Mye tyder på at Netanyahu står sterkere enn Sharon innad i partiet. (Foto: GPO)
De siste to årene har mange israelere ment at begivenhetene har bekreftet Likuds gamle grunnsyn, som er mer skeptisk til araberne enn Arbeiderpartiets grunnsyn. Alle meningsmålinger viser derfor at dersom det skulle ha vært valg nå, ville Likud hatt en stor framgang og Arbeiderpartiet en betydelig tilbakegang.
Netanyahu og Sharon
Ariel Sharon kom til makten i Likud like etter valget i mai 1999. Da tapte statsminister Binyamin Netanyahu stort for Arbeiderpartiets kandidat, Ehud Barak, som lovte fred i løpet av noen måneder. Like etter valget trakk Netanyahu seg fra politikken. Dermed overtok nestlederen, Ariel Sharon som partileder. Han ble opposisjonsleder.
Men det varte ikke så lenge før mange av dem som hadde stemt på Barak, følte at de hadde valgt ham på gale premisser. For Barak fikk jo ikke til fred, men brakte tvert imot intifadaen over den israelske befolkningen høsten 2000. Foran valget i begynnelsen av 2001 viste meningsmålingene at Netanyahu stod meget sterkt i den israelske befolkningen, og enda sterkere i Likud-partiet. Men i det taktiske spillet gjorde Netanyahu den tabben å si at han ikke var kandidat til å være statsminister hvis det ikke samtidig ble nyvalg til Knesset. Det gikk det religiøse Shas-partiet og andre partier imot. Dermed ble Ariel Sharon den statsministerkandidaten som slo Barak ned i støvlene.
Sharon
Som statsminister er Sharon blitt meget populær i Israel. Selv om han lenge ikke klarte å gjennomføre sitt valgløfte verken om fred eller om sikkerhet, har de fleste sett det slik at Sharon gjorde det beste ut av en umulig situasjon. Når dette blir skrevet, ser det ut for at israelerne har lykkes med å svekke terrororganisasjonene så sterkt at antallet terrorangrep mot israelere er kraftig redusert. Mange palestinere er i ferd med å innse dette, og stadig flere tar til orde for en formell våpenhvile: Når palestinerne ikke klarer å gjennomføre terror, kan de like godt få med de fordelene en våpenhvile vil gi. Palestinerne har sett at israelerne er mer besluttsomme enn de trodde. De vil trolig tenke seg om noen ganger ekstra før de setter i gang en ny runde med krig mot israelerne.
Maktkamp
Den seieren Israel ser ut til å ha vunnet i krigen med palestinerne, har økt Sharons popularitet i befolkningen ytterligere. De fleste venter at det blir nyvalg til våren, og man skulle tro at en mann som står så sterkt i befolkningen som statsminister Sharon (over 70 % av jødene i Israel), ville være selvsagt som statsministerkandidat for det største regjeringspartiet.
Men det er ikke befolkningen generelt som avgjør hvem som blir Likuds statsministerkandidat, det er de registrerte medlemmene av partiet. Og mye tyder på at blant dem står Netanyahu sterkere enn Sharon.
Ytre høyre og sentrum
Det er velkjent at politikere som ikke har ansvar, kan komme med mer ytterliggående synspunkter enn statsministre og regjeringsmedlemmer, som bl. a. har utenlandske reaksjoner å ta hensyn til. Netanyahu har ved en rekke anledninger anklaget Sharon for ikke å føre krigen med tilstrekkelig harde virkemidler. Og mens Sharon har godtatt prinsippet om en palestinsk stat («stat minus», dvs. med militære begrensninger), har Netanyahu klart avslått dette.
Derfor har Netanyahu støtte av mange «bosettere» og andre fra ytre høyre.
Det er en alminnelig oppfatning i Israel at Netanyahu er mer av en hauk enn Sharon er. Sharon er mer pragmatisk, og ville gå med på ganske mye hvis det skulle åpne seg mulighet for en reell fred. Hos Netanyahu er de høyreorienterte synspunktene mer ideologiske, han er mindre åpen for pragmatiske løsninger.
Medlemsverving
Det har vært en stor medlemsverving i Likud den siste tiden. Fra midten av juli til midten av august ble antallet medlemmer fordoblet. Ifølge Jerusalem Post den 18. august var medlemstallet på det tidspunket ikke mindre enn 311.884. Og det skal øke enda mer.
Netanyahu-fløyen sier at de fleste av de nye medlemmene tilhører dem. Sharon-fløyen beskylder Netanyahus folk for å bringe inn tusenvis av mennesker som sympatiserer med Shas-partiet og andre partier på høyresiden. Netanyahu-fløyen svarer at Sharons folk bringer inn tusenvis av venstre-orienterte som mener at Sharon – tross alt – er bedre enn Netanyahu.
Hvem som til slutt blir Likuds statsminister-kandidat, kan vel ingen si i dag.
