gikk i Tyskland: Hver eneste jøde skulle drepes.
Noe lignende var også tilfellet i det daværende Sovjetunionen. Der var det ikke anledning til å gi jødiske barn og ungdom jødisk opplæring, så mange forbandt lite eller ingenting med sin jødiske identitet og forsøkte å være som andre folk. Men det nyttet ikke. I Russland og andre deler av Sovjetunionen fortsatte diskrimineringen.
Grunnlaget for stat
Det viktigste grunnlaget for den jødiske staten i Israel er derfor ikke at jødene bodde der for lenge siden. Det er at de er blitt behandlet som fremmede, og utsatt for diskriminering og forfølgelse. Det var et århundregammelt, verkende sår som bare kunne og kan leges ved at jødene fikk en egen stat.
Det er rimelig at denne staten ligger på tidligere arabisk område. Nesten alle jødene som bodde i det arabiske området, har flyktet derfra. Ca. 650.000 flyktet til Israel, over 300.000 flyktet til Frankrike, titusener til andre land. Nå begynner forresten arabisk jødehat å gjøre sine utslag i Frankrike også, gjennom de store, muslimske samfunnene. Kanskje blir Frankrike det neste landet et stort antall jøder må forlate. Det blir i så fall for det meste jøder som egentlig kommer fra arabiske land.
Tilknytning til landet
Foranstående gjør det rimelig at jødene har fått en stat, og at denne staten ligger på arabisk område. At staten må ligge der Israel ligger nå, skyldes mest den nære tilknytningen jødene hele tiden har hatt til sitt gamle land, selv om få av dem har bodd der. Noe av det regner vi med å komme tilbake til med det første, blant annet i forbindelse med et referat av et foredrag som Jan Rantrud holdt på vårt landsmøte i Kristiansand 16. juni 2002.
