Britiske akademikere, mediefolk og kirker boikotter Israel. Hvorfor skjer det, og hva kan Israel-venner gjøre?
UNISON er den nest største fagforeningen i Storbritannia. Det er ventet at organisasjonen, med 1,5 millioner offentlig ansatte som medlemmer, skal vedta å boikotte Israel i juni 2007. I mai vedtok fagforeningen for akademikere på universiteter og høgskoler (UCU) å anbefale akademisk boikott av Israel. I april vedtok journalistlaget (NUJ) å boikotte israelske varer. I mars foreslo 130 britiske leger å boikotte Israels legeforening og forlangte at den skal ekskluderes fra World Medical Association. I fjor vedtok den engelske kirken å trekke ut de pengene de måtte ha investert i bedrifter som tjener på Israels «ulovlige okkupasjon» av Vestbredden og Gaza. En britisk arkitekt-organisasjon har gjentatte ganger tatt til orde for boikott av israelske arkitekter.
Det er også en rekke andre boikott-aksjoner på gang. Blant annet ble en oversetter sparket fra en oversetterforening bare fordi han var israeler (og, ironisk nok, mangeårig aktivist mot den «okkupasjonen» boikotten skulle rette seg imot). Et museum nektet å ta imot verk av jødiske israelere, mens verk av arabiske israelere ble godtatt og utstilt som verk fra «Palestina».
Bare Israel
Det er ingen andre land som blir boikottet i Storbritannia. Sudan har drept 400.000 mennesker de siste årene (mens ca. 4.000 palestinere er drept i konflikten med Israel). Sudan foretar også aksjoner i nabolandene Chad og Den sentralafrikanske republikken. Ingen snakker om å boikotte landet.
Russland har ført en brutal krig i Tsjetjenia i en årrekke. Man vet ikke om det er hundretusener eller «bare» titusener som er drept, og få er visst interessert i det. Interessen er liten og boikott er ikke aktuelt.
Kina har okkupert Tibet siden 1950.
Etter enhver objektiv standard skulle disse landene være blant dem som er mye sterkere kandidater til sanksjoner enn Israel. Ikke minst siden israelerne faktisk har forsøkt å gjøre slutt på «okkupasjonen av Palestina» ved å trekke seg tilbake fra deler av Vestbredden på 1990-tallet (mer skulle følge hvis det gikk greit) og hele Gaza. Men hver tilbaketrekning har ført til økt terror, slik at Israel måtte reagere.
Men uansett hvordan man ser det, er de andre nevnte konfliktene langt større og langt mer brutale enn de Israel er innblandet i.
Hvorfor Storbritannia?
Evelyn Gordon undrer seg på hvorfor Storbritannia driver en mer omfattende boikott av Israel enn noe annet ikke-muslimsk land. Kanskje går landet tilbake til sin historiske, antisemittiske rolle. I 1144 gav britene verden den første kjente anklagen mot jøder for ritualmord (at jøder angivelig slakter kristne barn for å bruke deres blod i påskebrødet). I 1290 var England det første landet til å utvise sine jøder, 200 år før Spania utviste sine. Eller kanskje boikotten er en slags hevn fordi Storbritannia ikke lyktes å hindre jødene i å få en stat i det hele tatt i 1948?
Nær venn?
Boikottaksjonene er kommet uventet på mange israelere. De er vant med å betrakte Storbritannia som en av Israels beste venner etter USA. Men det som nok har vært tilfelle, er at Storbritannias statsminister gjennom 10 år har vært og er en god venn av Israel. Men dette har vært meget upopulært i det britiske samfunnet. Når Blair nå forsvinner fra toppolitikken, er det fare for at britenes politikk blir atskillig mer fiendtlig.
For, skriver Gordon, NUJ kontrollerer hva britene leser i sine aviser, hører på sine radioer og ser på sine TVer. Den anglikanske kirken kontrollerer hva de hører fra prekestolen. UCU kontrollerer hva studentene lærer i sine studier. Og UNISON spiller en stor rolle i utforming og gjennomføring av politikken. Da er det ikke mye plass igjen til israelske argumenter. Så Israel må satse sterkere på å bygge vennskap med andre europeiske land. Det er fare for at Storbritannia allerede er en tapt sak for Israel.
Forkledd velsignelse?
Ido Hevroni, som er israelsk litteraturforsker, mener at boikotten har svært lite å si. Været i Storbritannia er dårlig, og de deler ikke mange stipender, så israelerne går ikke glipp av noe særlig. Boikotten kan være en forkledd velsignelse. Akkurat som våpenboikotten har tvunget Israel til å utvikle sine egne våpen – ofte bedre enn motpartens – vil boikotten kunne oppmuntre jødene til å legge større vekt på sine egne åndelige skatter. Og så vil Israel få mer kontakt med forskere som bryr seg mindre om motesvingningene blant vestlige akademikere. [Han tenker kanskje på land som Kina og India, hvor israelske forskere allerede har omfattende samarbeid på mange felter.]
Mot okkupasjonen
Vi har allerede her sett et eksempel på en israelsk akademiker som fikk boikott som takk for et mangeårig engasjement nettopp mot «okkupasjonen». Bradley Burston skrev i Ha’aretz 3. juni 2007 at de israelske akademikerne er akkurat den ene gruppen i det israelske samfunnet som konsekvent, kraftig og modig har kjempet mot «okkupasjonen» fra første dag. Akkurat denne gruppen er det britiske akademikere og andre forsøker å ramme, til og med uavhengig av deres egne synspunkter. Da sitter man igjen med ren rasisme, rent jødehat.
Motaksjon
13. juni 2007 fortalte Yaakov Lappin om en motaksjon mot den britiske boikotten. Det er en aksjon hvor akademikere som ikke er israelere, uansett bosted, religion og politisk oppfatning, kan protestere ved å erklære seg som «israelske akademikere». Altså: Man lover å ikke ha noen kontakt, motta noen innbydelse osv. hvor israelere er utestengt.
Blant de foreløpig over 4.000 underskriverne er det en rekke Nobelprisvinnere, blant annet Elie Wiesel. Blant andre som er noe kjent, er den kjente amerikanske reporteren Thomas L. Friedman. Man uttrykker at å plukke ut israelske akademikere for å boikotte bare dem, er galt. Håpet er at denne aksjonen skal få riktig mye vind i seilene.
Og ellers er det nok mange jøder og kristne, ikke minst i USA, som er blitt bevisste på å unngå å kjøpe britiske produkter.
Kilder: En artikkel av Evelyn Gordon i Jerusalem Post 6. juni 2007, av Yaakov Lappin på Ynet 13. juni 2007, av Ido Hevroni på Ynet 1. juni 2007 og av Bradley Burston i Ha’aretz 3. juni 2007.
