Mandag 26. november talte tidligere statsminister Kåre Willoch på en minnemarkering for jødene som ble deportert fra Bergen under andre verdenskrig. I forkant og på selve dagen har MIFF (og mange andre) kritisert den lokale arrangørkomiteens valg av talere.
Nils Fleten og Gunnar Wiederstrøm har på vegne av arrangørene forsvart sitt valg av talere. «Betente Midtøsten-spørsmål er ikke tema under den årlige minnemarkeringen på Møhlenpris,» skrev de i et innlegg i Bergens Tidende 22. november 2012. «Willoch og Lysbakken er ikke invitert for å markere sitt syn på politikken den israelske regjeringen fører,» skrev de også.
I følge det som Miff.no har klart å fange opp, klarte Lysbakken å holde Israel og Midtøsten borte fra sin tale. Lysbakken hevdet til og med på Twitter 26. november at «Både Willoch og jeg ønsker at Israel består». SV-lederen har til gode å forklare hvordan det kan forenes med arbeidsprogrammet til SV, som gir støtte til arabiske krav som vil gjøre slutt på Israel som en jødisk stat dersom de skulle få gjennomslag. MIFF venter også på svar fra Lysbakken hvorfor han vil ha én regel for palestinske flyktninger, og andre regler for alle andre. Men alt dette til side – Lysbakken har fått ros for talen han holdt på Møhlenpris i Bergen.
Alltid feil valg
Med Willoch er det annerledes. Han beviste grundig at han alltid er feil valg til å holde tale på minnemarkeringer for drepte jøder.
Ifølge avisen Dagens referat 28. november gikk Willoch langt i å bagatellisere den historiske antisemittismen i muslimske land generelt og arabiske land spesielt.
«Foredragsholderen tok blant annet for seg jødeforfølgelse opp gjennom historien, og at kristne lenge var mer fiendtlig innstilt overfor jøder enn det muslimer var. Han viste blant annet til Anne Frank-stiftelsen, som ifølge Willoch har slått fast at sionistenes inntog i Palestina mot slutten av 1800-tallet gjorde muslimer mer negative overfor jøder.»
Her bruker Willoch et jødisk navn, sin vane tro, til å bygge opp en myte. I årevis har Willoch i sine foredrag underkjent den systematiske undertrykkelse og diskriminering som jøder har vært utsatt for i den arabiske verden. Willoch overser også at islamsk historie begynner med blodige kamper mot jøder, allerede i Muhammeds levetid.
I enkelte perioder har situasjonen for jøder vært bedre i enkelte muslimske områder enn i det kristne Europa. Men perioder med liberale tilstander har vært unntak. Etter ca. år 1400 er slike unntak sjeldne. Fra den tiden flyttet derfor tyngdepunktet av den jødiske befolkningen seg fra det arabiske området til Europa. Tross all den kristne anti-judaismen ble mulighetene større her enn i det muslimske området. Les en kortversjon av hva jødene opplevde i arabiske land.
Jødenes stat får ansvar for antisemittisme
Ifølge Dagen fortsatte Willoch med å erklære:
«Fred i Midtøsten kan stoppe antisemittisme i hele verden.»
Med denne setningen beviser Willoch at han er uegnet til å delta på noen slags minnemarkering for drepte jøder. Ut fra det videre referatet, men også fra alt vi har hørt og lest fra Willoch tidligere, er det tydelig at det er Israels skyld alene at det ikke er fred. Dersom Israel bare forsvinner, eller lager fred som er akseptabel for den palestinske æresborgeren Willoch, vil antisemittismen forsvinne.
Den eneste jødiske staten i verden er derfor årsak til antisemittisme, skal vi tro Willoch. Det har vært antisemittismens hovedstrategi i århundrer – å legge ansvaret for antisemittismen over på jødene selv.
Dersom Willoch er korrekt sitert, røper det at han ser en sammenheng mellom Israels politikk og jøder rundt omkring i verden som ikke har israelsk nasjonalitet. I den grad jøder utenfor Israel må lide, har de Israel å takke, skal vi tro Willoch. «Det er ødeleggende å sette likhetstegn mellom staten Israel og jøder,» sier Willoch til Bergens Tidende. Men mye tyder på at han selv er med på å dyrke frem denne koblingen.
Hva med de mørke århundrer med antisemittisme lenge før Israel ble opprettet? Kan «fred i Midtøsten» trylle bort dette? Hva med ytre-venstres og nynazisters konspirasjonsteorier om jødisk makt? Hva med islamisters drøm om å drepe jøder hvor de måtte befinner seg før Dommens dag? – Ingenting av dette vil forsvinne selv om Israel skulle gjøre innrømmelser helt til den jødiske staten ikke lenger eksisterer, slik Willochs allierte i Midtøsten ser for seg at «freden» skal opprettes.
Galskap
Bergens Tidende siterer en annen kraftsalve fra Willoch:
«Det er galskap å tro at Israel-kritikk er antisemittisme.»
Vi må spørre EU-tilhengeren Willoch: Lider EU av galskap? EU (EU Agency for Fundamental Rights) har utarbeidet en arbeidsdefinisjon for antisemittisme hvor det påpekes at antisemittisme kan gi seg utslag i ulike holdninger og fordømmende utspill mot staten Israel.
Kritikk av Israel lignende den som blir framsatt mot ethvert annet land kan ikke bli ansett som antisemittisme, skriver EU. Problemet med Willoch er at det ikke finnes noe annet land i verden han reiser land og strand rundt for å fordømme, utsette for dobbeltstandard og gi ansvar for antisemittisme.
26. november er en skammens dag i Norge. Fra år 2012 vil det være det i dobbel forstand.
Kommentarer på Facebook
Einar G. R. Engelsen har kommentert Willoch-sitatet fra Dagen slik på Facebook:
«Hvis Willoch tror at antisemittisme, som har forpestet verden mange hundre år før den israelsk-arabiske konflikten startet, er et resultat av denne konflikten, er det åpenbart at han har bruk for tre ting: 1. En grunnleggende innføring i verdenshistorien. 2. En forklaring av begrepet «kronologi». 3. En forklaring av kausalitet/sammenhengen årsak/virkning.»
Kjetil Hansen har kommentert Willoch-sitatet fra Dagen slik på Facebook:
«Willoch kan ikke akkurat anklages for å være spesielt engasjert i det offentlige rom for palestinerens ve og vel, utover de tilfellene hvor han kritiserer Israel. Hvorfor bruker han ikke noe av energioverskuddet på sine gamle dager til å kritisere palestinernes ledere, spesielt disse beskjeggede og utrivelige herrene som regjerer på Gaza-stripen? Det sier meg egentlig alt jeg trenger å vite om Willoch.»
