Ca kr. 0
har Norge gitt til palestinerne siden 1993. Det har ikke gitt fred, ikke demokrati, ingen palestinsk stat.
Svar på ofte stilte spørsmål

Dersom du ikke vet hva du skal tenke om Israel

Dersom du støtter det jødiske folkets rett til sitt nasjonale hjemland i Israel

Dersom du allerede er medlem av MIFF

Israel

Den moderne staten Israel ble erklært uavhengig 14. mai 1948. Israel definerer seg selv som jødisk og demokratisk. Den lovgivende forsamlingen heter Knesset. Israel er den eneste frie rettsstaten og har den høyeste levestandarden i Midtøsten. Landet er medlem av OECD og er blant verdens fremste land i forventet levealdernyskapning, høyteknologi, medisin m.m.

Hva er Israel?

Israel er en moderne stat opprettet i 1948, men det er også en flere tusen år gammel nasjon, som ofte også blir kalt det jødiske folk. «Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil. Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn,» heter det i uavhengighetserklæringen.

Israel er nødhavn for flyktninger

I nesten to tusen år før 1948 hadde jødene ikke noe eget land. De ble diskriminert og forfulgt både i Europa og den arabiske verden, de måtte for eksempel ofte bo i ghettoer. Fra ca. 1880 begynte en innvandring av jøder til landet dette folket hadde hatt i oldtiden, landet som nå er Israel.

Jødiske flyktninger

Da Israel ble opprettet i 1948, gikk lokale arabere og arabiske naboland til krig. Ca. 700.000 arabere flyktet som et resultat av krigen (Palestina-flyktningene). De palestinske flyktningene hører vi stadig om, men det blir glemt at millioner av jøder har flyktet til Israel. Det har flyktet flere jøder bare fra arabiske land (over 900.000) enn arabere (palestinere) fra Israel. De fleste jødene fikk med lite av det de eide. Det er i dag nesten ingen jøder igjen i arabiske land. De har ikke noe annet sted enn Israel å gjøre av seg. – Dersom alle jødiske og arabiske flyktninger skal få full erstatning for det de mistet da de flyktet, har jødene netto store beløp til gode. Jødene utgjorde tradisjonelt ca. 1-2 % av befolkningen i den arabiske verden, mens lille Israel bare utgjør snaut 0,2 % av arealet der.

Hvorfor må jødene ha et eget land?

Jødene må ha et eget land fordi de blir diskriminert og trakassert i mange land. Måten de ulike religiøse og etniske gruppene har behandlet og behandler hverandre på i arabiske land, forteller at behovet for en jødisk stat er like stort nå som før (for eksempel SyriaIrak, Libanon, Algerie, Libya, kurderne). Etter som Europa nå blir mer og mer muslimsk, ser stadig færre jøder en framtid her for seg og sine barn.

Hvordan ble Israel til?

Oldtidens historieskrivere forteller om en jødisk statsdannelse i området mellom Middelhavet og Jordan-elven gjennom en rekke århundrer før vår tidsregning. Administrasjonsspråket var hebraisk, og hovedstaden var Jerusalem. Her ble den jødiske kultur og religion født. Her er Judea, området som ordet jøde skriver seg fra. Historien om hvordan Israel ble til og den moderne staten ble opprettet er i virkeligheten en fire tusen år lang historie (se tidslinje).

Hvorfor er Israel viktig for jødene?

Var det en feil at den moderne staten Israel ble opprettet i 1948? Nei, opprettelsen av en jødisk stat er det beste som har skjedd i Midtøsten i nyere historie. Millioner av jødiske israelere som har sin bakgrunn i arabiske og
muslimske land har ikke noe alternativ. I de jødiske samfunnene i Europa sprer frykten seg, og stadig flere søker tilflukt i jødenes eneste stat. Til det lille geografiske området Israel hadde jødene en viktig forbindelse som aldri ble brutt gjennom nesten to tusen år i diaspora. I Israel ble jødenes kulturelle, nasjonale og religiøse identitet formet.

Hvem støtter Israel?

164 av FNs 192 medlemsland har anerkjent Israel etter at landet ble selvstendig stat i 1948. Israels nærmeste allierte er demokratier som USA, Tyskland, Storbritannia og andre EU-land. I Norge gikk støtten til Israel som jødisk stat ned fra 43 prosent i 2019 til 30 prosent i 2021. Jo høyere utdanning du har, jo større sannsynlighet er det at du er negativ til at Israel skal forbli et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. 27 prosent av befolkningen med mer enn fire års høyere utdanning erklærer seg negative, viser MIFFs meningsmåling.

Hvorfor ble staten Israel dannet?

Staten Israel ble dannet som et alternativ til den situasjon jødene hadde levd under de siste to tusen år – som minoritet uten selvstyre noen steder. At over tre millioner jøder har søkt nødhavn her viser hvor riktig det var å opprette staten i 1948. At staten må ligge der Israel ligger nå, skyldes mest den nære tilknytningen jødene hele tiden har hatt til sitt gamle land.

Israel er en stor suksess

Israel er en vellykket stat og et ekte demokrati. Her finner du fri og levende debatt, frie og rettferdige valg  og nesten ingen vold mellom politiske grupper. Israel har for eksempel høyere levealder enn Norge. På HDI (Human Development Index, FNs levekårsindeks) ligger Norge øverst av 187 land. Israel ligger høyt oppe blant vestlige demokratier. Det er gode argumenter for å regne Israel som 1900-tallets mest vellykkede land, og det kan argumenteres for at Israel er det beste landet i Midtøsten å bo i også for arabere.

Hva skjer i Israel?

Den siste utviklingen om det som skjer i Israel nå kan du lese om i MIFFs nyeste artikler, eller i israelske medier. Det finnes flere gode israelske nettaviser på engelsk, for eksempel Times of Israel, Jerusalem Post, Yedioth Aharonoth, Ha’aretz (venstreorientert) og Israel Hayom (høyreorientert). 

Israel-Palestina-konflikten

Frem til første verdenskrig var landområdene som i dag er Israel, Vestbredden og Gaza kontrollert av det osmanske riket. Etter den tid har arabere og jøder vært i konflikt om hvem som skal ha suverenitet over området, og hvordan land og ressurser eventuelt skal deles. Kjernespørsmålet i Israel-Palestina konflikten er om palestinerne vil godta å være nabo til en jødisk stat. Les mer på temasiden Israel-Palestina-konflikten.

I Norge blir det systematisk underkommunisert hvordan palestinske myndigheter belønner barnemordere og terrorister og misbruker barn i krigen mot Israel

To stater for to folk

Et stort flertall av  jødene i Israel går inn for en tostatsløsning hvor palestinerne og jødene har hver sin stat, to stater for to folk. Det som mest hindrer en slik løsning, er at palestinerne ikke bare forlanger en stat på Vestbredden og Gaza-stripen, men også ”rett til å vende tilbake” (flytte inn i Israel) for sine flyktninger fra 1948 og deres opptil 15 millioner etterkommere. Med det ville jødene komme i mindretall også i sitt eget land.

Hvem er Israels fiender?

Etter den islamske revolusjonen i 1979 har Iran vokst fram til å bli Israels mest truende fiende. Irans folketall er 9 ganger større og Irans areal er 75 ganger større enn Israels. Iran har allierte terrorgrupper like ved Israels grenser, fremst blant dem er Hizbollah og Hamas.

Hva skjer mellom Palestina og Israel?

Den aller siste utviklingen i konflikten mellom Palestina og Israel kan du finne beskrevet i MIFFs nyeste artikler. Fra palestinsk side pågår det hele tiden en systematisk opplæring av nye generasjoner til jihad og jødehat, samtidig som stolte drapsmenn av jødiske kvinner og barn blir rikt økonomisk belønnet. På Gaza-stripen bygger Hamas og Islamsk Jihad opp sine lagre av raketter til nye runder med krig mot Israel.

Gaza-krigen 2021

Etter en lengre periode med relativ ro, ble det en kraftig opptrapping i konflikten mellom israelere og palestinere våren 2021. I forkant av Ramadan intensiverte de palestinske selvstyremyndighetene sitt oppvigleri i offisielle medier, og i april og begynnelsen av mai var det stadig mer voldelige episoder og terrorangrep på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Mandag 10. mai kastet Hamas-regimet seg inn i konflikten med rakettangrep mot Jerusalem. Les mer på temasiden om krigen.

Hvorfor har jødene rett på Israel?

Landområdet Israel er stedet hvor den jødiske nasjon ble født. Da folkene i Midtøsten og Nord-Afrika fikk sin uavhengighet fra europeiske kolonimakter etter andre verdenskrig, var det rett og rimelig at også den jødiske minoriteten fikk sitt landområde. Det ørlille området som Israel består av (ca. 1/15 av Norge, mindre enn 0,2 % av det arabiske området) er det som det jødiske folket har fått igjen etter å være fordrevet fra et stort antall land.

Palestina

Palestina er en geografisk betegnelse på et område langs østbredden av Middelhavet. Palestina er et navn som aldri har eksistert på noen stat. Palestinske myndigheter oppfyller ikke kravene til en stat etter folkeretten, og en ensidig norsk anerkjennelse av «staten Palestina» vil undergrave folkeretten og Oslo-avtalene.

Hvem har rett, Israel eller Palestina?

Israelerne er påtvunget stadig krig fra militante palestinske grupper. Men våre medier dekker Israels kriger mye mer omfattende enn andre kriger, også kriger som er langt mer blodige. Dermed skapes et falskt inntrykk. I virkeligheten er Israels krigføring mindre brutal enn krigføringen Nato har drevet og driver i Afghanistan, Irak, Libya og andre land. Israel bruker så mye makt som er nødvendig for å stanse angrepene.

Hvorfor støtter USA Israel?

Da amerikanerne i 2018 fikk spørsmål om hvem de har mest sympati med i konfliktsituasjonen, israelerne eller palestinerne, svarte 64 prosent Israel og 19 prosent palestinerne. 16 prosent svarte begge, ingen eller vet ikke. For palestinerne har denne støtten vært svært stabil de siste 30 årene. Da Gallup begynte sine årlige målinger av Israel-støtte i USA i i 1988, var det 15 prosent som sa de hadde mest sympati med palestinerne. Med unntak av 1991 (64 prosent) har sympatien for Israel blitt gradvis sterkere fra et nivå rundt 40 prosent på 1990-tallet og i overkant av 50-prosent på begynnelsen av 2000-tallet. USAs befolkning støtter Israel som demokrati og som nødhavn for flyktninger fra antisemittisme.

Hvorfor støtter USA og Norge Israel?

Støtten til Israel er dessverre mye mindre i den norske befolkningen enn i den amerikanske, men skiftende norske regjeringer har hatt et vennlig forhold til Israel til tross for ulikt syn i enkelte spørsmål. MIFF forventer at regjeringen gjør det tydelig overfor palestinsk og arabisk side at Norge krever anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for jøder. Regjeringen må også stemmer imot alle forslag om å anerkjenne en palestinsk stat eller å ta opp Palestina som medlem av nye internasjonale organisasjoner så lenge palestinerne står fast på å avvise Israel som jødisk stat.

Israel og Ukraina

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har sammenlignet Ukrainas kamp for overlevelse med Israels kamp mot arabiske land. Han har også sagt at Israel ofte er et eksempel for Ukraina og at både ukrainere og israelere verdsetter frihet. Ordfører i Kyiv, den tidligere verdensmesteren i boksing Vitalij Klitsjko, sier at han beundrer Israel og at landet gir han inspirasjon til å tro at de kan vinne til tross for at man har oddsene mot seg. Les mer på temasiden Hvorfor Russland og Ukraina er noe annet enn Israel og palestinerne.

Hvorfor ble Israel opprettet?

Israel ble opprettet som nasjonalstaten for det jødiske folket. Etter at kolonitiden var over fikk et stort antall nasjoner nasjonal selvråderett, og jødene fikk sin stat i sitt historiske og religiøse kjerneland. Jødenes historie i Europa og arabiske land har endt i katastrofe. Det historiske jødehatet i disse landene, som fortsatt lever og er dødelig, gjør det av avgjørende betydning at jødene har et land hvor de kan finne en nødhavn. Den store tragedien er at Israel ikke ble dannet tidligere.

Hvorfor ble Israel opprettet i 1948?

Israel ble opprettet i 1948 fordi det jødiske samfunnet i det britiske mandatområdet klarte å forsvare seg selv mot angrep fra palestina-arabisk krigføring og invasjon fra arabiske naboland. Krigen kom som et resultat av at Storbritannia trakk seg ut fra området, selv om Folkeforbundet hadde gitt London-regjeringen i oppdrag å legge til rette for et jødisk nasjonalt hjemland i området. 

Hvorfor fikk jødene Israel?

Etter at jødene fikk Israel som kunne fungere som nødhavn, har over tre millioner jøder flyttet til landet. De første årene kom mange som flyktningeretter araberverdenens intensiverte jødeforfølgelse. Flertallet av jødene som har flyktet fra Nord-Afrika og Midtøsten, har funnet en nødhavn i Israel. I dag har flertallet av jødene i Israel bakgrunn fra muslimske land. De siste 25 årene har jødene kommet fra det tidligere Sovjetunionen, hvor de ble nektet utreise i kommunisttiden.

Hvorfor ble Israel opprettet?

På 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet kunne jødene tro at jødehatet ville gå over, at det måtte finnes en eller annen metode til å løse jødehatets problem i Europa og andre steder. Men det har siden vist seg umulig. Jødene har forsøkt ghettoen, å leve mest mulig avsondret fra omgivelsene. De har forsøkt total integrering og assimilering (Tyskland); der endte det med gasskamrene. Og de har forsøkt alt imellom. Alt har slått feil. I dag vil de fleste jødene mene at historien har bevist at sionismen – jødisk suverenitet i landet Israel – er den beste løsningen for jødene.

Israel kan umulig ønske fred når de stadig utvider bosetningene?

Vi viser til side 4 og 5 om hva Israel har foreslått å beholde på Vestbredden og hva det har tilbudt av Israel som erstatning. Dette skal det forhandles om. Israel har ikke etablert noen større nye bosetninger siden 1997, og det samlede arealet er kun 3 prosent av Vestbredden, ifølge Norsk Folkehjelp og Fagforbundet.

Hvorfor bygger Israel en mur på Vestbredden?

Fra år 2002 har Israel bygd en barriere som mest mulig effektivt skal hindre palestinske terrorister å infiltrere israelske byer som ligger noen få minutter i gangavstand fra palestinske landsbyer. Kun noen få prosent av traséen består av mur, resten er gjerde som forholdsvis lett vil kunne fjernes dersom det blir en varig fred. Så lenge palestinske grupper insisterer på at de har rett til å drepe israelere, er gjerdet et passivt og rimelig forsvarstiltak. Skammen ligger på arabisk side.
Sammen med andre forsvarstiltak har sikkerhetsbarrieren bidratt til å gjøre nesten slutt på terroren. Se også artikkel i venstre spalte på denne siden.

Hvorfor har Israel blokade av Gaza?

Det stemmer ikke at Gaza er helt avstengt. FN og andre organisasjoner sender store mengder mat og forsyninger til Gaza gjennom israelske grensestasjoner. Ingen sulter i Gaza.

Gaza kontrolleres av Hamas, en dødsfiende av Israel. Noen ganger har Israel stengt grensen midlertidig fordi Hamas angrep grensestasjonene og drepte israelere som skulle hjelpe med å skaffe Gaza forsyninger. Israel har en effektiv sjøblokade av Gaza, for å hindre at avanserte våpen fritt kan strømme inn til Hamas. Egypt har stengt grensen til Gaza for å hindre terror i Sinai.

Hvorfor provoserer Israel med å bygge i Øst-Jerusalem?

De aller fleste partiene i Israel mener at også jøder skal ha rett til å bo og bygge i hele Jerusalem, som er Israels hovedstad.
En viktig grunn til det er at jødene var utestengt fra sine hellige steder i Øst-Jerusalem mens Jordan styrte der i 1949-67, selv om våpenhvile-avtalen fra 1949 klart gav dem rett til å besøke dem. De vil ikke risikere å bli utestengt igjen. Mange av araberne i Øst-Jerusalem, antakelig de fleste, ønsker å være under Israel, som gir dem mange rettigheter. Byens status må avgjøres i forhandlinger.

Er ikke Israel en europeisk settlerstat?

Ca. halvparten av jødene i Israel har bakgrunn fra muslimske stater. De fleste europeiske jøder som har flyttet til Israel har bakgrunn i Russland, Romania, Polen og andre land i Øst-Europa.
En økende del av jødene fra Vest-Europa har også bakgrunn fra muslimske land. Da de flyktet for mange år siden, foretrakk de Europa (særlig Frankrike). Men etter som Vest-Europa blir mer og mer muslimsk, ser de ingen framtid her for seg og sine, og drar til det landet hvor jødene kan være frie og leve i verdighet.

Hvorfor har ikke Israel akseptert fredsplanen til de arabiske stater?

Araber-statene krever at flyktningene fra 1948, og alle deres etterkommere, får vende tilbake til selve Israel. Dermed blir «freden» uten mening, for det vil bli et «Israel» med arabisk flertall.

Er ikke Israel en apartheid-stat?

I Israel har arabere både stemmerett og representanter i nasjonalforsamlingen og regjeringen. De kan også reise fritt omkring i Israel.
Den israelske araberen og muslimen Khaled Abu Toameh sa til britiske parlamentsmedlemmer: «Jeg vil heller være en annenklasses borger av Israel enn en førsteklasses borger i Kairo, Ramallah eller Gaza.» Han har et stort flertall av de israelske araberne bak seg.
Palestinerne på Vestbredden og i Gaza er ikke israelske statsborgere. For dem er målet en egen stat. Sikkerhetstiltakene gjelder så lenge palestinske grupper er i krig med Israel.

Er ikke Israel det landet i verden som bryter flest FN-resolusjoner?

Det store antallet resolusjoner mot Israel forteller mest om FN: Israel blir behandlet helt annerledes enn alle andre land. Det setter FN i et meget dårlig lys og svekker FNs troverdighet. Israel har én stemme i FN, de arabiske statene har over 20 stemmer, og automatisk flertall sammen med sine allierte i den tredje verden.

Hva er galt med å gi økonomisk bistand til palestinerne?

Det er ikke noe galt med det, dersom det blir sikret at midlene ikke blir misbrukt av organisasjoner som har en klar Israel-fiendtlig agenda. Slik kontroll er dessverre mangelfull i dag.

Hva med jøder som ikke stammer fra oldtidens jøder, men fra folk som konverterte til jødedom?

På lignende måte som tyskere, dansker og andre kan bli nordmenn ved å flytte hit, kan ikke-jøder bli jøder ved å begynne å leve som jøder (jødisk tro).
En hovedgrunn til at alle jøder må ha rett til å flytte til Israel, er at de som har forfulgt jøder (inkludert muslimer) forfølger alle uavhengig av etnisk bakgrunn og rase.

Hvorfor gav ikke Oslo-avtalene fred?

Palestinerne oppfylte aldri sin viktigste forpliktelse etter Oslo-avtalen, nemlig å avvæpne terrorgruppene. Dermed ble ikke bare fred med Israel umulig. Det ble også umulig å få til en palestinsk stat. Dessuten gav de ikke opp ”retten til å vende tilbake”. Se side 10 og 11.

Hva er galt med å boikotte Israel?

Det er urettferdig å boikotte bare Israel når Israel ikke opptrer verre enn mange andre land gjør. – De som vil boikotte Israel går som regel også inn for ”rett til å vende tilbake”, altså at jødene ikke skal ha noe sted i verden hvor de er i flertall og kan kontrollere sin egen skjebne.

Er det riktig å se araberne under ett?

Når jødene ikke kan bo i fred, frihet og verdighet i arabiske land, er det rimelig at de har fått en ørliten del av det arabiske området (ca. 0,18 %) hvor de kan være i flertall.

Framveksten av en palestinsk nasjonalbevissthet skjedde først og fremst etter 1967. Før den tid oppfattet de seg som arabere, på samme måte som libanesere, jordanere og syrere. Palestina ble sett på som en del av Sør-Syria. PLO har fremdeles arabisk enhet som uttrykt mål.

Hvilken politikk bør Norge føre overfor Israel?

Med Israel for fred (MIFF) er en av Norges største utenrikspolitiske interesseorganisasjoner. Til skiftende norske regjeringer har vi klare krav:

Hva gjør de norske mediene feil når det gjelder Israel?

MIFF har gjennom lang tid dokumentert ensidighet, overdekning og faktafeil i norske mediers dekning av Israel. Det er særlig nyhetsbyrået NTB og NRK som har utmerket seg. Mye av kritikken er samlet i boken Det falske bildet av Israel – som du kan bestille i MIFFs nettbutikk. I 2021 kom NRKs programleder Shaun Henrik Matheson med hatytringer mot Israel og jødene på sitt eget radioprogram. Innslaget fikk ingen konsekvenser for Matheson.

Israels motstandere i Norge

Norges mektigste organisasjon støtter politikk som vil fjerne verdens eneste jødiske stat. Ledere i Norges største religiøse organisasjon advarer mot en jødisk stat. Norges største kristne barne- og ungdomsorganisasjon går inn for bred økonomisk boikott av Israel

Dette er bare noen eksempler på Israels motstandere i Norge. Se også oversikten over hvilke enkeltpersoner som har gjort mest for å skape det falske bildet av Israel. Tidligere statsminister Kåre Willoch har hevdet at «ingen påviser noe galt» i det han sier om Israel og Midtøsten. Men MIFFs ord-for-ord gjennomgang av hans foredrag viser mye galt – fordreininger, faktafeil og anakronismer.

Anklager mot Israel

Staten Israel blir hele tiden utsatt for kritikk og fordømmelse. I Norge jobber sterke krefter for boikott av landet. I FN er flere organer sykelig opptatt av Israel, og tallene viser at det ikke er noen grunn til å ta FN-fordømmelser av den jødiske staten alvorlig. Har israelerne gode svar på anklagene som blir rettet mot dem? På temasiden Hva er feil med Israel? har MIFF samlet 23 anklager rettet mot Israel i FNs menneskerettighetsråd – og gitt svar på dem alle. Se også temasiden Hvorfor Israel IKKE er en apartheid-stat.

Israelske bosetninger

Israels bosetninger på Vestbredden er ulovlige og et brudd på folkeretten, blir det hevdet. Bosetningene blir også ofte framstilt som det største hinderet for fred mellom israelere og palestinere. Dersom folkeretten blir anvendt rettferdig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet. Les mer på temasiden Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.

Israel har tilbudt palestinerne å oppgi det meste av Vestbredden. I bytte for bosetninger som Israel beholder, skal palestinerne få like store områder av Israel. Etter 45 år med bosetningsaktivitet fyller bosetningene maksimalt 3 prosent av området. Men palestinerne har sagt nei hvis de ikke får ”rett til å vende tilbake”, altså kan overta selve Israel, det eneste området i verden jødene har.

Apartheid-anklagen

Amnesty har kommet med en rapport som anklager Israel for apartheid. Les hvorfor Israel IKKE er en apartheidstat. Amnesty har en pågående støtteaksjon for en palestinsk tenåring som vil slette Israel fra kartet.

Les mer

Se videoer

Jødehat

Jødehat (antisemittisme) har dype historiske røtter i Europa. Også i arabiske land har jødene blitt systematisk diskriminert og forfulgt. Før andre verdenskrig var det ca. én million jøder i hele den arabiske verden – nå er det færre enn fem tusen igjen. Den arabiske verden hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet. Det ørlille området som Israel består av (ca. 1/15 av Norge, mindre enn 0,2 % av det arabiske området) er det som det jødiske folket har fått igjen etter å være fordrevet fra et stort antall land.

Jødehat sponset av norsk bistand

Norge støtter skolepensum som fremmer jihad, skrev Aftenposten som hovedsak på sin forside 12. november 2019. Lederartikkelen to dager senere var klinkende klar: Palestinske skolebøker motarbeider fred. Én måned tidligere hadde MIFF publisert 44 eksempler fra palestinske skolebøker på norsk som viser at vold, martyrdød og jihad er tema gjennom alle tolv år i grunnskolen.

Siden den gang har Norge holdt bistand til palestinsk utdanning tilbake, men i oktober 2021, like før utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) gikk av, ble pengekranene igjen åpnet. Hva som skjedde oppsummerte MIFF i artikkelen Hvordan Utenriksdepartementet gikk tilbake til å sponse jihad-opplæring og viser forakt for Stortingets flertall.

I juni 2021 kom en rapport om palestinske skolebøker utarbeidet for EU. Til tross for sterk forsinkelse og noen bisarre metoder, var rapporten en kraftig dom over palestinske selvstyremyndigheters systematiske og målbevisste bruk av antisemittisme, hat og oppfordring til vold i skolebøkene. Men da  skoleåret 2021/2022 startet i høst, tok palestinske myndigheter i bruk de samme skolebøkene som brukt tidligere. I tillegg tok PA dette skoleåret i bruk tilleggsmateriale, studiehefter, som viser et minst like ekstremt innhold som skolebøkene.

Hvor gammelt er Israel?

Israel ble en egen stat i 1948. Men historien begynte ikke da. Ifølge de skriftlige overleveringene, dro Abraham, som både jøder, kristne og muslimer, ser som en viktig person i sin historie, fra Mesopotamia til landområdet  som i dag heter Israel for omkring fire tusen år siden. Ifølge jødisk historie mottar patriarkene Abraham, Isak og Jakob løfte om et land, med kjerneområde mellom Middelhavet og Jordan-elven. Ifølge samme historie er det Gud som gir Jakob navnet Israel. Se fire tusen års tidslinje.

Hvor gammelt er landet Israel?

For over tre tusen år siden ble navnet Israel brukt på landområdet som i dag utgjør den moderne staten Israel. Ifølge jødisk historiefortelling erobret kong David byen Jerusalem og gjorde den til Israels hovedstad omkring 1000 f. Kr. Etter noen århundrer ble kongerikene Israel og Juda nedkjempet. Mellom perioden med gresk og romersk okkupasjon var det igjen kortere perioder med jødisk selvstyre i deler av landet.

Hva var Israel før 1948?

Før 1948 ble den jødiske og arabiske befolkningen i landområdet som i dag er Israel styrt fra London. Området ble betegnet som et mandatområde med navnet Palestina. Før 1917 ble området styrt fra Istanbul, av det osmanske riket. Det har aldri eksistert en palestinsk stat. Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Les mer på temasiden Palestina.

Hva var bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel?

Gjennom de siste to tusen års historie er jødene blitt behandlet som fremmede i de landene de har bodd. Alle de land, folk og individer som har behandlet sine innfødte jøder slik, har med det i virkeligheten anerkjent at jødene har rett til et eget land. For alle fredelige, lovlydige mennesker har rett til å ha et sted hvor de blir behandlet som fullverdige innbyggere. Gjennom århundrene i utlendighet har jødene forsøkt alle alternativer, fra full isolasjon i påtvunget eller frivillig ghetto til full integrering og assimilering. Diskrimineringen fortsatte likevel.

Når ble staten Israel erklært opprettet?

14. mai 1948 stod en liten mann, men med stor gjennomføringskraft og store drømmer, i storsalen i Tel Avivs Kunstmuseum. Foran seg hadde David Ben Gurion samlet en gruppe på drøyt 300 mennesker, som var invitert i all hemmelighet med kurerer dagen før. Det var borgerkrig i området, og neste dag skulle Tel Aviv bli bombet av egyptiske jagerfly. Det jødiske folk har, slik som alle andre folk, en naturlig rett til å være herre over sin egen skjebne i sin egen stat, erklærte Ben Gurion.

Når ble staten Israel opprettet som hjemland for jødene?

Israel har vært et hjemland for jødene helt fra begynnelsen. Storbritannia fikk mandatmyndighet over området etter første verdenskrig, nettopp for å legge til rette for etableringen av et jødisk nasjonalt hjemland. Et enstemmig Folkeforbund ga anerkjennelse til det jødiske folkets historiske forbindelse til området. Britene fikk instruks om å oppmuntre til tett jødisk bosetning i området som i dag omfatter Israel, Gaza og Vestbredden. FNs charter bekrefter disse folkerettslige bestemmelsene (art. 80). 

Når ble Israel et land?

Jødene fikk Israel og den jødiske staten ble gjenopprettet 14. mai 1948. Det var den datoen staten Israel erklærte seg selvstendig. Den jødiske staten ble tatt opp som fullt medlem av FN ett år senere, 11. mai 1949. Israel ble medlemsstat nummer 59 i FN. I utgangen av år 2020 hadde 164 av FNs 192 medlemsland anerkjent Israel. Blant landene som ikke anerkjenner Israel er det 15 land fra Den arabiske liga, 10 medlemsland i Organisation of Islamic Cooperation, samt tre andre ikke-demokratiske land (Cuba, Nord-Korea og Venezuela).

Israel styreform

  • Israel er et parlamentarisk demokrati. Knesset er navnet på nasjonalforsamlingen som har 120 representanter.
  • Offisielt navn er Medinat Yisra\’él = Staten Israel.
  • Jerusalem er landets hovedstad (fra 1950).
  • Uavhengighetsdagen er 14. mai 1948. Etter den jødiske kalender er datoen 5. Ijar 5708.
  • Israel er inndelt i seks administrative soner.Det er Sentral, Haifa, Jerusalem, Nordre, Søndre og Tel Aviv.
  • Høyesterett består av dommere utnevnt på livstid av presidenten.
  • Det israelske flagget er hvitt med et blått hexagram (kjent som Davidsstjernen) i midten, sentrert mellom to horisontale blåe bånd nær topp og bunn av flagget.

Hva er hovedstaden i Israel?

Israels hovedstad og største by er Jerusalem. Byen har vært sentrum for det jødiske folkets nasjonale og religiøse drømmer de siste tre tusen år. Hva er egentlig den muslimske tilknytningen til byen, og når krevde palestinerne første gang Jerusalem som sin hovedstad? 

Hva er Tel Aviv?

Tel Aviv er Israels nest største by. I hele storbyområdet bor det over tre millioner. Tel Aviv er ledende innenfor økonomi og teknologi, med Midtøstens største økonomi per innbygger. Gush Dan er det hebraiske navnet på storbyområdet Tel Aviv. Til sammen bor det en befolkning på ca. 3 millioner mennesker i dette området. Gush Dan omfatter Tel Aviv-Jaffa, Ramat Gan, Givatayim, Petach Tikva, Bnei-Brak, Bat Yam, Herzliya, Ramle, Lod og Rishon Lezion. Gush Dan betyr «Dans område», og er oppkalt etter Dans stamme.

Hvem styrer Israel?

Fra 2. juni 2021 har Israel blitt styrt av en bred samlingsregjering, hele åtte partier fra venstre, sentrum og høyre deltar, inkludert et arabisk parti. Ifølge regjeringsavtalen skal Naftali Bennett fra Yamina-partiet være statsminister frem til 27. august 2021. Deretter skal Yair Lapid fra Yesh Atid-partiet overta. Lapid er i dag utenriksminister. Les hva regjeringen erklærte som sine mål da den tiltrådte.

Hvordan blir Israel styrt?

Israel blir styrt som et parlamentarisk demokrati, ikke svært ulikt Norge og andre vestlige demokratier. Nasjonalforsamlingen heter Knesset og har 120 representanter. Regjeringen utgår normalt fra et flertall i nasjonalforsamlingen. Israels formelle statsoverhode er president Isaac Herzog. Han ble valgt av nasjonalforsamlingen Knesset til en syvårsperiode i 2021.

Hvor ligger Israel?

Staten Israel ligger sørøst i Middelhavet, i det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland (se tidslinje). Nabolandene er Libanon i nord, Syria i nordøst, Jordan i øst og Egypt i sørvest. Den islamistiske terrororganisasjonen Hamas kontrollerer Gaza i sørvest og palestinske myndigheter dominert av PLO og Fatah kontrollerer deler av Vestbredden (Judea og Samaria) i øst.

Israels geografi

Hvordan er Israels natur?

Israel har svært variert landskap, fra skogkledde åser og fruktbare daler, til fjellørken. Fra kystsletter til den halvtropiske Jordan-dalen. Offisielle tall gir en slik fordeling: Ørkenområder 45 prosent, sletter og daler 25 prosent, fjell 16 prosent, trange daler 9 prosent, kyststripe 5 prosent.

Hvor stort er Israel?

Israels totale areal er 22.070 kvadratkilometer. Av dette er 21.640 kvadratkilometer landområder. Landets lengde fra nord til sør er 470 kilometer. Israel er 135 kilometer på sitt bredeste punkt. Kystlinjen er 273 kilometer. Israel ligner mest i størrelse på Slovenia i Europa og El Salvador i Sentral-Amerika. 

Hvor stort er Israel i forhold til Norge?

Israel er et relativt lite land, 15 ganger mindre i Norge. Det er mer relevant å sammenligne Israels størrelse med norske fylker. Israel er litt mindre enn Viken fylke og litt større enn fylket Telemark og Vestfold. Danmark er omtrent dobbelt så stort som Israel.

I hvilken verdensdel er Israel?

Israel hører geografisk til kontinentet Asia, men ligger veldig nær krysningspunktet mellom tre verdensdeler – Asia, Europa og Afrika. Fordi Israel etter 1948 ble avvist av sine arabiske og muslimske naboland i Midtøsten, har Israel helt fra starten hatt en nær tilknytning til Europa, for eksempel deltar Israel i europeiske kultur- og sportsarrangementer. Når man spør hvor Israel er, kan det derfor være lett å svare feil.

Hvilke land grenser til Israel?

Det er bare Israels grenser mot Egypt i sørvest og Jordan i øst som er avklart i fredsforhandlinger. I nord grenser Israel til landene Libanon og Syria, men her er det i virkeligheten snakk om våpenhvilelinjer. Det er også våpenhvilelinjer som utgjør skillelinjen til Hamas-regimet på Gaza-stripen i sørvest. I Oslo-avtalene har Israel og palestinske selvstyremyndigheter (PA) avtalt hvilke deler av Vestbredden som er styrt av PA og Israel. 

Hva er Israels høyeste fjell?

  • Hermon, Golan 2810 m
  • Meron, Øvre Galilea 1208 m
  • Ramon, Negev 1035 m
  • Oljeberget, Jerusalem 835 m
  • Tabor, Nedre Galilea 588 m
  • Karmel, Haifa 546 m
  • Dødehavet – jordens laveste 400 meter under havnivå

Israels klima

Israel er et solrikt land. Regnsesongen varer fra november til april, men nedbøren kan variere fra mellom 500 og 700 mm i nord til mindre enn 25 mm i sør.
Klimaet er i det vesentlige subtropisk, men viser store variasjoner etter hvor i landet man befinner seg.

Israels planter, dyr og fugler

Israel har registrert over 500 ulike fuglearter, 2.600 planter og rundt 200 forskjellige krypdyr og pattedyr innenfor sine grenser. Over 150 naturreservater og 65 nasjonalparker er etablert.

Israels befolkning

Israels befolkning er omkring 9,4 millioner (2021). Omkring 74 prosent er jøder, 18 prosent muslimer, 2 prosent kristne og 1,6 prosent drusere. 4,4 prosent er klassifisert som andre. Dette er ofte personer som identifiserer seg med den jødiske flertallsbefolkningen, men som av ulike grunner ikke er registrert som jøder i befolkningsregisteret.

Jødene

En jøde tilhører både en religion (jødedommen) og det jødiske folket. I egenskap av folk har jødene automatisk adgang til å flytte til Israel og bli statsborgere der, uansett hvor i verden de bor. Les mer på temasiden Jøder.

Israels naturressurser

Israel har tradisjonelt utvunnet råvarene tømmer, pottaske, koppermalm, naturgass, fosfat, magnesium bromid, leire, sand m. m. Etter 2009 har Israel funnet og utvunnet betydelige mengder naturgass fra sin økonomiske sone i Middelhavet. 17% av Israel er dyrkbart. Ny teknoligi gjør stadig større områder brukbare for landbruksvirksomhet.

Mest lest på miff.no

Alle MIFFs artikler med faktasjekk på norske medier, skolebøker og annet.

Alle MIFFs artikler om forholdet mellom Norge og Israel.

Her er noen av de mest leste og aktuelle artiklene i den siste perioden.

Mai 2022

April 2022

Mars 2022

Februar 2022

Januar 2022

Mest lest i 2021

De vil ta jødenes lille stykke

Det er ikke nok for palestinerne med en egen stat på Vestbredden og Gaza. De palestinske lederne krever å få flytte millioner av palestinere inn i selve staten Israel, slik at verdens eneste jødiske stat vil forsvinne og få arabisk flertall. Diskriminering og religiøs intoleranse vil på ny legge seg som et lokk over jødene, og de vil være uten en eneste nødhavn i verden. Det er tragisk at sterke krefter i Norge gir sin støtte til dette.
Under har vi samlet noen av israelernes argumenter som kommer svært lite fram i norsk skole og medier.

Grunnlaget for Israel

Etter flere hundre år som minoritet i Europa og arabiske land, blir jødene fortsatt behandlet som fremmede. Det sier alt om behovet for en jødisk stat. Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på opp mot 2 % i arabiske land. Nesten alle jødene ble jaget ut. De fleste fant nødhavn i Israel, som i areal er 0,18 % av arealet til arabiske land. Dette stykket nekter jødene å miste.

Mer om grunnlaget for Israel

Motstandere av staten Israel framstiller ofte virkeligheten slik: «Jødene har tatt seg til rette i Palestina basert på gamle bibelhistorier som ingen tror på lenger. Jødene kan ikke komme og kreve et område fordi deres forfedre bodde der en kort periode for lenge siden. Da måtte jo araberne kunne kreve Spania og Portugal, italienerne kreve å gjenopprette romerriket osv.» Vi kan innrømme at jødene ikke hadde stått særlig sterkt saklig sett om de bare hadde basert sine krav på at jøder bodde i området for lenge siden. Men så er det også andre grunner som er de viktigste.

Behandlet som fremmede

I mange land har jødene vært og blir fremdeles behandlet som fremmede. Alle de land, folk og individer som har behandlet sine innfødte jøder slik, har med det i virkeligheten anerkjent at jødene har rett til et eget land. For alle fredelige, lovlydige mennesker har rett til å ha et sted hvor de blir behandlet som fullverdige innbyggere. Gjennom århundrene i utlendighet har jødene forsøkt alle alternativer, fra full isolasjon i påtvunget eller frivillig ghetto til full integrering og assimilering. Diskrimineringen fortsatte likevel. Jødene ble holdt utenfor det gode selskap.

Grunnlaget for stat

Det viktigste grunnlaget for den jødiske staten i Israel er derfor ikke at jødene bodde der for lenge siden. Det er at de er blitt behandlet som fremmede, og utsatt for diskriminering og forfølgelse. Behandlingen hadde skapt et århundregammelt, verkende sår som bare kunne leges ved at jødene fikk en egen stat.

Det er rimelig at denne staten ligger i et område som tidligere hadde arabisk flertall. Nesten alle jødene som bodde i det arabiske området, har flyktet – de aller fleste til Israel.

De siste årene har vi sett at arabisk og muslimsk jødehat har fått stadig kraftigere utslag også i Europa. Fra byer som Malmø og Oslo må jøder for eksempel rømme fra vold og grov trakassering fra andre minoriteter.

Alt dette gjør det rimelig at jødene har fått en stat, og at denne staten ligger i et område som tidligere hadde arabisk flertall. At staten må ligge der Israel ligger nå, skyldes mest den nære tilknytningen jødene hele tiden har hatt til sitt gamle land, selv om få av dem har bodd der.

Israel i forhold til arabiske land

Kakediagrammet over illustrerer forholdet mellom arealet til staten Israel og arealet til 17 arabiske stater. Etter 1948 er jødene jaget fra 99,82 prosent av det arabiske området, fra områder hvor jøder hadde bodd i over to tusen år. Seks av de gamle fylkene i Norge er hver for seg større enn Israel: Finnmark, Nordland, Hedmark, Troms, Oppland og Nord-Trøndelag. Antisemitter av alle slag synes at dette vesle området er alt for mye for jødene.

For mer fordypning, les artikkelen Jødene har rett til landet.

Mer om Israels historie

Et flertall av jødene i Israel vil støtte en tostatsløsning dersom det betyr en ekte fred hvor en stat med jødisk flertall blir bevart. Det kan ikke bety to arabiske stater. – Inntil regionen anerkjenner Israel som en uavhengig jødisk stat, vil det ikke bli fred, sa USAs president Joe Biden i 2021.

For to til tre tusen år siden var det jødisk statsdannelse i området mellom Middelhavet og Jordan-elven gjennom en rekke århundrer.  Administrasjonsspråket var hebraisk og hovedstaden var Jerusalem. Her ble den jødiske kultur og religion født. Her er Judea – området som ordet jøde skriver seg fra.

Styrt fra utlandet

Romerriket la de siste rester av den jødisk stat i grus, og gav det geografiske området navnet Palestina etter jødenes gamle fiender, filisterne.
Siden den gang har en rekke eksterne herskere kontrollert området. Det kom på muslimske hender da araberne erobret Midtøsten og Nord-Afrika på 600-tallet, men det ble aldri etablert noen lokal arabisk eller muslimsk stat. Jerusalem ble styrt fra fjerntliggende byer som Damaskus, Bagdad, Beirut og Istanbul. Sist ble «Mandatområdet Palestina» styrt fra London, i perioden 1917 til 1948.

Israel blir født

Jødene hadde aldri mistet sin religiøse lengsel tilbake til Zion (Jerusalem). På slutten av 1800-tallet, århundret for nasjonalstatene i Europa, var det mest naturlig for jødene å rette sine nasjonale og politiske ambisjoner mot området hvor de hadde sine historiske røtter. Dermed var sionistbevegelsen født, og jødisk innvandring til området begynte for alvor. Allerede fra midten av 1800-tallet var jødene den største gruppen i Jerusalem.

Jødenes situasjon i Europa og arabiske land gjorde utsiktene til et eget hjemland svært forlokkende. Som minoritet hadde de som hovedregel blitt kraftig diskriminert og forfulgt. Under første verdenskrig gikk Storbritannia inn for å opprette et jødisk hjemland i deler av området som de erobret fra det osmanske imperium.

Under andre verdenskrig ble seks millioner jøder drept av nazistene. Etter krigen var europeiske land uvillige til å gi jødene som hadde overlevd – og som nå var flyktninger – opphold og et verdig liv. Derfor ble forståelsen for jødenes nasjonale agenda styrket.

I november 1947 foreslo FN å dele det britiske mandatområdet i en jødisk og en arabisk del. Arabiske ledere avviste tanken om deling, og intensiverte krigen mot jødene. Det kunne ikke hindre jødene i å erklære staten Israel for opprettet i mai 1948. Til tross for null våpenstøtte fra vestlige land, seiret den nyfødte jødiske staten i viktige militære slag og sikret sin eksistens.

Tilbaketrekninger

Israel seiret også i 1967, da naboene mobiliserte til utryddelseskrig. I løpet av seks dager vant forsvarsstyrkene kontroll over Sinai, Golan-høydene, Gaza og Vestbredden. Etter krigen tilbød Israel å trekke seg tilbake fra det aller meste av de erobrede områdene i bytte for en varig fred. Det var åpningstilbudet, som det skulle forhandles om. Men araberne samlet seg til toppmøte i Khartoum i Sudan, og svarte med tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel.

Siden den gang har Israel trukket seg ut av Sinai og fått en kjølig fred med Egypt. Landet har også trukket seg ut av Gaza, og fått raketter, granater og tunnelangrep i retur.

Til tross for dårlige erfaringer med tilbaketrekninger, er israelere flest villige til å forlate nesten hele Vestbredden dersom det kan skje i bytte mot en ekte og varig fred.

Israel kan ikke risikere rakettregn ned mot sine storbyer fra høydedragene på Vestbredden. Derfor må en palestinsk stat være demilitarisert, uten mulighet til å ruste opp med tunge våpen og til å inngå militære allianser med land som Iran og Syria. Israel erobret Vestbredden i en forsvarskrig, og har rett til å sette vilkår for å hindre at det kommer ny aggresjon fra området. Palestinerne må også akseptere at Israel blir bevart som en stat med jødisk flertall.

Støtte til to stater

For et stort flertall israelere er det uaktuelt å annektere hele Vestbredden og Gaza-stripen og gi palestinerne statsborgerskap i et «Stor-Israel». Dette vil medføre at jødene kan komme i mindretall i sin egen stat. Denne demografiske situasjonen er en viktig grunn til at de fleste israelere støtter en eller annen form for selvstyre eller egen statsdannelse for palestinerne.

Skiftende israelske regjeringer sier at de ikke ønsker en énstatsløsning, men har understreket at en eventuell palestinsk stat må være demilitarisert. Når et stort flertall av jødene i Israel støtter tanken om en palestinsk stat i prinsippet, er det fordi de synes alternativene er verre.

Hvorfor blir det ikke fred?

Hovedproblemet, slik de fleste israelere ser det, er at palestinske ledere ikke har akseptert at Israel skal bestå som en stat med jødisk flertall – uavhengig av størrelsen på staten. Den islamistiske terrorbevegelsen Hamas, som kontrollerer hele Gaza-stripen, gjør det klart i sin politiske grunnlov: Islam skal utslette Israel. Hamas har gitt sitt bidrag i denne «hellige krigen» med målrettede drap på hundrevis av sivile de siste 20 årene. Fatah-ledere, som kontrollerer de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden, nekter også å anerkjenne Israel som en stat med jødisk identitet.

Det største hinderet for en løsning med to stater for to folk, er at palestinerne ikke bare forlanger en stat på Vestbredden og Gaza-stripen, men også ”rett til å vende tilbake” (flytte inn i Israel) for sine flyktninger fra 1948 og deres opptil 15 millioner etterkommere. Med det ville jødene komme i mindretall også i sitt eget land.

Kravet som vil gjøre slutt på Israel

Palestinerne går inn for en «løsning» på konflikten som i praksis vil avvikle Israel som en stat med jødisk flertall. Sterke krefter i Norge gir sin støtte.

Palestinske selvstyremyndigheter (PA) og arabiske land krever at araberne som flyktet fra Israel under krigen i 1948 skal ha «rett til å vende tilbake». Og ikke bare de få tusen som fortsatt lever, men alle deres etterkommere – tallene varierer mellom 7 og 11 millioner. Hver enkelt araber (på 1960-tallet begynte de å kalle seg palestinere) skal selv kunne avgjøre individuelt om de vil gjøre seg bruk av «retten» eller ikke. For å tvinge «flyktningene» tilbake til Israel, har PA gjort klart at «flyktningene» ikke vil få statsborgerskap i en palestinsk stat, heller ikke de som har bodd på Vestbredden siden 1948!

Demografisk trussel

Selv om «rett til å vende tilbake» ikke skulle blir realisert, frykter mange (og andre håper) at araberne vil komme i flertall i Israel i løpet av noen få tiår. Hovedgrunnen er at de israelske araberne får flere barn enn jødene.
Israel har omkring 9 millioner innbyggere. 2 millioner er arabere, omkring 7 millioner er jøder. Det er derfor helt opplagt at dersom mer enn 7 millioner palestinere skal få «rett til å vende tilbake», betyr det at jødene kommer i mindretall ganske raskt.

Når noen sier: Jeg er for «rett til å vende tilbake», men vil også at jødene skal ha sin egen stat – så blir det som å dytte en person utenfor et høyt stup og si: «Jeg ville bare gi henne en fin flygetur, det var ikke meningen at hun skulle skade seg.»

Hvorfor trussel?

Hvorfor må jødene absolutt ha et sted hvor de er i flertall?
Fordi jødene har svært dårlig erfaring med alternativet – i nesten to tusen år har de ikke hatt sitt eget land. I Europa endte historien i Holocausts redsler. Jødene har ikke hatt det bra som minoritet i arabiske land de siste 1400 årene. Erfaringene tilsier at de aldri bør vende tilbake til denne situasjonen. Spesielt ikke når man ser hvordan araberne behandler sine minoriteter per dags dato – les for eksempel nyheter fra Syria, Irak og Egypt. Det er også sterkt økende jødehat i Europa.

Veien til fred er at araberne aksepterer sionismen. Det er et mulig mål, og Abraham-avtalene fra 2020 viste hvordan det kan se ut. Men aksepten vil neppe vinne fram over hele den arabiske verden før palestinerne har forsøkt alle virkemidler for å få slutt på jødisk suverenitet – fra krig, til terror og internasjonal fordømmelse – og funnet ut at det ikke nytter. Så lenge vestlige krefter støtter palestinernes idé om å «vende tilbake», vil det ikke skje.

Truende framtid

Det er minst fire faktorer som gjør at jødene vil få det enda mye verre dersom de igjen skulle komme under arabisk dominans.
1) Etter at Israel har eksistert i over 60 år, har araberne etter sin hevnlogikk ufattelig mye å hevne.
2) Profeten Muhammed skal ha sagt, ifølge en hadith, at frelsens dag (oppstandelsen) ikke kan komme før muslimene dreper alle jøder. Dette forkynnes og gjengis fremdeles på palestinsk TV, og Hamas har det i sitt charter.
3) Mange palestinere legger stor vekt på at de skal hjem til sitt gamle hjemsted og få sine eiendommer igjen. Dette må nødvendigvis bety at jødene som bor der nå, vil miste sine hjem.
4) Mange av gruppene i Midtøsten har selvstyrte stater eller områder de kan flykte til. Uten Israel har jødene ingen steder å gjøre av seg.

Fine ord verdiløse

I det øyeblikket jødene mister den militære kontrollen, vil alle fine ord i erklæringer og avtaler være totalt verdiløse. Jødene vil være i samme situasjon som andre minoriteter som har blitt slaktet ned for fote i de muslimske landene, i tillegg til at de, av grunner nevnt ovenfor, vil være enda mer utsatt.

Støtte til kravet i Norge

Norges mektigste organisasjon, LO, støtter kravet om «rett til å vende tilbake». Partiet SV har tidligere hatt i sitt program at de palestinske flyktningene har «rett til å vende tilbake». Norsk Folkehjelp og Fagforbundet har klare erklæringer om støtte til «rett til å vende tilbake». 

«Rettferdig løsning»

Kirkenes Verdensråd og Mellomkirkelig råd (MKR) i Den norske kirke har en rekke erklæringer om at de støtter en «rettferdig løsning» i Midtøsten. Det betyr, spesielt slik deres palestinske samarbeidspartnere tolker det, at arabiske flyktninger fra Israel og deres etterkommere skal ha rett til å vende tilbake og få sine eiendommer igjen, og dessuten få erstatning. I september 2009 gav MKR sin «sterke støtte» til budskapet i dokumentet Ropet fra Amman, hvor kravet om tilbakevending blir slått fast i klartekst.

At flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel, nevner disse aktørene aldri. Vi har ikke funnet et eneste ord om hvor jødene skal gjøre av seg og hvilke rettigheter de skal ha. Mellomkirkelig råd benekter at de vil avvikle Israel. Men hva nytter det når den politikken de sterkt støtter, vil føre til akkurat det hvis den blir gjennomført?

De som driver denne politikken fram, vet om dette, og gjør det til tross for at de vet hvordan minoriteter pleier å ha det i Midtøsten. De fleste som følger dette passivt, er forhåpentligvis ikke klar over hva de er med på. Vi synes det er horribelt at akkurat nå, når jødehatet igjen er i full oppblomstring i Europa og jødene ikke ser noen framtid her lenger, er så sterke krefter i Norge uklare på at jødene må få beholde det ørlille tilfluktsstedet de har.

Palestinerne har ingen «rett til å vende tilbake»

Dersom det palestinske flyktningproblem behandles som alle andre flyktningproblemer, vil det bli løst. Her følger bare noen få eksempler på en mengde flyktning­strømmer.

  • Under og etter 2. verdenskrig ble mellom 13,5 og 16,5 millioner tyskere fordrevet fra Øst-Europa. Anslagsvis 500.000 av dem omkom underveis. Mange av dem flyktet i krigens sluttfase, men millioner ble også fordrevet etter at 2. verdenskrig var godt og vel slutt, fra steder hvor deres familie hadde bodd i århundrer. Verdenssamfunnet har kontant avvist noen «rett til å vende tilbake» eller noen «rett til erstatning».
  • 400-500.000 finner flyktet fra de delene av Finland (Karelen, Salla og Petsamo) som Sovjetunionen overtok ved våpenhvilen i 1944. Finner som har krevd å få eiendommene tilbake, har ikke fått noe gjennomslag.
  • Da India ble delt i India og Pakistan i 1947, ble nesten alle hinduer jaget fra Pakistan og mange muslimer fra India. Minst 10 millioner flyktet og opp til 500.000 ble drept.
  • Da Tyrkia okkuperte Nord-Kypros i 1974, flyktet ca. 200.000 gresk-kyprioter sørover til sine etniske landsmenn, mens ca. 50.000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover. I 2004 avgjorde FN og EU at de gresk-kypriotiske flyktningene ikke har noen «rett til å vende tilbake». Det hadde gått for lang tid.

Av alle de store flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig er det bare palestinerne som fortsatt sitter i leirer. Flyktningene fikk først nødhjelp, og deretter var hovedregelen ny permanent bosetning i området de flyktet til eller i et tredje land.

Det samme vil løse problemet for palestinerne. De må enten få bosetning og alle rettigheter i de arabiske land hvor de er spredt, i en framtidig palestinsk stat eller i tredje land. Å pleie deres flyktningstatus, som Norge finansierer gjennom FN, bidrar ikke til å løse noe problem.

Rupert Colville, som tidligere var talsmann for FNs høykommisær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.

1) Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre tid for palestinerne.
2) Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikter? Ja.
3) Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, i stor grad fra arabiske land, har overtatt eiendommene som palestinerne forlot.

Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Det har vist seg at alle etniske flyktninger mister denne retten i løpet av noen år, lenge før det har gått over 74 år som i dette tilfellet.

Til slutt er det enda et avgjørende argument imot «rett til å vende tilbake» for palestinske flyktninger. Det vil gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden og nok en gang gjøre jødene til undertrykt minoritet over alt i verden.

Palestinerne nekter å godta stat med jødisk flertall…

Selv ikke de mest «moderate» palestinske lederne godtar at Israel skal forbli en jødisk stat. I 1993 skrev Yasser Arafat at PLO «anerkjenner staten Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet». For Arafats del viste dette seg å være tomme ord. Helt til sin død stod han fast på kravet om å flytte millioner av palestinere inn i selve staten Israel, og dermed gjøre Israel til en arabisk stat. Arafat var også øverst ansvarlig for krigen (intifadaen) som palestinske grupper trappet opp fra høsten 2000.

«Moderate» ledere avviser

Det er fortsatt slik at topplederne i de palestinske selvstyremyndighetene, også de som blir regnet for å være «moderate», avviser å anerkjenne Israel som en stat med jødisk flertall.

Israel kan definere seg selv som de vil. Hvis de ønsker å kalle seg selv en jødisk stat, så bare la dem gjøre det. Men palestinerne vil aldri anerkjenne Israels jødiske identitet, sa PLOs daværende sjefsforhandler Saeb Erekat i 2007.

Vi nekter å anerkjenne Israel som en jødisk stat, sa Hanan Ashrawi i PLO senest 3. januar 2017.

Fatah har aldri anerkjent

Fatah-bevegelsen er den største fløyen innenfor PLO, og kontrollerer de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden.

Fatah har aldri anerkjent Israels rett til å eksistere, sa Mahmoud Dahlan på den offisielle palestinske tv-stasjonen tirsdag 17. mars 2009.

– Vi innrømmer at PLO anerkjente Israels rett til å ekistere, men som en motstandsbevegelse er ikke vi [Fatah] bundet av det, sa Dahlan.

Da Fatah holdt sin generalforsamling i Betlehem i august 2009, vedtok de som prinsipp “en absolutt motstand, som ikke kan trekkes tilbake, mot å anerkjenne Israel som en ‘jødisk stat’”.

Nektet å forhandle

Med unntak av et par kortere perioder da han har blitt presset til det av amerikanerne, har palestinernes president Mahmoud Abbas nektet å forhandle med Israel etter 2008. Abbas har krevd ikke bare stans i utbygging i bosetninger, men ville ha grensespørsmålet avklart før samtalene kunne starte.

I 2014 lot Abbas seg presse til forhandlingsbordet av Obama-administrasjonen. Prisen Israel måtte betale var å løslate 104 dømte terrorister.
Forhandlingene havarerte våren 2014 etter at palestinerne, støttet av Den arabiske liga, nektet å anerkjenne Israel som en jødisk stat. «Absolutt og kategorisk avvisning til å anerkjenne Israel som en jødisk stat,» vedtok Den arabiske liga enstemmig 25. mars 2014. Å avvise jødenes rett til et nasjonalt hjemland er viktigere for palestinerne enn å få egen suverenitet.

… men deres Palestina skal ha arabisk og islamsk identitet

Palestina skal bli en arabisk stat, med islamske sharia-lover som grunnlag for lovgivningen. PLOs sjefsforhandler Saeb Erekat hevder ingen andre land enn Israel knytter sin nasjonale identitet til en religiøs identitet. Det er en underlig uttalelse, når man ser på ordlyden i utkastet til grunnlov for staten Palestina.
Artikkel tre lyder slik: «Palestina er en del av den arabiske nasjon. Staten Palestina holder seg til grunnloven for Den arabiske liga. Det palestinske folk er en del av de arabiske og islamske nasjoner. Arabisk enhet er et mål som det palestinske folk håper å oppnå.»

I artikkel fem blir det slått fast at «arabisk og islam er det offisielle palestinske språk og religion.»
– Prinsippene for islamsk sharia er en hovedkilde for lovgivningen, står det skrevet i artikkel syv.

Forfølgelser i arabiske land

Dersom Israels fiender skulle få gjennomslag for å flytte millioner av palestinere inn i Israel, ville jødene igjen bli en minoritet overalt. Det gir dystre utsikter når vi ser hvordan arabiske herskere i andre land behandler sine minoriteter.

Grunnproblemet i arabiske land er at de etnisk/ religiøse gruppene som til enhver tid har makten, ikke gir de andre fulle rettigheter. Det gjelder ikke-muslimer når herskerne er muslimer. Men det gjelder også mellom shia- og sunni-muslimer (begge veier) og på etnisk grunnlag (f. eks. arabere mot kurderne).

Her er noen av undertrykkelsesmekanismene:

  • Når noen av den herskende gruppen gjør noe kriminelt mot andre, får de lite eller ingen straff, når de for eksempel dreper kristne eller ødelegger kirker i Egypt.
  • Folk fra minoriteter i et land blir straffet for hva trosfeller i helt andre land kan ha gjort (jødene i arabiske land ble straffet for hva europeiske jøder gjorde i Israel, sunni-muslimske land truer med å straffe shia-muslimer for hva trosfeller i Libanon og Syria gjør osv.).
  • Ikke-muslimer og folk fra «feil» retning av islam er lite representert i ledende stillinger, har begrensninger på tros- og ytringsfrihet, kan få streng straff (ofte døden) hvis de har forlatt islam.

Disse typene undertrykkelse fungerer, mer og mindre, i alle muslimske land. Konfliktene vi har sett og ser i mange land i den såkalte «arabiske våren» (Libanon, Irak, Libya, Syria, Jemen, Egypt) gjelder at noen som ikke har vært herskergruppe, selv vil overta den rollen. Kampene blir så bitre og blodige fordi herskergruppene frykter å bli de diskriminerte i framtiden. Noen land kan da gå fra minoritetstyranni til flertallstyranni. Det siste er kanskje enda verre for minoritetene. Det er ikke demokrati.

I Irak er titusener (kanskje hundretusener) drept i etnisk-religiøse konflikter, og det allerede før Islamsk Stat startet sine herjinger. Millioner er fordrevet fra sine hjem. Shia-muslimer blir jaget til shia-områdene i sør, sunniene til sunni-områdene i midten og kurderne til de kurdiske områdene i nord. Tilsvarende mekanismer er i gang i Syria, hvor over 500.000 er drept og millioner jaget innenfor og utenfor Syria. De kristne blir jaget mange steder.
I perioden 2006-2010 ble nesten 2.000 palestinere drept av andre palestinere, de fleste i konflikter mellom Fatah og Hamas.
I økende grad blir jøder i Europa utsatt for lignende undertrykkelse fra muslimer som i arabiske land. Mange planlegger å dra til Israel eller USA, noen har allerede gjort det.

Jødene i Israel ser hva som skjer med kristne og andre minoriteter i arabiske land. Da blir de enda litt mer villige til å øke forsvarsbudsjettet og ha lang militærtjeneste. De vet at dersom de mister Israel, vil det gå enda verre med dem. De ser at verden bryr seg minimalt med alt som ikke jøder kan få skylda for.
Folk i Midtøsten bor nå stadig mer i «rene» områder. Kanskje blir grensene trukket opp på nytt, med sunni-stater, shia-stater osv.

Jødenes dystre historie i Europa

Jødenes historie i Europa gjennom århundrene er blandet. I lange perioder foretrakk mange jøder Europa foran de muslimske landene. I andre perioder var det motsatt.

I Europa var det som regel sterke begrensninger for hvor jødene kunne bo og hvilke yrker de kunne ha. Fra 1500-tallet ble mange av de samme begrensningene gjennomført som var i den arabiske verden: Klær som viste at de var jøder, ikke eie jord, bare handle med brukte ting, ekstra-skatter, ikke offentlige stillinger, måtte bo i ghetto.

Jødene var lett tilgjengelige som syndebukker når man hadde tapt en krig eller noe annet gikk galt. Epidemier eller jordskjelv var oppfattet som Guds straffedom fordi vantro jøder bodde i området, hvis man da ikke trodde at jødene hadde forgiftet brønnene.
Jødene drev internasjonal handel. Noen jøder ble rike på det. Og noen herskere favoriserte disse enkeltjødene. Noen herskere betraktet hele den jødiske menigheten som en ressurs.

Men den store hovedregelen var at jødene var fattige, og at de tidvis ble overfalt i sine ghettoer. De overlevende måtte flykte. Først på 1800-tallet ble det merkbart bedre i Vest-Europa. I Øst-Europa var det stort sett som før.

Nesten alle jødiske menn kunne lese, og det var mange bøker. Jødene hadde sosial samvittighet og tok seg av de fattigste. De hadde sykehus med høy standard etter tidens kunnskap.

Etter Holocaust har mange i Vest-Europa tatt et oppgjør med jødehatet. Men nå begynner det på nytt, særlig fra den muslimske befolkningen.

Jødene har mye erstatning til gode

Noen forstår at Israel ikke kan begå selvmord ved å åpne grensene for millioner av palestinere. Men Israel bør betale erstatninger til palestinerne, sies det.

La det være klart: Israel kan betale erstatning til palestinerne etter hvilke satser det skal være – hvis bare jødiske flyktninger får etter de samme satsene. Men at jødiske flyktninger (de fleste jødene i Israel kom selv til landet som flyktninger, eller deres foreldre eller besteforeldre var flyktninger) skal betale erstatning uten selv å få det, blir helt galt.

Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Flukten skjedde kort etter kolonitida (da europeere styrte det arabiske området), og mange jøder var velstående. Arabere overtok nesten all deres eiendom. I et rettferdig erstatningsoppgjør har jødene enorme beløp til gode. Arabiske land har nektet å forhandle om erstatninger til jødiske flyktninger.

Før 2. verdenskrig bodde det ca. 3,3 millioner jøder i Polen. Etter krigen hadde ca. 300.000 overlevd. Da de kom tilbake til Polen, bodde det andre polakker i husene deres, andre «eide» bedriftene deres, og hundrevis av jøder ble drept av polakker i månedene etter krigen. De aller fleste jødene flyktet. De polske jødene har enorme beløp til gode i et rettferdig erstatningsoppgjør. Noe lignende gjelder i andre land i Europa også.

Det kan ikke være slik at tyranner kan spare erstatning ved å drepe sine ofre. Så jødene må også ha rett på erstatning for de millionene som ble drept under 2. verdenskrig og ellers.

I et rettferdig erstatningsoppgjør vil Israel ha enorme beløp til gode. Det innså president Clinton da han foreslo en løsning i år 2000-2001. Han droppet derfor erstatningskrav til Israel og lot verdenssamfunnet overta erstatning til Palestina-flyktningene og jødiske flyktninger fra arabiske land. Det vil bli mye billigere for verden, og mye dårligere for jødene, enn et rettferdig oppgjør. Men Israel gikk med på det.

Den erstatningen de fleste andre flyktninggruppene har fått, er hjelp til å starte et nytt liv et annet sted. 

Israel er nødhavn for flyktninger

I nesten to tusen år før 1948 hadde jødene ikke noe eget land. De ble diskriminert og forfulgt både i Europa og den arabiske verden. Fra ca. 1880 begynte en innvandring av jøder til landet dette folket hadde hatt i oldtiden, landet som nå er Israel. I islam er det særskilte regler for religiøse minoriteter. Jøder har tradisjonelt blitt nektet å bygge synagoger, måtte gå i spesielle klær og var forsvarsløse i retts­systemet. Før Israel ble opprettet truet flere arabiske delegater i FN med å massakrere jødene i deres land. Israel har blitt en nødhavn for minst 600.000 jøder jaget fra den arabiske verden.

Mer om Israel som nødhavn for flyktninger

Da Israel ble opprettet i 1948, gikk lokale arabere og arabiske naboland til krig. Ca. 700.000 arabere flyktet som et resultat av krigen (Palestina-flyktningene). De palestinske flyktningene hører vi stadig om, men det blir glemt at millioner av jøder har flyktet til Israel. Det har flyktet flere jøder bare fra arabiske land (over 900.000) enn arabere (palestinere) fra Israel. De fleste jødene fikk med lite av det de eide. Det er i dag nesten ingen jøder igjen i arabiske land. De har ikke noe annet sted enn Israel å gjøre av seg. – Dersom alle jødiske og arabiske flyktninger skal få full erstatning for det de mistet da de flyktet, har jødene netto store beløp til gode. Israel er litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke. Jødene utgjorde tradisjonelt ca. 1-2 % av befolkningen i den arabiske verden, mens lille Israel bare utgjør snaut 0,2 % av arealet der.

Jødene må ha et eget land fordi de blir diskriminert og trakassert i mange land. Måten de ulike religiøse og etniske gruppene har behandlet og behandler hverandre på i arabiske land, forteller at behovet for en jødisk stat er like stort nå som før (for eksempel SyriaIrak, Libanon, Algerie, Libya, kurderne). Etter som Europa nå blir mer og mer muslimsk, ser stadig færre jøder en framtid her for seg og sine barn.

Jødene ble systematisk diskriminert i Midtøsten

Jødene var en minoritet i muslimske land i over 1300 år. Ingen ønsker seg tilbake. Da islam oppstod på 600-tallet, bodde de fleste av verdens jøder i områdene som de neste generasjoner etter Muhammed ble erobret av araberne. Mange steder oppfattet jødene i første omgang muslimsk styre som en forbedring, det var mye jødehat blant kristne.

Omar-pakten

Ganske snart innførte muslimene Omar-pakten, med regler om hvordan dhimmier («vantro», jøder og kristne) burde behandles. Reglene har variert noe med tid og sted, men en del hovedtrekk har vært vanlige:

Dhimmier skulle betale ekstra-skatter, de fikk ikke ri på hest, de fikk ikke bygge nye gudshus og noen ganger ikke vedlikeholde gamle, de måtte ha klær som skilte dem fra muslimene og de måtte aldri slå en muslim (heller ikke i berettiget selvforsvar). Fra 1300-tallet og utover måtte de oftest bo i ghettoer, de kunne ikke ha offentlige stillinger og i retten hadde jødens ord (ed) mindre verdi enn en muslims (falske beskyldninger ble ofte trodd av retten). Det var også mange flere regler som gjorde jøder og kristne til annenklasses borgere. Mye av dette ble avskaffet i kolonitiden da europeere overtok styret (fra 1800-tallet). Men forståelsen fra Omar-pakten ligger fortsatt under, og noen av reglene blir fremdeles praktisert. Islamsk Stat er bare ett eksempel.

Noen steder beskyttet lokale herskere jødene. Jødene betalte mye skatt, og burde være i stand til å fortsette med det. Jødene hadde kontakter med jøder i andre land og stod noen steder for en stor del av utenrikshandelen. I muslimske stater kunne en muslim ikke ta renter av en annen muslim. Men jødene kunne ta det, og kunne derfor brukes som bankfolk.

Plyndringer og drap

Noen muslimske herskere var tolerante mennesker som gav jødene utstrakt frihet og lukket øynene for mange av Omar-paktens regler. Det gjaldt ikke minst noen steder der muslimene (eller den herskende retningen innenfor islam) var i mindretall og trengte en lojal gruppe til å hjelpe seg. Jødene stod så svakt at de var nødt til å være lojale overfor herskerne. Men fra 13-1400-tallet av var slike liberale tilstander sjeldne, og etter hvert flyttet tyngdepunktet av den jødiske befolkningen seg fra det arabiske området til Europa. Tross alt ble mulighetene større i Europa enn i det muslimske området.

Det har ikke vært noen Adolf Hitler i det arabiske området. Men gjennom historien har det vært en lang rekke pogromer, der mobben gikk amok i den jødiske ghettoen og plyndret, voldtok og drepte mange, i arabiske land som i Europa.

Jøder bosatt i det som senere ble kalt Palestina, var minst like sterkt diskriminert og forfulgt som i resten av det arabiske området. Ekstra-skatter og beskyttelsespenger gjorde at de ikke hadde råd til å bo der uten støtte fra jøder i resten av verden.

Jødenes flukt fra arabiske land

På 1940-tallet bodde det omlag én million jøder i hele den arabiske verden. Nå er det bare noen få tusen igjen. Arabiske stater hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet.

Før Israel ble opprettet, truet flere arabiske delegater i FN med å massakrere jødene i deres land. Her følger eksempler på hvordan jødene ble fordrevet og frosset ut fra arabiske land. Da dette skjedde var jødene i alle arabiske land ubevæpnete, forsvarsløse og fredelige.

Irak

Like etter at Storbritannia oppgav kontrollen over Irak i 1932, begynte forfølgelsene av jødene der. Det var opptøyer (pogromer) med mange drepte jøder, mye eiendom ble ødelagt, det ble forbudt å undervise i jødenes hellige språk hebraisk, jødene ble sparket fra offentlige stillinger og mye mer.

Statsministeren i Irak i 1948, Nuri Sa’id, gikk åpent inn for å fordrive de irakiske jødene som et ledd i en befolkningsutveksling med araberne i Palestina (Palestina-flyktningene). I 1950 og 1951 ble det vedtatt lover som fratok jødene deres nasjonalitet og eiendom, selv om mange av de jødiske familiene hadde bodd i landet i århundrer. Jødene fikk ett år på seg til å komme seg ut. De aller fleste dro til Israel. Bare noen ganske få tusen ble igjen. De ble fortsatt diskriminert og forfulgt og dro etter hvert. Da de amerikanske styrkene invaderte Irak i 2003, var det 34 jøder igjen i hele Irak. – De aller fleste jøder som dro fra Irak, fikk lite eller ingenting med seg av sine eiendeler.

Siden har ulike irakiske regjeringer aldri blitt trett av å si at jødene ikke har noe i Israel å gjøre, de skulle holdt seg der de var.

Jemen

På grunn av stadig forfølgelse begynte jøder å forlate Jemen på slutten av 1800-tallet. Men den store flukten skjedde i 1949-50. Storbritannia kontrollerte den gangen Sør-Jemen (Aden), så det gikk luftbro derfra til Israel. Jødene fra Nord-Jemen måtte gå til fots gjennom ørkenen. Nesten alle som ikke døde underveis, var syke da de kom fram. Ca. 50.000 jøder flyktet fra Nord-Jemen, 13.000 fra Aden. Nå er det mindre enn 100 jøder igjen i Jemen. De blir fremdeles forfulgt, og flukten pågår fortsatt.

Syria

I 1948 var det ca. 40.000 jøder i Syria, da hadde mange allerede forlatt landet. Det var mange voldsangrep mot jødene, som fikk sterke begrensninger på sin livsførsel. Det var streng straff for å reise fra Syria. Jødene fikk ikke arbeide i offentlige stillinger. I perioder fikk de ikke ha telefon eller bilsertifikat, fikk ikke ta ut pengene sine i banken, fikk ikke kjøpe eiendommer.
Til tross for strenge restriksjoner og til dels straffer, har jøder forlatt Syria gjennom hele perioden, de fleste som rene flyktninger. Som regel var det best å ikke fortelle sine nærmeste at man skulle dra – jo mindre de visste når politiet forhørte dem, jo bedre. Nå skal det være ca. 30 jøder igjen i Syria.

Libya

I 1945 var det en serie overfall på jødenes ghettoer. 130 jøder ble drept og 4.000 ble hjemløse. I 1967 var det 4.000 igjen. De fikk beskjed om å forlate landet. Hver jøde fikk ta med en koffert og femti dollar. I 1970 ble all jødisk eiendom konfiskert og «erstattet» med obligasjoner på 15 år. Men da årene var gått, fikk jødene ingenting. Det er ingen jøder igjen i Libya.

MIFFs kategoriside om flyktninger kan du lese grundigere om dette, og om jødene som har flyktet fra Egypt, Algerie, Marokko, Tunisia og Iran. De jødiske flyktningene har ingenting å vende tilbake til hvor de kom fra.

Falskt bilde av Israels krigføring

Israelerne er påtvunget stadig krig. Men våre medier dekker Israels kriger mye mer omfattende enn andre kriger, også kriger som er langt mer blodige. Dermed skapes et falskt inntrykk. I virkeligheten er Israels krigføring mindre brutal enn for eksempel krigføringen NATO har drevet i Afghanistan, Irak, Libya og andre land. Israel bruker så mye makt som er nødvendig for å stanse angrepene.

Hvordan mediene gir et falskt bilde av Israel

Israel kan nok ha stygge flekker på sitt militære rulleblad, men dersom man sammenlikner med nabolandene og andre land, kommer det i et helt annet perspektiv. – I forhold til hva som er vanlig ellers i verden, fulgte Israel reglene for krigføring «godt over gjennomsnittlig» under krigen på Gaza-stripen, sa seniorforsker Cecilie Hellestveit etter krigen i 2008/2009.

– Jeg tror ikke det har vært noe tilfelle i krigshistorien hvor noen hær har gjort mer innsats for å redusere sivile tap og drap på uskyldige mennesker enn det den israelske hæren gjør på Gaza-stripen, sa oberst Richard Kemp (bildet) til BBC under Gaza-krigen i 2009. Kemp var øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan i 2003.

– Ødeleggelsene på Gaza-stripen er store, men ikke så store som i irakiske byer som ble inntatt av amerikanske og britiske styrker, konkluderte den britiske obersten Tim Collins etter et besøk på Gaza for BBC.

Her er tre teknikker mediene bruker for å skape et falskt bilde av Israel.

1. Konflikter hvor Israel er involvert blir dekket ekstremt mye mer enn andre konflikter som krever mange ganger flere menneskeliv.

2. Israels krigføring blir ikke sammenlignet med andre lands krigføring.

3. Palestinske flyktninger blir nevnt utstanselig. Men jødiske flyktninger fra arabiske land siden 1940-tallet blir så godt som aldri nevnt, selv om de var flere enn de palestinske.

39 prosent av det norske folk sier at Israels handlinger påvirker deres holdning til jøder generelt. Medienes dekning forsterker og legitimerer fordommer og hat, ikke bare mot Israel, men også mot jøder.

Den beste måten å bekjempe jødehat på er dermed å dekke Israel slik man dekker andre land. Norske medier som ønsker å bekjempe antisemittisme har ingen troverdighet dersom de ikke samtidig arbeider for en rettferdig dekning.

Et typisk eksempel på medienes ensidighet

USAs avtroppende utenriksminister John Kerry holdt en lang tale om konflikten mellom israelere og palestinere 28. desember 2016. Da NRK-journalist Gro Holm oppsummerte talen, tok hun utelukkende med hans kritikk av Israel og israelske bosetninger. Ikke et ord om alle de punkter hvor palestinerne avviser den utgående Obama-administrasjonens prinsipper.

Kerry gjorde det klart at løsningen må være to stater for to folk – en jødisk og en arabisk. Det vet vi at palestinerne avviser.
Kerry gjorde det også klart at en løsning for palestinske flyktninger (i all hovedsak etterkommere av flyktninger) må finnes uten at “den fundamentale karakteren til Israel” blir påvirket. Palestinerne på sin side insisterer å få flytte millioner av palestinere inn i Israel, slik at Israel mister sitt jødiske flertall.

Kerry understreket at en palestinsk stat skal være demilitarisert. Også dette blir avvist.

Kerry påpekte at en avtale må være permanent – det skal ikke kunne reises nye krav i framtiden, for eksempel om grensejusteringer. Dette vet vi at palestinerne har vært negative til tidligere.

NRK gjengir heller ikke et ord om den sterke kritikken som Kerry kom med av palestinske selvstyremyndigheter og Fatah.

NRK utelot også dette: – Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken, sa Kerry.

3 av 10 tror på grov løgn

Og 4 av 10 nordmenn har ikke kunnskap nok til å ta avstand fra den.
En ekstrem overdekning av Israels kriger, uten at krigføringen sammenlignes med kriger i andre land, har skapt et falskt inntrykk av en grusom jødisk stat.

Et falskt bilde av Israel har festet seg i store deler av den norske befolkningen. Det beste beviset kom i rapporter fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i 2012 og 2017.

Deltakerne ble presentert for påstanden: «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig.» I 2012 ga hele 38 prosent støtte til dette, i 2017 var andelen sunket til 32 prosent. Samtidig svarte 37 prosent at det var umulig å svare. Kun 1 av 3 har kunnskap nok til å ta avstand fra en slik grov løgn.

En sammenligning

Er sammenligningen med Holocaust rettferdig? I de land som nazistene kontrollerte ble to tredeler av den jødiske befolkningen utryddet i et industrielt massemord i løpet av noen få år. Den palestinske befolkningen har på sin side økt med minst ti ganger de siste hundre år, til tross for stor utflytting. Forventet levealder for palestinerne under israelsk kontroll har økt fra 54 år i 1970 til over 73 år. Folk tror en løgn!

Til tross for alt Israel med rette og urette anklages for å ha gjort, ligger palestinerne på nivå med Egypt (114. og 111. plass) på FNs Human Development Index. De har bedre levekår enn indonesiere, marokkanere, indere og folk i 74 andre land.

HL-målingen avslører altså en skrikende kunnskapsløshet, men hvorfor har det blitt slik? Bla fram til side 18 for å lese om tre teknikker mediene bruker for å skape et falskt bilde av Israel.

miff.no/mediedekningen kan du se eksempler på en rekke faktafeil i norske medier!

Fulgte krigens regler «godt over gjennomsnitt»

I forhold til hva som er vanlig i kriger ellers i verden, har Israel fulgt reglene for krigføring «godt over gjennomsnitt» under krigene på Gaza-stripen.

Norske medier, godt støttet av legene Mads Gilbert og Erik Fosse, har tegnet et bilde av Israels krigføring på Gaza-stripen (i 2009 og 2014) som det mest brutale og mest menneskefiendtlige som er sett i krigshistorien. Dette gir et helt falskt bilde.

Under krigen i 2009 holdt Israel seg til krigens regler «godt over gjennomsnittlig» i forhold til hva som har vært vanlig i andre konflikter de siste årene. Dette er ikke MIFFs vurdering, men vurderingen til seniorrådgiver Cecilie Hellestveit ved International Law and Policy Institute. Hun sa dette under et foredrag på NTNU i september 2009, og har siden utdypet det i foredraget Slemmeste gutten i gata? Krigens folkerett, israelske militæroperasjoner som du finner på YouTube.

Israel behandles annerledes

Hellestveit påpeker at Israel holdes til høyere standarder enn andre land i folkeretten. Konvensjonene for krigføring er gjentatte ganger blitt strammet inn som særskilte reaksjoner mot Israel. Det ble ingen reaksjoner etter at vestlige land brukte klasevåpen og hvitt fosfor, men etter at Israel brukte det, sier Hellestveit.

Israel er en rettsstat
Til slutt gjengir vi Hellestveits beskrivelse av Israel som rettsstat: «Når det gjelder det israelske rettssystemet, så er det veldig viktig å være klar over at Israel er et av verdens mest rettsliggjorte samfunn. (…) Israelsk høyesterett (…) behandler saker som gjelder palestinske rettigheter på okkuperte territorium. Det er den eneste konstruksjonen av den typen i verden. HCJ har behandlet tusenvis av saker som gjelder palestinernes rettigheter. De fungerer også som en slags sivil overvåkning av IDF, det israelske militæret.»

Fullstendig ulik dekning av norsk og israelsk krigføring

På ti år i Afghanistan kan norske styrker ha drept flere afghanere enn antall palestinere drept av israelske soldater under første og andre intifada.

Afghanistan-undersøkelsen ble publisert på forsvaret.no i februar 2013. Her oppgir over 1400 norske soldater at de har skutt mot fienden, 940 at de har drept én eller flere. 72 soldater tror at de har drept fra 12 til 50 soldater hver. Ut fra tallene er det anslått at norske soldater må ha drept minst 2-4.000 afghanere på ti år. Til sammenligning ble ca. 3900 palestinere, stridene og sivile, drept av israelske sikkerhetsstyrker i 16-års perioden fra 1987 til og med 2003.

19 prosent av de norske soldatene oppgir at de har vært vitne til brutalitet mot fanger og sivile. 42 prosent har sett ting som er moralsk betenkelig, 11 prosent sier de har vært med på noe slikt.
Norske myndigheter gir årlig flere titalls millioner kroner til israelske, palestinske og internasjonale organisasjoner som har som mål å få israelske soldater straffeforfulgt og kringkaste anklager verden over. Norske medier gir dem villig mikrofon og spalteplass i ekstrem grad.

Samtidig viser de samme myndigheter, norske NGOer og norske medier nærmest total mangel på interesse for å gjøre tilsvarende jobb mot vestlige og norske soldater. Effekten blir ekstreme misoppfatninger hos store deler av det norske folk om hvordan Israel fører krig – som for eksempel at 4 av 10 tror Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig. Effekten av den syke prioriteringen blir Israel-hat, og indirekte også hat mot «de grusomme jødene».

Israel er omringet av fiender på alle kanter

Trusselen fra ekstrem islamisme er en av de fremste sikkerhetspolitiske truslene for Norge, ifølge Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Israel har det samme problemet, bare i mye sterkere grad. Den dagen Israel skulle miste evne til å
forsvare sine innbyggere, vil jødene oppleve mange av de samme redslene som minoriteter har opplevd i områdene til Islamsk Stat da de kontrollerte områder i Syria og Irak.

I øst truer den islamske republikken Iran åpent med å slette staten Israel fra kartet. Ayatollah-regimet arbeider målbevisst for muligheten til å kunne realisere drømmen om en verden uten zionisme.

– Den dagen Iran har atomvåpen, har Vestens strategi møtt veggen. For en enkel atombombe kan ødelegge Israel fullstendig, mens et israelsk motangrep bare kan skade den islamske verden delvis, forklarer Hashemi Rafsanjani, Irans tidligere president. Iran har allerede skaffet seg raketter med rekkevidde til å ramme, ikke bare Israel, men også de fleste storbyer i Europa.

Like nord for Israel, i Sør-Libanon, har Iran en alliert i den shia-muslimske Hizbollah-bevegelsen. Terrorgruppen «Allahs parti», som også er en betydelig politisk aktør i Libanon, har over hundretusen raketter klare til å avfyre mot den jødiske staten. Hizbollah ser på ødeleggelse av Israel («den lille Satan») og frigjørelsen av Jerusalem som sin religiøse plikt. USA er «den store Satan».

Syria er også med i trusselbildet på nordfronten. De siste årene har Assad-regimet knyttet nære bånd til Teheran og latt det strømme våpen inn til Hizbollah. Iran har også forsøkt å etablere militære baser i Syria. I sør står Israel overfor hærstyrkene til Hamas og en svært usikker framtid i forholdet til Egypt.

Israel må svare tøft

Israels fiender er oppsatt på å knekke den jødiske staten, enten med åpen krig eller psykologisk press i form av stadig overhengende fare for angrep.

Dersom israelske byer og tettsteder blir angrepet med raketter, vil Israel bli nødt til å svare med massiv gjengjeldelse. Svaret må være så tøft, at prisen for nye angrep mot Israel blir for stor. Ingen stater vil tolerere å la sine innbyggere leve med frykt for å få en rakett i hodet når som helst.

Islamistenes syn på Israel

Slik ser islamistene og deres støttespillere på Israel og jødene: Jødene er ikke et folk, bare en religion, derfor trenger de ingen stat. Det er historieforfalskning at det fantes et jødisk rike i oldtiden. Israel har tiltrukket seg jøder som levde lykkelig i de arabiske land. Islam var alltid meget vennlig mot jødene.

Jødene fortjener ikke landet. De har vært så frekke å føre krig mot Allahs utvalgte folk (ummahen). Alt land som noen gang er erobret av Islam, blir Islams land for alltid. Palestina var et av de første landene som ble okkupert av muslimene på 600-tallet. Det kan ikke tas tilbake av ikke-muslimer. Spania, som ble styrt av muslimer i ca. 800 år, må også tas tilbake til islam.

Hamas ser fram til å drepe jøder

Hamas, som styrer i Gaza, går åpent inn for en religiøs krig for å eliminere Israel og drepe jøder.

I august 1988 vedtok Hamas sitt politiske grunnlagsdokument. Konklusjonen kommer allerede i forordet: – Islam vil eliminere Israel. Kampen retter seg mot jødene som folk, og denne kampen er «ekstremt omfattende og alvorlig».

Hamas er først og fremst en islamistisk organisasjon, som regner seg som en del av Det muslimske brorskap. Medlemmer av Hamas er helt overgitt til Allah. «Det endelige mål er islam, profeten er vårt eksempel og Koranen er grunnloven,» heter det i artikkel 5.
Hamas er også en palestinsk bevegelse, som ønsker «å reise Allahs banner over hver tomme [jord] av Palestina». [Hamas ser på staten Israel som en del av Palestina.] «Bare under islams skygge kan folk i alle regioner leve sammen i trygghet og sikkerhet for deres liv, eiendom og rettigheter.»

Hvilken trygghet og sikkerhet jøder kan se fram til under Hamas-styre, kommer fram i artikkel 7: «Hamas har sett frem til å iverksette Allahs løfte, samme hvor lang tid det vil ta.» Løftet ble gitt ved Muhammed: «Tiden vil komme når muslimer vil kjempe mot jødene (og drepe dem); inntil jødene skjuler seg bak stener og trær som vil rope: O muslim! Det er en jøde som skjuler seg bak meg. Kom og drep ham!»

Ingen kompromiss

For Hamas finnes det ingen kompromisser. «Hamas tror at Palestina har vært et islamsk landområde (waqf) gjennom generasjoner og inntil Oppstandelsens dag,» heter det i artikkel 7. «Ingen kan gi avkall på det eller deler av det, eller forlate det eller deler av det.» Selv ikke alle arabiske og palestinske ledere til sammen kan oppgi det. «Dette gjelder for alle land som er erobret av islam med makt.»

Artikkel 13 slår fast at Hamas setter seg mot alle «såkalte fredsløsninger og internasjonale konferanser for å løse det palestinske problemet». «Det er ikke noen annen løsning på det palestinske problemet enn jihad.»

Hamas ønsker å oppmuntre muslimer over hele verden til krig mot Israel. «Når våre fiender tilraner seg islams land, blir jihad [hellig krig] en plikt som påligger alle muslimer.»

Til slutt i artikkel 15 blir det sitert fra et islamsk skrift: «Jeg ønsker virkelig å gå til krig for Allah! Jeg vil angripe og drepe, angripe og drepe, angripe og drepe.»

Demoniserer jøder

Hamas bruker også charteret til å demonisere jøder. Bevegelsen «konfronterer en ond, nazi-lik fiende» (art. 20), som kontrollerer verdens media (art. 22). Jødene «stod bak den franske og kommunistiske revolusjon, og de fleste revolusjoner vi hører om her og der.» Frimurerlosjen, Rotary Club og Lions nevnes blant organisasjonene som «iverksetter zionistiske interesser». «De er alle destruktive spionorganisasjoner.» Jødene «stod bak første verdenskrig, for å ødelegge det islamske kalifatet». Jødene «stod også bak andre verdenskrig. De samlet store fordeler av handel med krigsmaterialer og forberedte etableringen av deres stat.»
«Det har ikke brutt ut noen krig i verden uten at de [jødene] har sine fingermerker på den.»

I artikkel 28 fortsetter svartmalingen av zionismen, som «står bak spredning av narkotika og gift av alle slags». Artikkel 32 sier jødenes «plan er forklart i Zions vises protokoller, og deres nåværende handlinger er det beste bevis for det som blir sagt der». Jødene blir også omtalt som «handelsmenn i krig» i artikkelen.

Israel borte om kort tid

Hamas tror Israel kommer til å forsvinne i løpet av kort tid, særlig hvis muslimene er oppriktige i sin religion.

De «nazistisk-zionistiske handlingene» mot palestinerne vil ikke vare mer enn en mannsalder etter invasjonen [av jøder til Israel], for «stater som er bygd på undertrykkelse varer bare én time, stater som bygger på rettferdighet varer til oppstandelsens time».
Muslimene er i stand til å «møte den zionistiske invasjonen og overvinne den», akkurat som de overvant korsfarere og tatarer. «Dette vil ikke være vanskelig for Allah hvis våre intensjoner er rene og vår vilje oppriktig.»

Islamistenes jødehat lever også i Norge

Islamister begrenser ikke sitt jødehat til stiftelsesdokumenter. Hatet mot jøder blir formidlet gjennom moskéene, skolesystemet, kulturaktiviteter og tv-programmer. TV-stasjonen til Hamas har en rekke ganger sendt barneprogrammer med klart antisemittisk innhold.

I mars 2010 rapporterte NRK Dagsrevyen at også unge norske muslimer blir smittet av dette jødehatet. En jødisk far fortalte hvordan hans barn er blitt grovt trakassert slik at familien måtte flytte. Fire lærere i videregående skole fortalte om utbredt jødehat blant sine muslimske elever.

Etter ti års skolegang på norske skoler, roser de muslimske ungdommene Adolf Hitler fordi han drepte jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer til denne skolen, er det elever som sier. Hvis noen gir uttrykk for jødehat, er det ingen som protesterer. Når lærerne snakker om Holocaust hånflirer elevene.

– Det verste med dette er at jødehatet er blitt helt legitimt i store elevgrupper med muslimsk bakgrunn, konkluderte en lærer. Ingen av lærerne eller de jødiske foreldrene våget å stå fram med navn og bilde i reportasjene. De verste historiene om vold og trakassering mot jødiske barn er ennå ikke blitt fortalt. De er så ille at jødiske foreldre ikke vil fortelle om dem, i frykt for identifisering.

I desember 2017 kom en meningsmåling som viser norske muslimers syn på jøder. 28,3% av norske muslimer er enige i påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesserer». Hele 42,2% av muslimene mener «Jøder har altfor stor innflytelse over internasjonal økonomi». Til sammenligning mener 12,8% av befolkningen generelt det samme
«Når en tenker på hvordan Israel behandler palestinerne, kan trakassering og vold rettet mot jøder forsvares.» Denne påstanden mener hele 20,4% av norske muslimer stemmer nokså godt, eller stemmer helt. 37,9% sier det er umulig å svare på, mens bare 41,8% avviser at vold kan forsvares.

Over halvparten av norske muslimer – 51% – mener at Israels behandling av palestinerne kan sammenlignes med nazistenes behandling av jødene under 2. verdenskrig.

Israel er en stor suksess

Israel er en vellykket stat og et ekte demokrati. Her finner du fri og levende debatt, frie og rettferdige valg  og nesten ingen vold mellom politiske grupper. Israel har for eksempel høyere levealder enn Norge. På HDI (Human Development Index, FNs levekårsindeks) for 2020 ligger Norge øverst av 189 land. Israel ligger på plass nr. 19 (delt med Japan), foran land som Spania (25), Frankrike (26) og Italia (29). De palestinske områdene (Vestbredden og Gaza) ligger på plass 115, og har altså ikke mindre enn 72 land bak seg på lista. Dette er FN-tall bygd på objektive kriterier. Så vi kan ta krisemaksimeringen fra mediene med en solid klype salt.

Mer om Israels suksess

I 2022 ble Israel kåret til verdens niende lykkeligste land i den årlige kåringen til World Happiness Report. Israel havner bare ett poeng bak Norge på 8. plass og foran New Zealand på 10. plass.

Det er gode argumenter for å regne Israel som 1900-tallets mest vellykkede land, og det kan argumenteres for at Israel er det beste landet i Midtøsten å bo i også for arabere.

Israelerne kan skryte av å ha flest nystartede høyteknologibedrifter og universitetsutdannede per innbygger. Skrytelisten kan gjøres mye lenger, uten at vi nødvendigvis får noe klart bilde av Israels suksess som stat.

Israel på 19. plass

Hvordan måler man en stats suksess? Her hjemme har skiftende regjeringer foretrukket å holde seg til FNs Human Development Index (HDI) som et mål på vår suksess, ikke minst fordi Norge i flere år har inntatt førsteplassen. HDI rangerer land og landområder etter et kombinert poengsystem som bygger på tall som forventet levelengde, lese- og skriveferdigheter, utdanningsnivå og BNP per innbygger.

På HDI-rangeringen fra 2020 kommer Israel på 19. plass. Israels gode plassering kommer til tross for at landet må bruke mer penger per innbygger på sikkerhetstiltak enn noe annet land i verden. Av andre asiatiske landområder ligger kun Hong Kong og Sør-Korea foran Israel.

Rask kvalitetsvekst

Israels imponerende resultater på HDI blir enda mer imponerende når man ser på utviklingen over tid. Ingen av alle de vestlige landene som ligger over Israel på listen, har forbedret sin HDI-karakter mer fra 1975 til 2010. Israels raske kvalitetsvekst i de aktuelle måltallene har kommet i en periode med en mye raskere befolkningsøkning enn noen andre vestlige land.

Tallene blir enda mer imponerende når vi vet at mesteparten av befolkningen i Israel har bakgrunn fra u-land. Det gjelder jødene fra muslimske land (vel halvparten av jødene) og araberne (området var et rent u-land før Israel ble opprettet). De fleste europeiske jødene er kommet fra fattige land i Øst-Europa med liten demokratisk tradisjon. Likevel er Israel et rikt land og et ekte demokrati.

Palestinerne på 115. plass

Så vil noen hevde at Israels suksess har kommet på bekostning av palestinerne. Svar på dette finner man ved å se på HDI-rangeringen for palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen. Palestinernes situasjon er ikke verre enn at folk i minst 72 landområder i verden har det dårligere. «De okkuperte palestinske områder» kom på 115. plass av i alt 189 land og territorier på 2020-rangeringen. Til tross for alle israelernes påståtte og faktiske synder, har palestinerne tilnærmet like levekår som sine naboer i Egypt (116. plass).

Mye bedre enn nabolandene

I 2020 gikk MIFF inn i detaljene av Human Development Index. Vi fant da at palestinerne scoret bedre enn gjennomsnittet av arabiske land på alle hovedtall når det gjaldt levelengde og utdanning. I forventet levealder ved fødsel lå palestinerne over arabiske land som Saudi-Arabia, Jordan og Libanon og øst-europeiske land som Bulgaria, Romania og de baltiske landene. Levealderen er det kanskje viktigste uttrykket for helse- og livssituasjon. Andelen voksne palestinerne som kan lese og skrive lå langt over gjennomsnittet i de arabiske landene.

Stort potensial

Disse resultatene er enda mer imponerende når vi tenker på at flere palestinske grupper har valgt krigføring mot Israel som hovedstrategi. Velger palestinerne fred og samarbeid med Israel, vil de nok ganske snart bli den folkegruppen de andre araberne misunner. Araberne i selve Israel har det bedre enn araberne i nabolandene på de aller fleste felter, selv om noen svartmaler situasjonen.

Aktuelle temasider