Bokomtale
Flodbølgen – 7. oktober-massakren og jødene i Norge
Forfatter: Torkel Brekke
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: ca 116Professor Torkel Brekke er aktuell med den nye boken Flodbølgen – 7. oktober-massakren og jødene i Norge. Boken er lettlest og relativt kortfattet, men har et tema som burde gjøre den tøff å lese for alle som bryr seg om jødisk liv i Norge. Likevel er den svært viktig å lese og spre.
Her er noen av poengene fra boken som MIFF har merket seg:
Brekke skriver at noen av meningene han gir uttrykk for i boken «er tabu i den sektoren jeg jobber i, og det skaper uformelle sanksjoner å uttrykke dem». Så mye er den akademiske friheten i Norge verdt. Heldigvis våger Brekke og noen få andre å bryte med konsensus.
Brekke mener det finnes fire hovedfortellinger om Israel-Palestina-konflikten i Norge: Bibelfortellingen, Koranfortellingen, Kolonialismefortellingen og Krig mot terror-fortellingen. Boken er bygget opp rundt en nærmere beskrivelse av disse fortellingene, og hvordan det påvirker den norske debatten.
Professoren mener muslimske ledere har ansvar for å begrense de lokale konsekvensene som konflikten i Midtøsten får i Norge. «Dette ansvaret har de ikke klart å forvalte etter 7. oktober,» skriver Brekke. Kritikken retter seg også mot «store deler av den norske politiske klasse» som ikke klarer å behandle muslimske ledere med «normale forventninger til ansvarlig lederskap». Flodbølgen har mange skremmende eksempler på antisemittisk retorikk fra muslimske ledere i Norge, flere av dem har ikke tidligere fått noe stor offentlig oppmerksomhet.
De muslimske lederne i Norge godtar bare jøder som underkaster seg status som et folk uten land, skrev MIFF i januar 2024. Brekke skriver utførlig om samme problemstilling. Senaid Kobilica og Masoom Zubair, styreledere i Muslimsk Dialognettverk (MDN) og Islamsk Råd Norge, representerer til sammen over halvparten av norske muslimer. Deres omfavnelse av to marginale jødiske grupper beskriver Brekke slik: «Det innebærer en total avvisning av en viktig del av identiteten til det store flertallet av jøder i Norge og i andre europeiske land. Det innebærer også at man omfavner miljøer som vil avvikle staten Israel. Deres budskap er at jøder i Norge kan tåles såfremt de godtar Kolonialismefortellingen om Israel, så lenge de avviser sionismen, og så lenge de frasier seg alle ambisjoner om politisk autonomi i Midtøsten. Dersom jøder ikke følger denne oppskriften, støtter de folkemord mot palestinerne, ifølge de muslimske lederne.»
Kolonialismefortellingen om Israel ble dyrket fram av Sovjetunionen helt fra 1960-tallet. Dens farlige konsekvenser ble synlig for eksempel i Polen etter Seksdagerskrigen i 1967. I kommunistlandene, skriver Brekke, var man «overbevist om at man tolererte og aksepterte jøder i universalismens og menneskerettighetenes navn, bare jødene la fra seg sin jødiske identitet og alle sine politiske tanker om at det måtte finnes en levedyktig jødisk stat. Slike tanker og følelser var en hån mot den politiske kulturen som så en slik jødisk stat som iboende ond, som inkarnasjonen av vestlig imperalisme. Derfor kunne polske myndigheter i 1968 se seg selv som antirasister samtidig som de landsforviste 20.000 jøder, tok fra dem statsborgerskap, stjal deres hus og eiendommer, sparket dem fra jobbene sine, som reaksjon på seksdagerskrigen mellom Israel og araberstatene i 1967».
Brekke forteller oppsiktsvekkende historier om hvilken kommunikasjon de norske jødene opplevde i 2023. Etter 7. oktober-massakren hadde «alle europeiske hovedsteder flagging for å markere solidaritet med Israel», skriver Brekke. Bare ikke Oslo. Daværende ordfører Marianne Borgen (SV) avviste med følgende argument: «Oslo er en flerkulturell by, så det kan vi ikke. Vi vil ikke risikere å provosere noen.»
I desember 2023 kom alle partiene på Stortinget utenom Rødt med en felles uttalelse mot antisemittisme. SV ble med til slutt, forteller Brekke, men prøvde i prosessen å fjerne setninger om at «jøder i Europa vurderer å flytte til Israel» og at «Hamas er en terrororganisasjon».
«Det er tvilsomt om det finnes en politisk bevegelse som er mer moralsk indignert enn Palestina-bevegelsen,» skriver Brekke. Han nevner Line Khateebs vandalisering av MIFFs telt under Arendalsuka som et eksempel. «Khabeeb sa til mediene at problemet var hva MIFF sa og mente, ikke at hun selv gjorde hærverk. Det vitner om en arroganse og en moralsk absolutisme som er et kjenetegn ved Kolonialisme-fortellingen og som kan være med å forklare hvorfor personer og miljøer som har denne forståelsesrammen, kan få seg til å begå vold og støtte bevegelser som Hamas. Moraliseringen er også en kilde til kraftige sanksjoner mot personer i medier og forskning som ikke føyer seg. Jeg har naturligvis selv møtt slike sanksjoner en rekke ganger,» skriver Brekke.
Professoren avslutter med et tydelig og klart varsel: «Kolonialismefortellingen rettferdiggjør at jøder sigmatiseres og isoleres på skoler, på arbeidsplasser og i nærmiljø. Den rettferdiggjør at Palestina-bevegelsen skyver jøder ut av markeringer av Krystallnatten og 7. oktober. Politikere kan gjerne stå på talerstolen, eller i synagogen, og si at vi ikke skal ha det slik i Norge. Men vakre ord har ingen betydning så lenge hovedstrømmen av norsk politisk kultur fortsetter i samme spor, struttende av moralsk selvsikkerhet, men totalt blind for den store fortellingen som styrer alt som tenkes og alt som sies om Israel og palestinerne.»
MIFFs medarbeider Per Arne Vatnøy har intervjuet Brekke i anledning bokutgivelsen.
