I 50 år var journalist Uri Dan en nær venn av Ariel Sharon. Like før Uri døde i desember 2006 avsluttet han sitt «intime portrett» av generalen og statslederen som hele verden etter hvert ble kjent med.
«Ariel Sharon – an intimate portrait» (utgitt på fransk og engelsk i år 2006) er ikke en biografi i vanlig forstand, men en samling anekdoter og intervjuer knyttet til høydepunkter i Sharons livshistorie. Dan la aldri skjul på sin respekt og beundring for mannen han skriver om, og heller ikke i denne boken kaster han bort avsnitt på å prøve å få fram et mest mulig objektivt bilde av Israels 15. statsminister. Det er Uris Sharon vi møter.
Det er få som har kjent Sharon bedre enn Uri Dan. Det er derfor denne boken er spennende lesning for alle som er interessert i Israels politiske og militære historie. I stedet for å skrive en tradisjonell anmeldelse, gjengir vi heller noen interessante poenger fra boken, med vekt på tiden før Sharon ble statsminister i 2001.
Uavhengighetskrigen
Ariel Sharon var 20 år da han deltok i Uavhengighetskrigen i 1948. Han forteller i boken hvordan slaget om Latrun, vest for Jerusalem, i slutten av mai 1948 satte dyp spor i ham. Målet var å bryte blokaden av Jerusalem. Sharon måtte trekke seg tilbake fra slagmarken med et skuddsår i magen. Flere av hans soldater ble drept av fienden fordi de ble etterlatt såret på slagmarken.
– Det ble en ubrytelig lov for meg: De skadde skal ikke bli forlatt på slagmarken. Det gjelder også fanger, sa Sharon til Dan i 1998.
Det første møtet
Uri Dan var 19 år da han møtte Ariel Sharon for første gang i 1954. Dan var vernepliktig journalist for en militær ukeavis, den syv år eldre Sharon var allerede oberstløytnant og sjef for Israels første avdeling med fallskjermsoldater. De to neste årene fulgte Dan med Sharons avdeling bak fiendens linjer i gjengjeldelsesaksjoner mot arabiske terrorister. Under Sinai-krigen i 1956 var han med blant soldatene som ble sluppet ut i fallskjerm dypt inne i Sinai-ørkenen.
Kibya
En av de mest kjente gjengjeldelsesaksjonene ledet av Sharon fant sted 14. oktober 1953. To dager tidligere hadde arabiske terrorister drept en jødisk mor og hennes to barn i landsbyen Yehud. Sporene til gjerningsmennene ledet tilbake til landsbyen Kibya på Vestbredden, og Moshe Dayan gav ordre om å ødelegge landsbyens viktigste hus.
– Vi dro av gårde, og hadde med oss nesten 700 kilo dynamitt. Israelske soldater hadde tatt landsbyen og nøytralisert de jordanske styrkene. Utstyrt med høyttalere, gikk våre soldater gjennom gatene og oppfordret innbyggerne, på arabisk, å evakuere sine hjem. De kom ut, og vi rørte ikke et eneste hår på hodene deres, forteller Sharon.
Soldatene sprengte deretter husene.
– Etterpå gikk jeg til sengs, fullstendig utmattet. Da jeg våknet, hørte jeg på radioen at jordanerne meldte om en massakre på rundt 60 sivile. Jeg kunne ikke tro det, fortsetter Sharon.
Noen av landsbybeboerne i Kibya hadde valgt å bli værende i sine kjellere, på tross av soldatenes ordre om å evakuere. Israel ble fordømt av FN og israelske ledere la ansvaret for hendelsen på Sharons skuldre. Statsminister Ben-Gurion meldte at angrepet var gjennomført av irregulære israelske styrker som hadde blitt provosert av de palestinske angrepene. Sharon gjentok igjen og igjen at dødsfallene var en beklagelig tragedie, men at hans avdeling hadde gjort det den kunne for å beskytte de sivile.
Sharon følte ofte han fikk urettferdig kritikk for sin innsats mot arabisk terror på begynnelsen av 1950-tallet. Heksejakten han ble utsatt for i perioder av sitt liv, kalte han «jødenes krig»
– Jeg ville foretrekke hundre kriger mot arabere i stedet for én krig mot jøder. I en krig mot arabere er kampen sikkert og klart definert – ganske enkelt. Men den interne kampen mellom jøder har ingen ende. Du tror du kontrollerer dem, men i virkeligheten er det de som kontrollerer deg, sa Sharon.
Tragedier på hjemmebane
Gjennom tider med tøff motgang i sin militære og politiske karriere søkte Sharon alltid sin trøst hos sin nærmeste familie, men også her fikk han oppleve tøffe tider. 2. mai 1962 ble Margalit Sharon, Ariels kjæreste fra 1947 og kone fra 1953, drept i en bilulykke på veien mellom Jerusalem og Tel Aviv.
Sharon stod alene igjen med den fem år gamle sønnen Gur, men ensomheten varte ikke lenge. Margalits søster Lily tok permisjon fra jobben for å ta seg av nevøen sin. Hun ble også en trøst for Sharon, og ett år senere ble de gift. Sønnene Omri og Gilad fulgte de to neste årene.
I oktober 1967 skulle Sharon igjen oppleve personlig tragedie. Ti år gamle Gur ble drept under lek, av et vådeskudd med en gammel rifle. Det er uklart om Gur selv utløste skuddet. Sharon hevdet alltid at et annet barn i nabolaget var den skyldige.
I mars 2000 ble Sharon enkemann for andre gang, da Lily måtte gi tapt etter ett års kamp mot kreft. Slik beskriver Uri Dan forholdet mellom ektefellene:
– Lily var Ariel Sharons hemmelige våpen. Hun hadde tatt på seg den vanskelige oppgaven å oppdra barn i en normal, varm familieatmosfære med en ektemann som alltid var i midten av en storm, først militært, deretter offentlig og så politisk. Hun hadde bygd en festning for å beskytte familien sin mot hatet fra folkemengden som demonstrerte utenfor eiendommen deres med bannere hvor det stod «Begin er en morder» og «Sharon er en morder». Lily og Arik gav hverandre styrke. Deres historie hadde bibelske dimensjoner: to mennesker fast besluttet på å møte livet sammen gjennom alle vanskeligheter.
Sharon og Osirak
I juni 1981 ødela israelske bombefly Saddam Husseins atomambisjoner. Boken til Uri Dan gir et innblikk i Sharons rolle i operasjonen mot reaktoren i Osirak. Han var den gang landbruksminister i Menachem Begins regjering.
Sharon var en av dem som støttet bombeplanene, med følgende argumentasjon:
– Dersom araberne hadde fått en atomparaply tilgjengelig, ville de være i stand til å trappe opp sine «begrensede» anti-israelske operasjoner, og Israel ville kanskje latt være å svare i frykt for et atomangrep, forklarer Sharon.
Den samme begrunnelsen bruker mange israelere i dag når det gjelder Irans atomvåpenprogram. Man frykter at atomvåpen i ayatollaenes hender vil styrke islamistiske terrorgrupper som al-Qaida, Hizbollah og Hamas.
Sharon forteller at det israelske luftangrepet bare kunne skje på en søndag, fordi da hadde de franske teknikerne som arbeidet på atomreaktoren fri.
Sharon og Sabra og Shatilla
Da Libanon-krigen kom i 1982 var Sharon blitt forsvarsminister i Begins regjering. All stormen som hadde vært rundt Sharon inntil da, skulle vise seg å bli mild bris i forhold til orkanen som kom etter at libanesiske falangister gjennomførte en massakre av palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatilla.
– Ikke en eneste soldat, ikke en eneste offiser, ikke en eneste israelsk politiker var involvert i den tragedien, slår Ariel Sharon fast i intervju med Uri Dan.
Time-magasinets Israel-korrespondent David Halevy meldte 14. februar 1983 at Sharon hadde oppmuntret falangistene til å ta hevn mot palestinerne etter drapet på Bashir Gemayel (som skjedde noen dager før massakren). En amerikansk domstol slo fast to år senere at dette var en falsk beskyldning.
Sharon og Arafat
I august 1995 gjennomførte Ariel Sharon en åtte dager lang sultestreik foran statsminister Yitzhak Rabins kontor i Jerusalem i protest mot Oslo-prosessen. Sharon forklarte at han ikke var imot en avtale med palestinerne i prinsippet, men advarte Rabin mot å gjøre en avtale med Yasser Arafat.
– Jeg vil aldri håndhilse på Arafat, sa Sharon den dagen han ble utenriksminister i Benjamin Netanyahus regjering i oktober 1998. Kort tid senere var Sharon i nærkontakt med Arafat under et toppmøte på Wye-plantasjen i USA. Uri Dan gjenforteller hva Sharon fortalte ham på telefon like etter det første møtet mellom Sharon og Arafat.
– Clinton, utenriksminister Madeleine Albright, CIA-direktør George Tenet, Netanyahu og jeg var allerede i spisesalen da Arafat og hans delegasjon kom inn. Arafat håndhilste på amerikanerne, og deretter på Netanyahu. Da han kom til meg, så jeg bort og ignorerte hånden han holdt ut. Han nølte et øyeblikk, med utstrakt hånd, og deretter så jeg fra øyekroken at han gjorde militær honnørhilsen, sa Sharon.
Under middagsselskapet luftet Sharon tanken om å bygge en jernbane mellom Gaza-stripen og Vestbredden dersom det ble fred i området. Da skal Arafat ha stått opp med begeistring og fortalt at han var ingeniør og hadde vært involvert i et liknende prosjekt i Kuwait. Sharon skal da ha henvendt seg til president Bill Clinton og sagt:
– Jeg vil vite at freden har kommet den dagen jeg kan bestille en John Deere traktor fra USA og få den sendt til Ariel Sharon, Sycamore-gården, via havnen i Gaza. Det vil imidlertid bare være mulig dersom palestinerne stanser å drepe jøder og oppvigle til hat mot dem.
Den viktigste prioritet
I et av intervjuene til boken får Ariel Sharon spørsmål om hvor han mener han har vunnet sine største seire, på slagmarken eller i politikken. Sharon svarer slik:
– Jeg har hatt det privilegium at jeg har deltatt i alle krigene, sett staten Israel utvikle seg og bidratt til statens forsvar og sikkerhet. Det er betydningsfullt. Likevel er det, etter mitt skjønn, å befolke landet Israel med jøder som avgjør vår skjebne på lang sikt. Derfor, uten å se bort fra betydningen av forsvarsinnsatsen, har jeg hatt den store ære, helt fra 1977, i min funksjon som leder for ministerkomiteen for bosetning og som forsvarsminister, å etablere 230 bosetninger i Galilea, Negev, Golan-høydene, Judea og Samaria, Jordan-dalen og Gaza-stripen. Israel venter på nye jødiske immigranter. Vi må oppfordre til aliyah (jødenes retur til Israel) og gjøre det til vår viktigste prioritet.
