- Artikkelen er skrevet av Meir Ben Shabbat, leder for Misgav Institute for National Security & Zionist Strategy. Han har vært Israels nasjonale sikkerhetsrådgiver og spilte en sentral rolle i diplomatiet som førte fram til Abraham-avtalene. Ben Shabbat har også vært en sentral leder i ulike avdelinger av sikkerhetstjenesten Shin Bet.
- Artikkelen er oversatt med KI og kontrollert av MIFF.
Hva ønsket våre fiender å fremheve på årsdagen for massakren 7. oktober 2023, og hva bør vi lære av dette?
«Al-Aqsa-flommen er en historisk milepæl og et stolt nasjonalt epos i den pågående kampen, frem til okkupasjonen er beseiret og landet samt de hellige stedene er frigjort.» Slik lød den offisielle uttalelsen fra Hamas i forbindelse med markeringen av årsdagen for massakren 7. oktober 2026. Al-Risala, bevegelsens nettavis, viet stor plass til stoff som skulle styrke moralen på den sønderslåtte Gazastripen. De fremstilte angrepet som et heroisk kapittel i palestinsk historie – et kapittel som kan vekke stolthet.
Koblingen mellom angrepet og drømmen om å vende tilbake til landsbyene som ble forlatt i 1948, ble på ingen måte lagt skjul på. «Her er Damra, landsbyen der deler av jorden ble brukt til å etablere kibbutzen Erez. Og her er Samsam, Burayr, Deir Sunayd, Najd og Huj – steder som ikke er slettet fra minnet,» fortalte enkelte av skribentene med stor iver.
Ziyad al-Nakhalah, lederen for Palestinsk Islamsk Jihad, lovet: «Det palestinske folk vil aldri slutte å gjøre motstand med alle mulige midler, så lenge det sionistiske prosjektet eksisterer på vårt land.»
Etter å ha overlevd fire israelske attentatforsøk, måtte han nøye seg med en innspilt tale, fremført fra skjulestedet sitt – angivelig i Teheran.
Det er vanskelig å skille disse budskapene fra beretningene til gisler som har vendt tilbake fra fangenskap hos Hamas. Det er heller ingen grunn til å gjøre det. «Dra hjem, pakk kofferten og reis til Europa, for vi kommer til å gjennomføre et nytt 7. oktober. Så lenge det finnes så mye som én jøde i Israels land, kommer vi til å gjøre dette mot dere, igjen og igjen,» sa en av fangevokterne til det israelske gisselet Avinatan Or, like før han ble løslatt.
Chen Almog-Goldstein, som ble bortført fra kibbutzen Kfar Aza sammen med sine tre barn og løslatt etter 51 dager, kom med en lignende beretning allerede i mars 2024. «De er helt sikre på at de kommer igjen,» sa hun.
Allerede i den forferdelige oktobermåneden – før alle ofrene for massakren i det hele tatt var blitt begravd – skrøt den høytstående Hamas-representanten Ghazi Hamad av hva organisasjonen hadde oppnådd. «Vi må slå til mot Israel med all vår styrke,» sa han. «’Al-Aqsa-flommen’ var bare første gang. Det vil komme en andre, tredje og fjerde gang. Vi har utholdenheten, viljen og evnen til å kjempe – og til å betale prisen.» Da han ble spurt om hva Hamas’ mål var, svarte han enkelt: «Israel er en stat som ikke har noen plass på vårt land. Det er en stat vi ønsker å felle.»
Selv om vi legger til grunn de palestinske meningsmålingene som viser en jevn nedgang i støtten til angrepet 7. oktober, gir de ingen grunn til trøst. Ifølge de samme målingene uttrykker rundt 40 prosent av den palestinske befolkningen fortsatt generell tilfredshet med Hamas. Én av fem palestinere på Gazastripen er overbevist om at Hamas er i ferd med å vinne krigen. Bare 15 prosent mener at det er Israel som har vunnet.
Gjennom krigen har terrororganisasjonen blitt påført et alvorlig nederlag av Israel og mistet store deler av sin militære kapasitet. Men den har ikke bare overlevd; den er fortsatt den dominerende makten på Gazastripen. Det israelske forsvaret (IDF) kontrollerer 60 prosent av territoriet, men Hamas kontrollerer nesten 100 prosent av befolkningen. Angrepet 7. oktober ga Hamas og de andre kreftene på palestinsk side noe de aldri tidligere hadde hatt: en følelse av å være i stand til å handle.
Så lenge fiendene våre tror at de er i stand til å gjennomføre et nytt angrep mot Israel i samme stil som 7. oktober, vil de aldri slutte å drømme om det – og forberede seg på det rette øyeblikket.
Gaza – Hamas-staten
Debatten om Gaza – som i kjølvannet av kontroversen rundt filmen «Naza» også kom til å handle om hvorvidt man kan skille mellom terrorister og sivile som ikke er involvert – har ført oss tilbake til en tid da det ofte ble hevdet at «Hamas holder innbyggerne på Gaza som gisler».
Vi må minne oss selv – og her snakker vi ikke til dem som bevisst har lukket ørene for sannheten – om at ved det siste parlamentsvalget på Gazastripen, i 2006, vant Hamas 76 av de 132 plassene i det lovgivende rådet, samt 15 av de 24 plassene som representerte de fem distriktene på Gaza. Dette var folkets valg.
I løpet av sine 17 år ved makten utnyttet Hamas alle statlige institusjoner til å spre sine ideer og forankre dem i alle samfunnslag. Mer enn halvparten av befolkningen er født inn i en virkelighet der Hamas var den styrende makten. De tok til seg Hamas’ ideologi gjennom utdanningsinstitusjonene organisasjonen kontrollerte, konsumerte Hamas’ medier, ba i moskeer drevet av organisasjonens folk, og var – fra topp til tå – omgitt av Hamas’ propaganda.
I sin kamp mot Israel betraktet Hamas seg i stor grad som representant for en betydelig del av befolkningen, som også feiret organisasjonens suksesser. Det er vanskelig å være optimistisk med tanke på muligheten for å skape en vesentlig endring i befolkningens tankesett i overskuelig fremtid. De unike forholdene på Gazastripen byr på utfordringer uten sidestykke – forhold som skiller seg markant fra situasjoner der man tidligere har lykkes med avradikalisering.
«Det er oss eller dem,» sa Avihai Becher, et medlem av kibbutzen Be’eri som mistet både kona og sønnen sin, og som selv ble alvorlig såret under den grusomme massakren.
Det er vanskelig å forutsi hva fremtiden vil bringe, men på kort sikt er målet klart: Israel må fullt ut nå alle sine mål for Gazastripen – å demontere Hamas, fullstendig demilitarisere området, opprettholde sikkerhetskontrollen, og legge til rette for at de som ønsker å emigrere – men som i dag tvinges av Hamas til å bli værende på Gaza – kan forlate området.
Ikke glem
«Folk er allerede i ferd med å glemme. De glemmer allerede at det var Hamas som startet denne terroren.» Slik ordla Joe Biden, USAs tidligere president, seg i mai 2024 – bare seks måneder etter den bestialske massakren, og mens 128 israelske gisler fortsatt ble holdt fanget på Gazastripen. I en kraftfull tale ved U.S. Holocaust Memorial Museum i Washington tok Biden for seg protestene ved universitetene og bølgen av antisemittisme i USA. Han gikk også skarpt ut mot forsøk på å benekte eller bagatellisere grusomhetene fra 7. oktober.
Det er tvilsomt om Biden noen gang så for seg et scenario der New Yorks ordfører, i løpet av bare tre år, ville anklage Israel for okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser – og samtidig hevde at administrasjonen i Washington gjør seg medskyldig i alt dette «med hver eneste våpenleveranse».
Statsminister Benjamin Netanyahus svar fra FNs talerstol overbeviste ikke Zohran Mamdani. Det vil neppe overbevise Irlands Catherine Connolly heller. Hun nølte ikke med å kalle Israel en «terrorstat», og erklærte at «konfliktens historie begynte ikke 7. oktober».
Det vil heller ikke overbevise Emmanuel Macron. Han forsøkte å fremstå som mer pro-palestinsk enn palestinerne selv for å blidgjøre den franske opinionen, bare for å ende opp med å måtte håndtere uro blant innvandrere – eller, som president Donald Trump uttrykte det: «et islam som ønsker å ta over landet». Netanyahus svar vil heller ikke overbevise britiske Ed Miliband, som har protestert mot lidelsene Israel påfører befolkningen på Gazastripen, eller Spanias Pedro Sánchez, som anklaget Israel for å utslette et forsvarsløst folk i Gaza – og som nå er opptatt med den politiske krisen som felte hans regjering.
Netanyahus ord trengs fremfor alt som en vedvarende påminnelse til oss alle: «Israel begikk ikke folkemord; Israel forhindret et folkemord. Det er dette Hamas ville ha gjort mot oss, dersom vi ikke hadde stoppet dem. De ville ha drept hver eneste av oss – hver mann og kvinne, helt ned til den siste israeler.»
Publisert første gang i Israel Hayom, 13. oktober 2026.
