Tre av MIFFs lokallag arrangerte i forrige uke fakkeltog og samlinger i forbindelse med markeringen av 75-årsminnet for Krystallnatten.
MIFF Kristiansand markerte dagen 7. november, med fakkeltog, appell av varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF) og foredrag av MIFF-redaktør Odd Myrland.
MIFF Vestfold trosset regnet da de gjennomførte sitt fakkeltog lørdag 9. november. I etterkant var det samling med filmvisning.
MIFF Moldes fakkeltog fikk mye oppmerksomhet i den lokale pressen. I dagens utgave av Romsdals Budstikke er det viet et oppslag til arrangementet (se faksmile i toppen), inkludert gjengivelse av Eshel Tzurs appell (les hele manus under).
Oppslutningen om fakkeltoget i MIFF Molde var svært godt, omkring 70 personer.
– Det var langt over det vi forventet, sier Tzur.
Eshel Tzurs appell ved markering av Krystallnatten i Molde 9. november 2013
Hvorfor minner vi i dag en begivenhet som har skjedd for 75 år siden? Det har skjedd flere og større terrorangrep, massakre og kriger i flere land både før og etterpå, så hva er det som er så viktig med Krystallnatten? Hvorfor er det så viktig å minne denne dagen?
Natten mellom 9. og 10. november 1938 ga de tyske styremaktene startsignalet til et angrep på de europeiske jødene – jødeutryddelsen, Holocaust, var i gang. I løpet av natten gikk SS- og SA-paramilitære grupper og lokal sivil befolkning til angrep på jødene i Tyskland. Myndighetene prøvde ikke å stoppe angriperne eller beskytte jødene. På én natt ble flere hundre jøder slått i hjel, 30 000 ble arrestert og satt inn i konsentrasjonsleirer, mer enn 1000 synagoger ble brent, og tusener av jødiske butikker og boliger ble ødelagt.
Navnet ”Krystallnatten” henviser til glasskårene fra de knuste butikkvinduene som lå strødd overalt.
Men angrepet kom egentlig ikke overraskende. Etter at Hitler kom til makten i 1933 økte den anti-jødisk propaganda. Propaganda-maskineriet til Nazi-Tyskland hadde ingen problem med å finne ”årsaker” til å gi jødene skylden. Jødene var ”skyldige” i hundrevis av år for alt mulig: barnedødelighet, kriminalitet, sykdommer, dårlig avling, dårlig vær, konspirasjon om verdensdominans og mye annet. Og i 1938 var det politiske klimaet i Nazi-Tyskland ”modent” for et fysisk angrep på jødene.
7 år senere var Holocaust et faktum – 6 millioner jøder ble drept sammen med flere millioner andre “uønskete elementer». Midt i det “siviliserte” Europa ble de europeiske jødene systematisk forfulgt og drept, ikke fordi de hadde gjort noe galt, og ikke fordi de hadde kjempet imot eller skadet de landene de bodde i. Tvert imot, de tyske jødene og jøder i andre land var godt integrerte borgere, både i næringslivet og i sosial og kulturlivet. De ble drept fordi de hadde en annen tro- og et annet livssyn enn flertallet – de var jøder.
Tyske nazister var ikke alene om sitt ønske om å “rense” Europa for dets jødiske befolkning. Mange andre i de fleste land i Europa hadde sympati og “forståelse for behovet” for å utrydde jødene. Blant dem var det også en del nordmenn som var mer en glad for å bli kvitt de norske jødene. Så når de fysiske angrep på jødene startet i 1938 var Europa, i stor grad, klar for å samarbeide med tyskerne om løsning til det “jødeproblemet”, til tross for krigen som nærmet seg.
Men antisemittisme var ikke et fenomen som var unik for europeerne. Arabere i mange år så på de arabiske jødene som annengrads borgere (dhimmi) og potensiell fiender. De ble systematisk diskriminert og i perioder angrepet. Etter at Hitler kom til makten ble arabere i større og større grad tiltrukket av deres nazi-ideologi, og spesielt de antisemittiske ideene. Etter hvert utviklet det seg en nær allianse mellom araberne og nazistene.
I takt med den jødiske og arabiske innvandringen til den engelskstyrt Eretz Israel/ Palestina før krigen, økte også den arabisk antisemittiske ideologien, og de var ganske ivrige med å finne en “endelig løsning” til sitt “jødeproblem”. Etter hvert ble Hitler beundret av mange arabere som så på ham som den siste profeten, den som skal redde arabere fra den jødiske trusselen.
Haj Amin al-Husseini, lederen for Palestina-araberne på denne tiden, oppholdte seg under krigen i Tyskland og fungerte som Hitlers spesielle rådgiver for “jødeproblemet”. Samtidig økte arabere sine antisemittisk propaganda for å ildne opp den anti-jødisk stemningen. Planen til arabere var at etter utryddelsen av Europa-jødene skulle Nazi-Tyskland hjelpe dem med å utrydde også Palestina-jødene.
Heldigvis tapte Tyskland krigen. Jøder som rømte fra Europa før krigen, sammen med jøder som overlevd Holocaust, og senere, jøder som rømte fra de arabiske landene, kom tilbake til sitt gamle hjemland og bygde opp en demokratisk jødisk stat. En stat som fungerer som nødhavn til jøder fra hele verden, og er i stand til å forsvare sine innbyggere.
Etter annen verdenskrig, når Holocaust grusomhetene ble kjent for alle (i vesten), trodde mange i Europa at nå var det slutt med antisemittisme og at jødene skal få lov til å leve i trygghet i sitt eget jødisk stat – Israel. Men slik ble det ikke.
Ondskapen forsvant ikke med Nazistene. 75 år etter Krystallnatten tror fremdeles mange arabere at Holocaust er en jødisk påfunn for å få sympati. Palestinskeledere krever at ”jødene må forsvinne”, og Palestinske barn får antisemittiske oppdragelse både hjemme og på skolen.
Palestinerne får bred internasjonal støtte. Også i Norge samles mange norske muslimer, sammen med sine venstresosialistiske motstandere, til en felles kamp mot jødene. Det er bare å bytte ordet “jøder” med “Israel” eller “sionister”, og da er det lov å fortsette med den samme rasistiske retorikken og forfølgelser. Organisasjoner over hele verden produserer og sprer antisemittiske propaganda materiell, ofte forkled som kritikk av staten Israel eller “sionistene”. Mye av dette er basert på myter om jødene, løgner, halv-sannheter eller fakta som ble tatt ut av sammenheng eller ut av proporsjon.
Konspirasjonsteorier mot jødene blomstrer nå til dags som aldri før, og ifølge en europeisk meningsmåling er det Israel som er hovedtrussel mot ”verdensfreden”. En annen meningsmåling viser at halvparten av de svenske jødene skjuler sitt jødiske identitet i offentlighet av frykt. En tredje meningsmåling viser en klar økende antisemittiske holdninger blant befolkning i Norge. En fersk meningsmåling i regi av EU viser at de fleste jødene i Europa opplever økt antisemittisme, og en tredjedel av dem vurderer å immigrere til Israel.
Har vi ikke lært noe av historien? Er det fremdeles så lett å manipulere verdensopinionen i dag som det var for 75 år siden?
Minnemarkering av Holocaust er viktig ikke bare for minne de seks millioner jødene som ble drept. Og ikke kun for å minne oss om hvor grusomme vi mennesker kan være, eller hvor galt og farlige er de rasistiske antisemittiske ideene. Generasjonen som opplevde grusomhetene er i ferd med å forsvinne av naturlige årsaker. Revisjonister gir ut propagandamateriell som enten bagatelliserer, eller benekter at jødeutryddelsen overhodet fant sted. Andre prøver å fremstille Holocaust som en “naturlig” resultat av en “krig” mellom jødene og tyskere. Markeringen er viktig for å hindre gjentakelse av folkemord. Ikke nødvendigvis mot jøder. Kristne i de muslimske landene opplever forfølgelser, og andre folkegrupper blir truet på grunn av annerledes livssyn.
Men det er også andre krefter som arbeider for å gi en helt ny mening til jødeutryddelsen som fant sted i Europa. I flere land i Europa misbrukes Holocaustmarkeringer for å angripe Israel – den jødiske staten som ble dannet etter annen verdenskrig for å beskytte jødene. Også i Norge ble det tidligere arrangert Krystallnatta-markeringer av SOS Rasisme, AUF, Sosialistisk Ungdom og andre. Disse “minnemarkeringer” handlet om menneskerettigheter og rasisme, men ikke om skjebnen til jødene. Israel-sympatisører eller jødiske sympatisører var ofte ikke velkommen. Tvert imot, i flere anledninger angrep disse organisasjoner den jødiske staten og sammenlignet den med Nazi-Tyskland (og palestinerne er, selvsagt, de nye “jøder”).
For mange av dere er Holocaust bare en diffust begrep. For meg personlig er Holocaust mye mer. Jeg har vokst opp blant jøder som rømte fra Europa og fra arabiske land. Jeg har levd sammen med mennesker som har overlevd konsentrasjonsleirer i Europa. Og jeg har hørt og lest personlige historier om Holocaust ofrene. Familien til min mor levde i den fredelig polske byen Stolin. Hun var sionist og reiste til Sion/ Palestina i 1936. Hennes bror (min onkel) trodde at Europa er et trygt sted for jøder å være. Når han kjente at det er farlig likevel, var det allerede for sent. Tyskerne kom til byen og samlet byens 7000 jødene som ble igjen i en ghetto. 11. september 1942 ble jødene tatt til skogen, der gravde de flere store fellesgraver. Gruppe etter gruppe ble de avkled, stilte opp på gravkanten og skutt. Blant dem var onkelen min Asher, hans kona Reizel og deres to barn.
I år arrangerer organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF) fakkeltog og foredrag både i Molde og i flere norske byer. Vil du hjelpe oss med å bekjempe jødehat i Norge, og støtte de jødiske folk rett til å leve i eget land – meld deg som MIFF medlem.
