Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

Jødenes skjebne i arabiske land

En vanlig myte er at jødene i arabiske land levde i harmoni med sine ikke-jødiske omgivelser under muslimsk styre. «Den gylne tidsalder» med likeverd, toleranse, kulturell oppblomstring og interreligiøs harmoni. «Den gylne tidsalder», en kort periode med jødisk blomstring i det muslimske Spania, har blitt tatt ut av sin opprinnelige kontekst og blitt en slags historisk merkelapp som fremstiller et bilde av en angivelig toleranse og harmoni under muslimsk styre. Bare på grunn av zionismen og opptrappingen av konflikten i Palestina, blir det hevdet, kollapset denne harmonien. 

I løpet av de siste 80 årene er jødiske samfunn i Nord-Afrika og Midtøsten med tre tusen år gamle røtter blitt helt borte.

Slik ble jødene jaget fra arabiske land

For 60 år siden var det ca. én million jøder i hele den arabiske verden – nå er det færre enn ti tusen igjen. Den arabiske verden hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet.

Det er meget rimelig at jødene har fått Israel i bytte for det de mistet, og det er rimelig at Israel ligger på et område som tidligere hadde arabisk flertall. Jødene utgjorde om lag to prosent av befolkningen i det arabiske området. Israel er snaut 0,2 prosent av området, mens jødene i praksis er fordrevet fra 99,8 prosent.

Man kan krangle i det uendelige om hvorvidt jødene behøvde å flykte i 1948 og årene like etter, og hva som drev dem. Det kan argumenteres for at flukten hadde ulike årsaker i ulike land.

Men vi ser at da den første store fluktbølgen var over, fortsatte presset mot de jødene som hadde bevist sin lojalitet ved å bli igjen. Volden fortsatte, diskrimineringen fortsatte, trakasseringen fortsatte. Derfor har, som vi har sett, praktisk talt alle jøder som ikke forlot de arabiske landene i første omgang, gjort det siden. De forhåpningene de kan ha hatt som gjorde at de ble værende, slo ikke til.

Den naturlige konklusjonen er at jøder ikke hadde noen framtid i arabiske land. Dagens situasjon for minoriteter i arabiske land, viser at jødene ikke har noen framtid som minoritet i arabiske land nå heller.

Jødiske flyktninger fra Irak like etter at de har landet på Lod-flyplass i Israel i 1951.
Jødiske flyktninger fra Irak like etter at de har landet på Lod-flyplass i Israel i 1951.

Det følgende er gjengivelse fra ett kapittel, inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

De sa at skjønnheten hennes var utrolig. Sol (Solika) Hachuel var 17 år da hodet hennes ble kappet av. En muslimsk venn hadde hevdet at han klarte å konvertere henne til islam. Sol avviste dette, ble ført for retten som en kjetter og dømt til døden.

Saken hennes ble ført frem for sultanen. For å hindre hennes død prøvde medlemmer av det jødiske samfunnet å overtale henne til å leve som en muslim. Men hun nektet og sa: «Jeg ble født som jøde, og jeg skal dø som jøde.» Hennes skjebne var forseglet.

Det var i 1834. Hun var fra byen Tanger, og hun ble henrettet i byen Fez. Frem til denne dag besøker mange graven hennes. Hendelsen har blitt minnet i vitnesbyrd, et berømt maleri og et skuespill, men historien hennes ble glemt. Dette kapitlet dedikeres Sol og ofrene for den jødiske nakbaen.[1]

[1] Juliette Hassine, «The Martyrdom of Sol Hachuel: Ridda in Morocco in 1834», i: Michael Laskier, Yaacov Lev (red.), The Convergence of Judaism and Islam: Religious, Scientific, and Cultural Dimensions, Gainesville 2011, s. 109–125; Budgett Meakin, «The Jews of Morocco», The Jewish Quarterly Review 4 (1892), s. 369–396; Eugenio M. Romero, Jewish Heroine of the Nineteenth Century: A Tale Founded on Fact, London 1839. Henrettelsen av Sol var tema for Alfred Dehodencqs «Execution of a Moroccan Jewess: <http://juifs-du-maroc.com/?p=8070>

Den jødiske nakbaen

En vanlig myte er at jødene i arabiske land levde i harmoni med sine ikke-jødiske omgivelser under muslimsk styre.[2] «Den gylne tidsalder» med likeverd, toleranse, kulturell oppblomstring og interreligiøs harmoni. «Den gylne tidsalder», en kort periode med jødisk blomstring i det muslimske Spania, har blitt tatt ut av sin opprinnelige kontekst og blitt en slags historisk merkelapp som fremstiller et bilde av en angivelig toleranse og harmoni under muslimsk styre. Bare på grunn av zionismen og opptrappingen av konflikten i Palestina, blir det hevdet, kollapset denne harmonien.[3] Denne løgnen har blitt gjentatt utallige ganger. Den bør imøtegås.
            Brorparten av jødene i arabiske land gjennomgikk ikke grusomhetene i holocaust. Frem til andre verdenskrig led europeiske jøder mer. Det gjør ikke situasjonen for jøder fra muslimske land, også før zionismen, langt bedre. Det var perioder da jøder levde i relativ fred under muslimsk styre. Det var perioder – som etter utvisningen fra Spania – da den tyrkiske sultanen faktisk inviterte jødene som velkomne gjester.[4]
                Men disse periodene var unntakene, ikke regelen. Mesteparten av tiden levde jødene i muslimske land på myndighetenes nåde, og de ble ofte utsatt for ydmykelse, utvisninger, pogromer og systematisk berøvelse av sine rettigheter. Det er verdt å minnes svaret til den tunisisk-jødiske filosofen Albert Memmi til den daværende herskeren i Libya, Muammar al-Gaddafi, etter hans invitasjon til jødene fra arabiske land om å komme tilbake, om myten om at det var zionismen som la den jødisk-arabiske harmonien i grus:

Sannheten er at vi levde et liv i frykt og ydmykelse i arabiske land. Jeg vil ikke gjenta hendelsene av nedslakting før zionismen […] Sannheten er at de jødiske ungdommene i arabiske land ble sionister før Auschwitz; staten Israel er ikke et resultat av Auschwitz, men av den jødiske situasjonen generelt, inkludert situasjonen i arabiske land.[5]

***

Man kan selvsagt begynne med den opprinnelige konflikten mellom jødene og profeten Muhammed. Som del av prosessen med å føre araberne ut fra uvitenhetens tidsalder (jahiliyya), tok profeten den monoteistiske ideen –kanskje først og fremst – fra jødene. Men Muhammed ønsket å gjøre den arabiske halvøy til et rent islamsk område. Dette førte til den uunngåelige konflikten med jødene som bodde i området, en konflikt som endte med utvisning og massakre av hundrevis av jøder.[6]
            De religiøse likhetstrekkene mellom de to religionene på den ene siden, og de hyppige konfliktene mellom dem i den formative fasen av islam på den andre, reflekteres i en ambivalens overfor jøder i islams hellige skrifter. Koranen og hadithene har en lang rekke referanser til jøder – ikke alle er negative.[7] Jøder, som et «bokens folk», har de samme rettighetene som kristne til å utøve sin religion.
            Fra tid til annen, fra generasjon til generasjon, endret forholdene seg. I mange tilfeller levde jødene under Omar-pakten, oppkalt etter den muslimske herskeren som innførte den. Denne pakten lot jødene leve som «beskyttede» eller dhimmier, selv om det riktignok innebar en lavere status enn muslimer. I henhold til pakten kunne jødene utøve sin religion, de fikk beskyttelse for liv og eiendom, og de fikk en viss autonomi i den interne administrasjonen av sine samfunn.[8]
            I bytte mot disse rettighetene måtte jødene akseptere ulike former for diskriminering. Det var først og fremst å betale en ekstra skatt, jiza, som bare ikke-muslimer måtte betale. Men det var også andre regler: Jøder kunne ikke bygge nye synagoger, ri på dyr som adelen brukte (hester og kameler) eller ansette muslimer. Jøder, i likhet med kristne, ble pålagt å bære spesielle hatter og klær for å skille seg fra resten av befolkningen. For eksempel hadde de ikke lov til å bære grønt, islam og profeten Muhammeds farge. En dhimmi kunne ikke brukes som vitne i en rettssak der en muslim var involvert. Det var steder der jødiske menn bare kunne gå i offentlige bad om de hadde et spesielt merke på nakken som skilte dem fra andre, og jødiske kvinner hadde ikke lov til å bruke offentlige bad. Jødiske menn hadde ikke lov til å ha seksuell omgang med muslimske kvinner, mens en muslimsk mann kunne ha seksuell omgang med jødiske kvinner.[9] Disse lovene ble utformet for å trekke en klar linje mellom de muslimske herskerne og deres ikke-muslimske undersåtter, som del av den muslimske sosiale orden.[10]
            Håndhevelsen av disse lovene varierte.[11] Jøder ble vanligvis ikke tvunget til å konvertere til islam, og de kunne leve i områder som var under muslimsk herredømme – men de var samtidig dømt til å leve i en underlegen posisjon, i vår forstand, som annen- eller tredjerangs borgere. Det var bedre og dårligere perioder. Det fantes herskere som var tolerante, og dem som ikke var det. Det fantes også jøder som nådde høye posisjoner: leger i herskerens hoff, som Maimonides, administratorer og til og med et lite antall militære ledere. Med modernismens inntreden i Midtøsten og opprettelsen av nasjonalstater var en jøde minister i de første regjeringene i det uavhengige Marokko og Irak.
            Dette var imidlertid unntakene, ikke regelen. Jødene levde under muslimsk styre som en distinkt, ekskludert og diskriminert minoritet. Islamsk lov påla tydelig de muslimske herskernes å beskytte sine ikke-muslimske undersåtter, men de levde ikke alltid opp til disse forpliktelsene, særlig ikke i tider med problemer eller press. Under slike forhold var det lett å gjøre minoritetene til syndebukker.
            Det muslimske storsamfunnet så ikke positivt på utnevnelsen av jøder til høytstående stillinger. I de få tilfellene jødene nådde opp til slike posisjoner på individuell basis, førte det til store spenninger, som igjen ofte rammet det jødiske samfunnet som helhet. I det tydelige muslimske hierarkiet måtte jødene være under muslimene, på godt og på vondt. Så lenge de ikke oversteg denne grensen, ble deres rett til å styre sitt eget samfunnsliv respektert. Dersom noen våget å stikke hodet frem og ta posisjoner som var forbeholdt muslimer, førte det til en reell fare som ikke bare kretset over deres eget hode, men over hele det jødiske samfunnet. Som en konsekvens kunne minoritetene aldri fullt ut identifisere seg med det muslimske styret eller (den islamske) staten, siden den var definert på religiøst grunnlag. Selv i tider med ro og stabilitet følte jødene seg ekskludert fra det større fellesskapet under muslimsk styre.[12]
            Ved midten av 1900-tallet ble hundretusener av jøder i muslimske land ikke bare ekskludert fra sine lokalsamfunn, men også fra sine land. Masser av jøder fra Egypt, Irak, Jemen, Aden, Syria, Iran og Libya flyktet eller ble utvist. De gjennomgikk tunge erfaringer av eiendomsberøvelse. Noen var sionister som ønsket å immigrere til det historiske Israel. Andre hadde aldri noe ønske om å dra. De var vant til språket, kulturen og omgivelsene. Det fantes dem som nøt høy status, og det var dem som var blitt vant til sin lave status. Men nesten alle ble tvunget til å reise. En lang rekke massakrer, pogromer, beslagleggelser av eiendom og deporteringer som fant sted i andre halvdel av 1900-tallet, gjorde det klart for dem at de ikke lenger kunne bli.
            Men deres tragedie, den «jødiske nakbaen», har forsvunnet fra verdens bevissthet. Jøder fra arabiske land gjorde ikke sin tragedie til sitt grunnleggende etos. Tvert imot: Som et titalls millioner andre flyktninger rundt omkring i verden foretrakk de å lege sårene – ikke å klø på det, åpne det og få det til å blø enda mer. Jødene fra Aleppo i Syria, for eksempel, ble tvunget til å flykte fra sine hjem etter pogromer og flytte til Israel. Palestinerne, som flyktet eller ble tvunget til å dra, dro til det samme Aleppo i Syria, eller til andre områder som da allerede var utpekt til å være deres egne hjemland på Vestbredden og Gazastripen. Jødene er ikke lenger flyktninger. Araberne foretrakk derimot å blø fremfor å rehabiliteres. Flyktningene selv fortsetter å betale prisen for det.

***

Det er verdt å huske hva som skjedde før den israelske uavhengighetserklæringen 14. mai 1948. Generalsekretæren i den arabiske liga, Azzam Pasha, truet med en utryddelseskrig mot Israel allerede i oktober 1947.[13] Den tidligere muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, som stod ved Hitlers side i løpet av andre verdenskrig, gjorde sin mening tydelig allerede da han var i Berlin ved starten av 1940-årene, da han kalte jødene for «de aller bitreste fiendene av muslimer» og «et ødeleggende element på denne jord». Han oppfordret arabere og muslimer over hele verden om å «ødelegge den jødiske grådigheten, som ikke kjenner noen grenser».[14] I en tale på radio 1. mars 1944 oppfordret muftien fra Berlin muslimene om å «drepe jøder på alle steder du finner dem. Det vil behage Gud, historien og religionen».[15]
            Før avstemningen om delingsforslaget i FNs generalforsamling i november 1947 truet den egyptiske ambassadøren, Mohamed Hussein Heikal Pasha, med at «dersom FN beslutter å dele Palestina, vil en million jøder i muslimske land være i fare». Og «om arabisk blod spilles i Palestina, vil jødisk blod spilles andre steder i veden».[16] Fire dager senere erklærte den irakiske utenriksministeren, Muhammad Fadil al-Jamali: «Det vil være umulig å holde massene i sjakk i arabiske land … Det er harmoni mellom muslimer, kristne og jøder [i Irak]. Men enhver urett som påføres arabere i Palestina, vil ramme sameksistensen mellom jøder og ikke-jøder i Irak.»[17]
                Det var selvsagt ingen harmoni: Bare seks år tidligere, i 1941, fant det sted en forferdelig pogrom mot irakiske jøder, kjent som farhoud-en. al-Jamali løy også i en annen forstand: I de fleste tilfeller var ikke pogromene mot jødene resultat av at massene var ute av kontroll. Det var de arabiske myndighetene, ikke den sinte mobben, som utstedte ordren om å kansellere jødenes statsborgerskap og konfiskere deres eiendom – og slik gjorde de livene deres verdiløse.
            Lederen og grunnleggeren av Det muslimske brorskap, Hassan al-Banna, sa i et intervju med New York Times: «Dersom den jødiske staten blir til et faktum, og det arabiske folket skjønner det, vil de kaste de jødene som bor blant dem på havet.»[18] Det er verdt å legge merke til at blant de første egypterne som invaderte Israel, umiddelbart etter Israels uavhengighetserklæring, var det frivillige fra Det muslimske brorskap. Selv om jødene ikke ble kastet på havet, gjennomgikk de masseforfølgelse, pogromer og bortvisning i arabiske land, og mange ble tvunget til å flykte uten sine eiendeler.
            I 1947 diskuterte de arabiske landene hvordan de kunne føre krig mot jødene som levde på deres territorium.[19] Tidlig i 1948 utarbeidet Den arabiske liga et lovforslag for medlemslandene som skulle pålegge sanksjoner mot deres jødiske innbyggere, inkludert beslagleggelse av eiendom og stenging av bankkonti. Innledningen til lovforslaget forklarer at «… alle jøder – med unntak av innbyggere fra ikke-arabiske land – skal anses som del av den jødiske minoriteten i staten Palestina …»[20]
            En rekke lover og forskrifter som ble vedtatt i ulike arabiske land kort tid etterpå ligner på lovforslaget til Den arabiske liga. Allerede i 1947 advarte myndighetene i arabiske land mot angrep fra rasende masser mot jøder. Men faktisk var det myndighetene selv som oppildnet massene. Det var bakgrunnen for jødenes masseflukt fra muslimske land. Det er bakgrunnen for den jødiske nakbaen. Dette var ikke et plutselig vendepunkt. Det var ikke zionismen som forårsaket dette. Det var en fortsettelse av en historie som også inneholdt perioder med velstand og samarbeid, men som i hovedsak handlet om undertrykkelse, ekspropriering og forfølgelse. Jødene ble ikke kastet på havet – men de ble tvunget til å søke en tryggere havn.

Den gylne tidsalder

Et av de påståtte bevisene på den før-sionistiske harmoni og sameksistens mellom jøder og muslimer var den såkalte jødiske «gylne tidsalder» i det muslimske Spania. Det var virkelig snakk om flere århundrer med velstand i det sørvestlige Europa, under både muslimsk og kristent styre.[21] Men dette var et unntakstilfelle, og ikke regelen, og også denne perioden endte i tragedie: Joseph ibn Naghrela, storvesiren til kongen av Granada, ble henrettet sammen med ytterlige 5000 av byens jøder. Det var en hard lærepenge for jødene for at de hadde våget å bryte ut av sin tradisjonelle status som dhimmier.[22] I 1135 betalte det jødiske samfunnet en høy pris for å ha forstyrret denne sosiale ordenen. Etter at en av jødene i Córdoba drepte en muslim, gikk en sint mobb til angrep på jødiske hus, plyndret dem og drepte noen av jødene som bodde der.[23]
            En av de vanskeligste periodene for spanske jøder startet da Almoravid-dynastiet kom til makten. De regjerte i Spania og Nord-Afrika på 1100- og 1200-tallet. Den militante forkynnelsen til denne puritanske sekten gjorde alle motstandere – muslimer så vel som ikke-muslimer – til fiender. Jøder og kristne ble tvunget til å velge mellom å konvertere til islam, deportasjon eller døden. Mange valgte det første alternativet. Det finnes dem som sier at Maimonides var blant disse.[24]

Marokko

Det første møtet mellom islam og jødene i Maghreb [Nord-Afrika vest for Nilen og nord for Sahara] var traumatisk. Mot den arabiske hæren stod en allianse av berbiske stammer, hvorav noen av disse jødiske, og de ble ledet av den kvinnelige jødiske hærføreren Kahina. Kahina og hennes hær klarte å holde muslimene tilbake frem til de endelig ble beseiret mot slutten av 600-tallet.[25] Jøder i området led under en rekke grusomme massakrer. Hundre år etter erobringen av Maghreb ødela Idris I, grunnleggeren av det idriske dynastiet, flere av de berbisk-jødiske stammene. Noen mener at andre jødiske samfunn ble pålagt å gi 24 jødiske jomfruer til haremet hans årlig, som et tegn på overgivelse.[26]
                Fra 800-tallet og fremover nøt det jødiske samfunnet i Fez en både økonomisk og åndelig oppblomstring – men denne rikdommen vakte misunnelse blant muslimene.[27] I 1033 drepte en muslimsk mobb 6000 jøder i Fez på grunn av en maktkamp i byen.[28] Under Almoravid-dynastiet i 1040 til 1147 opplevde jødene i Maghreb en ny periode med velstand, men igjen fremprovoserte deres suksess sjalusi og hat fra muslimer.[29] Muslimene angrep jødene med vold i løpet av dynastiet. Også i Marokko måtte jødene velge mellom konvertering til islam og døden. Bare noen klarte å flykte.[30]
            Almoravidenes fall førte jødene tilbake til Marokko, og det jødiske samfunnet blomstret igjen. Med velstanden kom en ny bølge med pogromer mot jødene i Fez, som følge av rykter om at jøder hadde bragt vin inn i en moské. Etter disse drapene ble jødene samlet i den første ghettoen i historien – mellah-en. Den ble etablert i år 1438 for å beskytte dem.[31] Utnevnelsen av en jøde til storvesir for sultanen førte på ny til blodige opptøyer. I 1465 oppildnet en mobb til lynsjing av den jødiske vesiren og den muslimske sultanen samt en ytterligere massemassakre av jøder i mellahen i Fez, en massakre som også spredte seg til andre byer i Marokko. I selve byen Fez overlevde bare noen få jøder av et samfunn på titusener.[32] Fremveksten av det alawittiske dynastiet, som regjerer i Marokko den dag i dag, og ustabiliteten Marokko gjennomgikk i dets tidlige dager, førte til en rekke pogromer mot jødene i Marokko. Den alvorligste av disse var pogromen i Tetuan i 1790, som omfattet drap, plyndring og voldtekter. Samfunnsoverhodene ble bundet levende til hester og dratt gjennom byens gater.[33]
            Da europeiske makter trengte inn i Midtøsten og Nord-Afrika, ble den islamske verden introdusert for den europeiske antisemittismen. Konkurransen mellom de ulike miljøene og kolonialismen, som slo dypere røtter, førte til flere bølger med pogromer. Mellom 1864 og 1880 skjedde en rekke av pogromene mot jødene i Marrakech, og flere hundre ble drept.[34] I 1892 utstedte sultanen et dekret med forbud om videre mishandling av jødene.
            I 1903 ble 40 jøder drept i byen Taza. Fire år senere ble ytterligere 50 drept i byen Settat.[35] I 1907 ble det meste av det jødiske kvartalet i Casablanca ødelagt i løpet av en tre dager lang pogrom. Rundt 30 jøder ble myrdet, mange kvinner ble voldtatt, og minst 250 jenter og unge kvinner ble kidnappet.[36] I 1912 var det igjen en pogrom i Fez, der 60 jøder ble drept og rundt 10.000 ble gjort hjemløse.[37] Til sammenligning krevde den kjente pogromen i Kishinev, som sjokkerte verden i 1903, ni år tidligere, langt færre menneskeliv.[38] Frem til 1912 var jødene tvunget til å ta av seg skoene når de gikk ut av det jødiske kvartalet, for å markere sin underlegenhet i forhold til muslimene.[39]
            Ingen av disse hendelsene hadde noe å gjøre med sionisme eller den israelsk-arabiske konflikten. I 1948 startet igjen en serie pogromer, som medførte nedslaktingen av 42 jøder i byene Oujda og Jérada.[40] Til forskjell fra tidligere lignende hendelser var disse et resultat av den israelsk-arabiske konflikten. Som en direkte konsekvens av disse hendelsene emigrerte 12.000 jøder fra Marokko de påfølgende månedene – et enestående tall i marokkanske jøders historie.[41] I de påfølgende årene forlot ytterligere titalls tusener jøder Marokko.
            En annen alvorlig hendelse skjedde i byen Petitjean (i dag Sidi Kacem). 3. august 1954 drepte muslimske demonstranter seks jøder og tente på kroppene deres.[42] Akademikeren Haim Saadoun forteller også om flere angrep mot jøder og jødisk eiendom i juli–august 1955 i Casablanca, Mazagan (i dag del av El Jadida) og Safi. Ifølge ham var «den naturlige reaksjonen emigrasjon fra Marokko, og Israel stod i sentrum for immigrasjonen».[43] I årene 1955–1956 alene utvandret rundt 60.000 jøder fra Marokko til Israel. Disse hendelsene var ikke et vendepunkt. De var fortsettelsen av den miserable situasjonen jødene hadde levd under.

Libya

Frigjøringen av Libya fra inkvisisjonen og kristendommen på midten av 1500-tallet førte jødene tilbake til området. De jødiske samfunnene i Tripoli og Benghazi ble igjen aktive, under et lokalt dynasti underordnet osmansk styre. Reetableringen gikk tregt på grunn av politisk ustabilitet og interne opptøyer, der jødene ofte var de første som ble rammet. Et slikt eksempel var ved opprøret i 1589, da mange jøder ble tvunget til å konvertere til islam.[44] Mellom 1793 og 1795 ble en sjørøver sendt av osmanene for å tjene som lokal hersker, og under hans styre led jødene under harde pogromer. Penger ble presset fra det jødiske samfunnet, og noen av dets medlemmer ble drept – hvorav noen ble brent levende.[45]
            Situasjonen for Libyas jøder forbedret seg med den italienske erobringen i 1911, men andre verdenskrig førte til en betydelig forverring av deres politiske og økonomiske situasjon: Den italienske kolonimakten innførte antisemittisk lovgivning sendte jøder fra Cyernica-regionen til konsentrasjons- og utryddelsesleirer.[46] I november 1945 brøt en pogrom ut i Tripoli, en hendelse som fullstendig undergravde tilliten Libyas jøder hadde til sine muslimske naboer. Den fremvoksende arabiske nasjonalismen og ville rykter om nedslakting av arabere og ødeleggelse av moskéer i det britiske mandatområdet Palestina førte til at tusenvis av muslimer gikk amok over flere dager i de jødiske nabolagene i byer i Libya. Synagoger ble skjendet, butikker ble satt i brann mens de jødiske eierne befant seg der, boliger ble utsatt for innbrudd og plyndret. 133 jøder ble drept, og mange flere ble skadet. Hele familier ble i noen tilfeller utslettet.[47] En muslimsk mobb brøt igjen ut mot jødene i Tripoli 12. juni 1948. Denne gangen var jødene bedre forberedt, og antall døde ble bare 14.[48]
            Den voksende frykten i det jødiske samfunnet og den økonomiske nøden som fulgte gjorde sitt. Libya ble raskt tømt for sin jødiske befolkning. Ved utgangen av 1952 var det bare 4000 jøder igjen av de 35.000 som hadde bodd der i 1948.[49] Situasjonen forverret seg ytterligere etter at Libya ble medlem av Den arabiske liga i 1953, og i 1950-årene la myndighetene strenge restriksjoner på den jødiske minoriteten. Eiendom ble konfiskert, jødene ble nektet arbeid og de ble generelt utsatt for mange begrensninger.[50]
            Opptøyer brøt igjen ut under Seksdagerskrigen, og 17 jøder i Benghazi og Tripoli ble drept. En oppildnet mobb ropte «Død over jødene!» i Tripolis gater og tente på husene til jøder mens beboerne fortsatt befant seg inne. En militær offiser massakrerte to familier. Jødene fra Benghazi ble evakuert til Tripoli og kom ikke tilbake til sine hjem.[51] De gjenværende jødene i Libya ble evakuert til Italia. En rekke antijødiske lover fratok dem deres rettigheter og konfiskerte deres eiendom. Det ble også bestemt ved lov at jøder ikke lenger kunne ha jobber i det offentlige, og at all deres eiendom nå tilhørte staten.[52]

Algerie

Også jødene i Algerie opplevde slike hendelser: Arabisk erobring, maktkamper mellom dynastier og dekreter utstedt fra almoravidene. Inspirert av en ekstremistisk sharia-lærd, som tilbød en belønning på syv gullmynter for hodet til hver drepte jøde, førte muslimer pogromer mot jødene i det algeriske Sahara i årene 1490–1492. Det ble slutten på en mer enn 1000 år gammel jødisk tilstedeværelse i denne delen av Sahara.[53] Denne samme lærde forårsaket også utvisningen av det lille jødiske samfunnet i Timbuktu, etter å ha overtalt Malis hersker til å erklære jødedommen ulovlig og forby jøder adgang til byen.[54]
            Selve Algerie var delt mellom berbiske kongedømmer og territorier som var underlagt det kristne Spania. Krigene dem imellom rammet også jødene i området. I byen Tlemcen, som nøt relativ fred, blomstret det jødiske samfunnet, som også tok opp i seg flyktninger fra det kristne Spania. Noen av disse ble brukt som «hoffjøder» hos herskeren, noe som vekket misunnelse og vold mot jødene.[55] I den osmanske perioden hadde det jødiske samfunnet perioder med oppblomstring, men også forfølgelse. Ved midten av 1500-tallet ble jødene i Algerie anklaget for et opprør, og mange ble straffet med tvangsarbeid og offentlig ydmykelse. Det jødiske samfunnet ble tvunget til å betale for byggingen av hus der tyrkiske soldater skulle bo.[56]
            Holdningen de osmanske myndighetene hadde til sine provinser generelt, og særlig de afrikanske, var preget av økonomisk utbytting. Det kom til uttrykk i at en stadig tyngre økonomisk byrde ble lagt på jødene, og de, som dhimmier, ble offentlig ydmyket. Frem til 1800-tallet ble de likevel sjeldent forfulgt i praksis. De få jødene som tjente ved herskerens hoff som leger og diplomater ble utsatt for press og misunnelse fra andre maktsentra. I 1805 ble en slik rådgiver drept, og den første massakren mot jøder i Algerie startet. Ytterligere massakrer skjedde i 1815 og 1830.[57] Situasjonen for jødene forbedret seg med starten på den franske okkupasjonen i 1830, men dette forhindret ikke en bølge av franskinspirert antisemittisme og en rekke utbrudd av antijødisk vold fra muslimer i løpet av 1880-årene.[58] Inspirert av nazistisk tankegods ble 25 jøder massakrert i byen Constantine i 1934, og jødene ble forfulgt også under Vichy-regimet.[59]
            Forbedringen i jødenes situasjon etter andre verdenskrig var midlertidig. I løpet av Algeries kamp for frihet fra franskmennene fant jødene seg fanget mellom sine franske statsborgerskap og den algeriske nasjonalbevegelsen. Tilfeller av pengeutpressing mot hele jødiske samfunn og fysiske angrep fra muslimer var et ganske vanlige, for ikke å snakke om at nasjonalismebevegelsens slagord var «Algerie for muslimer», ikke «Algerie for algeriere», som en skulle ha trodd.[60] I mai 1956 ble en jødisk kafé i Constantine angrepet, og 13 ble drept.[61]
            Angrepene mot jøder fortsatte også etter at Algerie hadde oppnådd uavhengighet i 1962. Det samme året ble det vedtatt lover mot ikke-muslimers statsborgerskap, og beslagleggelse av deres eiendommer ble erklært.[62] I praksis følte rundt 130.000 jøder at det ikke var noen mulighet til å kunne leve i fred i den nye selvstendige staten, og nesten alle forlot Algerie sammen med europeerne, eller pied noirs, som de franske nybyggerne i Algerie også ble kalt.[63]

Tunisia

Situasjonen for jødene i Tunisia var generelt sett bedre enn i andre land i Maghreb. Da byen Kairouan ble grunnlagt (i sentrum av dagens Tunisia), ble jøder invitert til å bosette seg der, og de ble til og med fritatt fra å betale skatter. Byen ble raskt et åndelig sentrum, for både jøder og muslimer, og den ble et viktig gjennomfartssted for handel mellom Afrika og Levanten, en handel der jødene fikk en sentral rolle. Det jødiske samfunnet i Kairouan ble ødelagt, og alle i byen ble drept, i påfølgende raid fra beduiner på 1000-tallet. Etter at byen ble gjenoppbygd, fikk ikke-muslimer forbud mot å bo der. Forbudet stod i kraft frem til den franske erobringen 700 år senere.[64]
            Etter fallet til almoravidene, som hadde utstedt dekreter om «konvertering eller døden» mot ikke-muslimer, vendte jødene tilbake til Tunisia, og denne gangen bosatte de seg i kystbyene, særlig Tunis og Djerba. Hafsid-dynastiet som fulgte (1228–1535), tolket Omar-pakten strengt, særlig når det kom til regler rundt påkledning og forbud mot at arabisktalende jøder kunne besitte land og eiendom. Jødene ble likevel sjeldent forfulgt, og myndighetene var til og med milde mot europeiske jøder som ønsket å immigrere til Tunisia.
            Til tross for dette fortsatte muslimer å se på jøder som mindreverdige på et sosialt nivå.[65] Slik var det også i den osmanske perioden og under Hussein-dynastiet. Når overhodet for det jødiske samfunnet overleverte jizya-skatten, ble han slått i hodet av beyen, som en offentlig markering av hans mindreverdige posisjon. Jødene fikk bare lov til å bo i spesielle nabolag, og de fikk ikke lov til å eie eiendommer utenfor disse.[66]
            Det var noen tilfeller av hard forfølgelse, som fra beyen selv i 1752. Det skjedde i forbindelse med et opprør mot hans autoritet. Det jødiske kvartalet ble plyndret, og innbyggerne ble utsatt for pogromer. Noen år senere erobret den algeriske hæren Tunis, og det endte med ødeleggelse og blodbad i byen. De konsentrerte sin vrede mot det jødiske nabolaget, som ble fullstendig ødelagt og plyndret. Mange jøder ble myrdet, og kvinner ble voldtatt. Tunisiske jøder flyktet til Italia og Tripoli, helt til beyen gjenopptok sitt styre.[67] I 1823 innførte beyen også Omar-pakten på kolonien av toskanske jøder i Tunis («Grana»), som frem til da hadde vært fritatt for disse reglene. Håndhevelsen av regelverket brakte med seg mange voldshandlinger.[68]
            Ved begynnelsen av 1800-tallet, parallelt med reformintiativer, fant det igjen sted fysiske angrep mot jøder og deres eiendom. De mest alvorlige skjedde på midten av århundret, da beyen ønsket å oppheve Omar-pakten til fordel for en egalitær konstitusjon som skulle oppheve dhimmi-statusen og pålegge skatter på alle innbyggerne. Han utnevnte til og med en jøde til stillingen som finansminister. Dette ledet til opprør over hele landet, og angrep mot jødiske samfunn ble i løpet av noen år en vanlig affære, frem til den konstitusjonelle reformen ble avblåst.[69] Full likhet for loven ble først oppnådd med den franske erobringen i 1881 og etableringen av et protektorat, selv om den franske antisemittismen også bidro til å forgifte atmosfæren.
            Samtidig med forsøkene på å integrere jødene i landet, og kanskje nettopp på grunn av dette arbeidet, var det flere blodige utbrudd av vold mot jøder i løpet av 1900-tallet. En gruppe tunisiere som hadde vervet seg som frivillige til den osmanske hæren under første verdenskrig, gjennomførte i løpet av tre dager en pogrom mot jødene i Tunis. Dusinvis av jøder ble drept, blant disse kvinner og barn. Voldsutbrudd forekom også i begynnelsen av 1920-årene, men franske myndigheter og den tunisiske nasjonale bevegelsen lyktes i å forhindre dem i å skape et blodbad.[70] Situasjonen for jødene ble forverret med andre verdenskrig, med den økte antisemittiske oppildningen og Vichy-regimet. I november 1942 etablerte tyskerne et direkte tysk styre i et halvt år. Jødene ble nå underlagt raselovene og tvunget til å bære en gul stjerne. Jødisk eiendom ble konfiskert, tusener ble sendt til arbeidsleirer og mange ble drept – også med hjelp av muslimske kollaboratører. De muslimske myndighetene protesterte, og noen tok til og med affære for å redde jødiske liv, men i likhet med i Europa var de fleste i landet likegyldige overfor jødenes skjebne.[71]
            Som følge av delingsplanen ble det erklært en økonomisk boikott av jødene i Tunisia, og angrep mot dem ble nå dagligdagse hendelser. I august 1947 ble en rekke jøder drept under en antifransk demonstrasjon i byen Sfax. Bortsett fra dette er det ikke registrert noen alvorlige voldsutbrudd, og til tross for den tunisiske støtten til den arabiske kampen i det britiske mandatområdet Palestina, forekom ingen angrep som førte til dødsfall, som det gjorde i andre land i Maghreb-regionen.[72] I juni 1952, med eskaleringen av den nasjonale kampen for frigjøring fra franskmennene, stormet en mobb det jødiske kvartalet i Tunis. Det varte i tre dager, og en jødisk ungdom ble drept i opptøyene.[73] Trakasseringen av jøder i landsbyer og i provinsene i det sørlige Tunisia fortsatte både før og etter uavhengigheten i 1956, til tross for den forsonende politikken den tunisiske presidenten Habib Bourguiba førte, både mot landets jøder og mot staten Israel.
            Følelsen av uro økte etter oppløsningen av jødiske institusjoner, ødeleggelsen av det jødiske kvartalet og flyttingen av den gamle jødiske gravgården til Tunis, som del av et gjennomgående reformprogram. Etter at flere ledere av det jødiske samfunnet ble arrestert, og den franske hæren evakuerte sine baser i landet, følte jødene usikkerhet, og det store flertallet forlot landet.[74] Deres følelse ble bekreftet: Den antijødiske oppildningen økte fra midten av 1960-tallet, og i juni 1967 brøt det ut en ny bølge med ødeleggelse og plyndring av jødisk og vestlig eiendom, inkludert skjending av synagogen i Tunis.[75]

Irak

Jødene i Irak var kjent med både perioder med velstand og perioder med motgang. Den muslimske erobringen ble ønsket velkommen etter mange år med undertrykkelse. De første århundrene av islam var tilnærmingen til jøder generelt sett tolerant. Dette førte med seg fremveksten av de store jødiske læreinstitusjonene – yeshiva-ene – i Bavel,[76] selv om kalifenes maktkamper i 661–750 i dette området også rammet jødene. Høye eiendomsskatter som ble pålagt ikke-muslimer, førte til at jødene i Irak forlot jordbruket. De flyttet inn til de store byene, som vokste raskt etter grunnleggelsen av Bagdad i 762.[77] Abbasid-dynastiet bød på både opp- og nedturer for jødene. Det var forfølgelse under kalifene al-Ma’moun og al-Mutawakkil på 800-tallet. Den sistnevnte var den første herskeren som påla jøder (og kristne) å ikle seg honningfarget stjerne, en praksis som senere ble overtatt i Europa, og som trolig er opprinnelsen til den velkjente gule stjernen.[78]
            Jødenes situasjon ble forbedret under første verdenskrig med britenes erobring i 1917, men dette endte i 1932 da det nå uavhengige Irak tok de første skrittene i motarbeidingen av jøder.[79] Tysk innflytelse økte i disse årene og nådde sitt høydepunkt med den store pogromen farhoud-en i 1941. 182 jøder ble drept (historikeren Elie Kedourie anslår tallet til 600),[80] og tusenvis av jødiske hjem ble vandalisert og tømt for verdisaker. Før dette, da et pro-nazi-regime i en kort periode styrte Irak, hadde den palestinske stormuftien Haj Amin al-Husseini brukt sin tid til å preke mot jøder og å mane til angrep mot dem.[81]
            Det jødiske samfunnet kom seg og blomstret igjen, men farhoud-en og trakasseringen fra 1946 til 1949[82] endret Iraks jøder fra å være et blomstrende samfunn til å bli flyktninger. 15. mai 1948, rett etter Israels uavhengighetserklæring, gikk Irak til krig mot den nye jødiske staten. Militærregimet som ble erklært i Irak begynte systematisk å forfølge sine jødiske innbyggere. Hundrevis av dem ble sparket fra sine stillinger i det offentlige, og kjøpmenn ble underlagt drakoniske restriksjoner som forverret den økonomiske situasjonen for det jødiske samfunnet. Jødene ble nektet grunnleggende helsetjenester og sanitære tjenester, og de ble tvunget til å «donere» penger for å finansiere den militære kampen mot den nylig opprettede jødiske staten.[83]
            Aller verst var det at flere hundre jøder de to neste årene ble arrestert med ulike anklager og ført frem for militære domstoler. Irakerne dømte dem til lange fengselsstraffer og store bøter. Myndighetene anklaget en av de rikeste jødene i Irak, Shafiq Ades, for konspirasjon, til tross for at han langt fra var noen tilhenger av zionismen. Etter en liksom-rettssak, og til tross for internasjonalt press for å moderere avgjørelsen, ble Ades i september 1948 hengt foran sitt eget hus i byen Basra. Etter dette forstod Iraks jøder at det var på tide å søke en fremtid et annet sted, og de startet å lete etter måter å flykte fra landet på.[84]
            I mars 1950 tillot myndighetene jødene å forlate landet på den betingelse at de oppga sine statsborgerskap. De som reiste, ble tvunget til å selge sine eiendeler svært billig. Ett år senere, i mars 1951, beslagla de irakiske myndighetene eiendommene til tusenvis av jøder som allerede hadde registrert seg for å utvandre til Israel, men som ennå ikke hadde lykkes i å forlate landet.[85] Ved utgangen av samme år hadde rundt 90 prosent av de 135.000 irakiske jødene forlatt landet, der de etterlot seg mye eiendom og enorme mengder kapital.[86]
            Nuri Said, Iraks statsminister på denne tiden, presenterte en plan for utvisningen av irakiske jøder allerede i februar 1949,[87] selv før deres hastige og tvungne utreise fra Irak noen år senere. I kapittel fire så vi at Said gjorde det klart at «jødene alltid har vært roten til alt ondt i Irak … Nei … det er bedre for oss å bli kvitt dem mens vi har muligheten». Said la til og med frem en plan for å transportere jødene gjennom Jordan for å tvinge dem til å flytte til Israel.[88] Jordan motsatte seg planen, men til sist gjennomgikk Iraks jøder en tvungen utvisning.
            Fra ulikt hold har noen hevdet at masseutvandringen ble forårsaket av bomber kastet mot jøder i mai og juni 1950 og januar 1951. Akademikeren Ester Glitzenstein-Meir har undersøkt og tilbakevist disse påstandene.[89] På den tiden den første bomben ble kastet, hadde ikke utsendingene fra Israel engang åpnet lister for immigrasjon til Israel, og da en bombe ble kastet, skadet mange og fikk stor oppmerksomhet, hadde brorparten av jødene allerede registrert seg for utvandring til Israel, og utsendingene klarte ikke å holde tritt.
            Jødene som forble i Irak, ble utsatt for alvorlig forfølgelse. I 1967 ble 14 personer, inkludert 11 jøder, dømt til døden under falske anklager om spionasje. Radio Irak inviterte til og med massene til å se på hengingene i en festlig sammenkomst.[90]

Syria

I dette landet ble den første blodanklagen i et muslimsk land spredt, i Damaskus i 1840. Det må imidlertid presiseres: Det var ikke muslimer som spredte den, men den franske og senere den engelske konsulen. Den osmanske sultanen tok jødene i forsvar.[91] Blodanklagen, som rammet mange jøder, fant fruktbar jord blant muslimer som misunte jødene. Lignende beskyldninger og pogromer skjedde i Aleppo (1810), Beirut (1824), Antiokia (1826), Hama (1829), Tripoli (1834), Deir El Kamar (1847), Damaskus (1848), Aleppo igjen (1853) og Damaskus igjen (1890).[92]
            I 1986 ble blodanklagen i Damaskus til en bok, The Matzah of Zion, skrevet av Syrias daværende forsvarsminister Mustafa Tlas. Han hevdet at jødene faktisk brukte blod fra en kristen munk for å bake matzah.[93] Boken ble en suksess i den arabiske verden, og den ble en inspirasjon for lignende publikasjoner.[94] Denne boken ble dermed til tilknytningspunktet mellom den gamle kristne antisemittismen og den nye antisemittismen i form av hat mot Israel.
            I opptøyer som brøt ut i jødiske nabolag i Aleppo 1. desember 1947, ble 150 hus skadet, i tillegg til 50 butikker og kontorer som tilhørte jøder, 15 skoler og 10 synagoger (inkludert synagogen der Aleppo-kodeksen ble oppbevart). I august 1948 skjedde det igjen voldelige angrep mot det jødiske kvartalet i Damaskus. 13 jøder ble drept (blant disse åtte barn) og 26 ble såret.[95] I løpet av Uavhengighetskrigen ble noen titalls jøder drept i Aleppo og Damaskus, og mange flere ble skadet. To tredeler av de syriske jødene ble tvunget til å flykte fra sitt land innen utgangen av 1949. Skjebnen til dem som ble igjen ble verre, og mange måtte flykte uten noen av sine eiendeler.[96]
            Tidlig i 1949 beordret den syriske regjeringen alle banker til å fryse sparepengene til jøder og gi myndighetene detaljerte lister over deres eiendeler.[97] Noen av disse eiendelene, deriblant mange hus, ble konfiskert og gitt til palestinske flyktninger, som var plassert i den jødiske ghettoen i Damaskus.[98] Også den jødiske «Alliance»-skolen ble tatt av myndighetene og brukt til utdanning av barna til de palestinske flyktningene. En fransk diplomat klaget til myndighetene over dette, og ble fortalt at de syriske jødene måtte gi plass for arabiske flyktninger, siden sistnevnte hadde blitt utvist fra Palestina av sionistene[99] – nok et tegn på befolkningsutveksling. Jødene som forble i Syria etter etableringen av staten Israel, levde der i flere år som gisler.
            Et interessant aspekt fra Syria er dette: I 1936 sendte seks alawitter fra Syria et brev til den franske utenriksministeren der de krevde at Frankrike fortsatte sin kontroll over Syria.

Jødene bragte med seg fred og utvikling og spredte gull og velstand i Palestina, og de fordrev ikke noen. Til tross for det erklærte muslimene hellig krig mot dem, og de nølte ikke med å massakrere kvinner og barn, til tross for mandatmyndighetene vaktsomme øyne. En forferdelig skjebne venter jødene dersom mandatet avsluttes og muslimene forenes.[100]

En av dem som skrev under på dette ekstraordinære brevet var bestefaren til Bashar Assad, den nåværende sterkt antisemittiske herskeren i Syria.

Iran

Fremveksten av det safavidiske imperiet og sjiaislams spredning på 1500-tallet førte til en økende avstand mellom det iranske jødiske samfunnet og andre jødiske samfunn i verden. Forfølgelsen var verre enn under sunnimuslimsk styre, og jøder ble ansett som urene. Mens andre jødiske samfunn også hadde perioder med oppblomstring, opplevde iranske jøder for det meste bare forfølgelse, undertrykkelse og isolasjon.[101]
            Et av høydepunktene i forfølgelsen skjedde i 1839 i byen Mashhad. Jødene led under plyndring og voldtekter, et titalls personer ble drept, og medlemmer av det jødiske samfunnet ble tvunget til å konvertere til islam.[102] Lignende hendelser skjedde også i andre byer. Et brev fra sjefsrabbineren i Teheran i 1874 til Alliance snakker om uendelige lidelser i det jødiske samfunnet, som har viet hele sin eksistens til å forsvare seg mot ustoppelig vold. I 1910 var det en blodanklage i Shiraz, som ledet til at 12 jøder ble drept, og at alle jødiske hus ble plyndret.[103]
            Fra slutten av 1800-tallet og til første halvdel av 1900-tallet var det forbudt for jøder å forlate husene sine på dager med regn eller snø, fordi regnet og snøen kunne spre jødenes urenhet til omgivelsene. Av samme grunner var det forbudt for jøder å bruke offentlige bad eller drikke ved de lokale tehusene.[104] Til tross for dette skjedde det en viss forbedring i jødenes situasjon etter den konstitusjonelle revolusjonen i 1905 og fremveksten av Pahlavi-dynastiet i 1921. Det omfattet en prosess med sekularisering og inkludering i handelslivet. Til tross for denne bedringen kom mange iranske jøder til Israel selv før staten ble opprettet, og den største bølgen kom i 1949–1953.
            Den islamske revolusjonen førte med seg hardere holdninger overfor jødene, siden de ble indentifisert med monarkiet, Israel og Vesten. Lederen for det jødiske samfunnet i Iran ble hengt allerede i 1979, og ytterligere et dusin jøder ble henrettet med ulike påskudd. En endeløs bølge av antisemittiske og holocaust-fornektende publikasjoner oversvømte den iranske republikken, og dette førte til en ny bølge emigrasjon, delvis til USA og delvis til Israel.[105]

Jemen

Her finner du en av de mest undertrykte jødiske gruppene i den muslimske verden. I 1173 sendte lederen for det jødiske samfunnet i Jemen et brev til Maimonides som beskrev en lang liste av mishandling og tvangskonverteringer. Etter denne henvendelsen sendte Maimonides sin berømte «Epistel til Jemen», der han blant annet drøftet jødiske lidelser under islamsk styre.[106]
            Tre år etter at Imam al-Mahdi kom til makten i 1679, ble jødene utvist til et av de mest ufruktbare områdene i Jemen, kjent som Mawsa-eksilet.[107] I henhold til ulike anslag døde mer enn halvparten av jødene i eksilet.[108] Det zaydiske styret førte med seg tilbakevendingen av de undertrykkende dekretene. Et av de verste var «dekretet om foreldreløse», som krevde at foreldreløse barn måtte konvertere til islam.[109] Det osmanske styret (1872–1918) var en midlertidig forbedring, før forordningene ble fornyet i regjeringstiden til imamen Yihya, som håndhevde dem strengt. Ytterligere dekreter ble utformet for å fremstille jødene som mindreverdige i forhold til muslimer. Rundt 50 prosent av de jemenittiske jødene kom til Israel før 1948. Da det nærliggende britiskstyrte Aden ble opprettet, brøt pogromer ut i 1947 og krevde livene til 97 jøder. 106 av 170 butikker som var i jødisk eierskap, ble totalt ødelagt. Hundrevis av hus og alle byggene som tilhørte det jødiske samfunnet, ble satt i flammer.[110]
            18. desember 1948 druknet to muslimske jenter i nærheten av det jødiske kvartalet i byen Beer Sanaa. Muslimene beskyldte jødene for drap, og dette førte til en bølge av voldelige hendelser mot jøder. 60 jøder ble arrestert, og det jødiske samfunnet ble ilagt en stor bot. «Denne blodanklagen hadde betydning for den hastige utvandringen av Sana’as jøder fra Jemen.»[111] Den samme måneden startet operasjonen «På ørnevinger», der nesten alle Jemens 43.000 jøder i løpet av 22 måneder emigrerte til Israel.

Egypt

Situasjonen for Egypts jøder ble betydelig forbedret da Muhammed Ali kom til makten i 1805, men vitnesbyrd fra en samtidig fransk diplomat, Edmond Combes, etterlater liten tvil om deres egentlige status: «I muslimenes øyne finnes det ingen rase som er mer verdig å forakte enn den jødiske rase.»[112] Etter blodanklagen i Damaskus begynte lignende beskyldninger å spre seg også i Egypt, og disse ledet gjentatte ganger til angrep av en oppildnet mobb – i årene 1870, 1880, 1881, 1882, 1890 og 1892.[113]
            2. november 1945, på 28-årsdagen for Balfour-deklarasjonen, angrep demonstranter i Kairo og Aleksandria jødiske butikker og hus. Nyhetsbyråer meldte om at demonstrasjoner som startet på morgenen «ble til voldsomme antijødiske opptøyer».[114] Mobbens gjentatte forsøk på å bryte seg inn i det jødiske kvartalet i Kairo mislyktes, takket være oppfinnsomheten til unge lokale jøder som satte opp barrierer og blokkerte veien for opprørerne. Til tross for dette ble synagoger i byen utsatt for innbrudd og plyndret. Tora-ruller ble brent.
            I 1947 ble «Bedriftsloven» vedtatt. Den rammet jødiske bedrifter hardt og førte til konfiskering av eiendommen deres.[115] Samtidig med den egyptiske hærens invasjon i Israel i mai 1948 ble hundrevis av jøder arrestert og holdt i fengsel over lang tid. De egyptiske myndighetene kunngjorde at jødene var både kommunister og sionister, uten engang å gjøre et forsøk på differensiere mellom disse to gruppene.[116] 30. mai kunngjorde de egyptiske myndighetene at de ville ekspropriere eiendommen til enhver borger «hvis handlinger truer statens sikkerhet». Mye jødisk eiendom ble konfiskert. I juni 1948 brøt det ut voldelige opptøyer, som krevde mer enn 80 menneskeliv. 34 ble skadd.[117] Ifølge Ruth Kimhi ble toppen nådd i juli 1948: Hundrevis av butikker ble plyndret og ødelagt, og en egyptisk mobb angrep jøder (og utlendinger) i gatene, i fullt dagslys. Mer enn 100 jøder ble drept denne måneden, og et titalls ble såret.[118] 20.000 jøder forlot Egypt innen 1950 for å unnslippe denne volden.[119]
            I november 1956, etter Sinai-krigen, innførte Egypt en lov som i praksis opphevet egyptiske jøders statsborgerskap. Som et resultat skjedde en masseutvisning av titusener av jøder fra Egypt, hvorav brorparten i løpet av få dager ble flyktninger, mens det ble foretatt en massekonfiskering av eiendommene deres. Mer enn 1000 jødiskeide fabrikker og bedrifter ble nasjonalisert.[120] Verdifull jødisk eiendom ble igjen i Egypt.[121] Som i Irak hadde også den egyptiske statsministeren, Ibrahim Abdel Hadi, fremmet tanken om at eksproprieringen av jødisk eiendom skjedde i bytte mot Israels nasjonalisering av eiendom som ble igjen etter palestinerne.[122]

Palestina

Under det osmanske riket var det ingen politisk enhet som het «Palestina». «Palestina» var et begrep som ble brukt av den romerske og senere den kristne verden. Jøder bodde i denne regionen, men deres situasjon var dyster. I 1834 skjedde en masseplyndring av jødene i Safed, og i 33 dager ble menn banket og kvinner voldtatt.[123] I 1847, hundre år før FNs delingsforslag, var det opptøyer mot jødene i Jerusalem som følge av spredning av blodanklager.[124] «Jøder og andre dhimmier ble ofte angrepet og skadet, og til og med drept, av lokale muslimer og tyrkiske soldater. Slike angrep skjedde ofte av trivielle årsaker …»,[125] skrev historikeren Tudor Parfitt. Vitnesbyrdene som Parfitt presenterer av trakassering mot dhimmier generelt og jøder spesielt på 1800-tallet, fremstiller en brutal virkelighet.
            På 1900-tallet kunne situasjonen ha eskalert raskt. I 1917, under første verdenskrig, utstedte de osmanske myndighetene en utvisningsordre, som tilsynelatende var rettet mot både arabere og jøder, som del av forberedelsene til kampen mot det britiske imperiet. Men i praksis var det bare jøder som ble utvist. Tusenvis av innbyggerne i Tel Aviv-Jaffa og hundrevis fra Jerusalem ble tvunget til å forlate sine hjem, som ble nådeløst plyndret da de dro. Frykten var en deportasjon lik den armenerne hadde opplevd – med andre ord, et folkemord av samme type som hadde skjedd i Anatolia bare to år tidligere. Ifølge nyhetsbyrået Reuters hadde Jamal Pasha, hersker over Syria og det historiske Israel under første verdenskrig og en av lederne av «Ungtyrkerne», erklært at jødenes skjebne ville bli den samme som armenernes.[126]

***

Fra Marokko til Syria, fra Iran til Jemen: Hendelsene vi har nevnt her er bare en ufullstendig liste over den lange rekken mord, forfølgelser og pogromer i muslimske land. Dette skjedde lenge før det sionistiske prosjektet vokste frem, fortsatte med det sionistiske prosjektet, og nådde et høydepunkt med opprettelsen av staten Israel. Det var selvsagt også perioder med ro og velstand. Det fantes jøder som oppnådde suksess og rikdom. Men i det store og hele var livet til alle de jødiske samfunnene underlagt godviljen til lokale muslimske herskere og individuelle fortolkninger av Omar-pakten. Med all den virkelige lidelsen den palestinske nakbaen medførte, var den jødiske nakbaen langt verre. Ikke bare Europas jøder hadde behov for en løsning på «det jødiske spørsmålet»; jøder fra islamske land trengte også et sted å søke tilflukt.

***

I hele sagaen om jødisk-muslimske relasjoner var det ikke ett eneste tilfelle av jødiske pogromer mot muslimer slik som dem som ble utført av muslimer mot jøder. Ikke ett. Det forekom handlinger mot uskyldige i løpet av den sionistiske kampen, men disse var svært sjeldne, og skjedde definitivt ikke med noen støtte eller rot i det sionistiske lederskapet. Jødiske overgrep mot arabere har, til tross for at de var svært sjeldne, blitt analysert og diskutert i det uendelige. De konstante angrepene fra muslimer mot jøder, enten de var religiøse jøder eller ikke, overses vanligvis.
            Løgnindustrien har forstørret myten om nakbaen og gjort den til den ultimate forbrytelsen. Et utall publikasjoner og konferanser har tatt for seg den palestinske nakbaen, opp til et punkt der alt annet blir trivielt, frem til en total forvrengning av hendelsenes historiske forløp. Slik blir for eksempel Deir Yassin-massakren til en av milepælene i den palestinske nakba-fortellingen. Det er ikke nødvendig å dekke over det som skjedde der, selv om omstendighetene rundt massakren er omstridt.[127] Uskyldige mennesker ble drept. Det var andre tilfeller, ikke mange, av slik oppførsel. Disse fortjener å avsløres og fordømmes.
            Det bør huskes at det forut for hendelsene i Deir Yassin skjedde en lang rekke arabiske terroraksjoner mot den jødiske sivilbefolkningen. Månedene før Deir Yassin var de aller hardeste: I desember 1947 ble Hatikva-nabolaget i Tel Aviv angrepet av en mobb. Det samme skjedde med nabolaget Yemin Moshe i Jerusalem, og byene Ef’al, Kfar Yaavetz og Kfar Uriya ble angrepet. I februar 1948 ble 58 mennesker drept i en terrorbombing i Ben Yehuda-gaten i Jerusalem, og to uker senere ble ytterligere 12 jøder drept i et bombeangrep mot bygningen til Jewish Agency.[128] Noen få dager etter hendelsene i Deir Yassin ble 78 helsearbeidere på vei til Hadassah-sykehuset i Jerusalem drept i et hevnangrep. Det kan legges til hundrevis av jøder som ble drept i samme tidsperiode i pogromer i arabiske land. Det var den jødiske nakbaen, med ofre som sjeldent nevnes, verken i Israel eller i verden.
            Det finnes få likheter mellom den jødiske og den palestinske nakbaen. Det som skjedde mot jødene i arabiske land, var langt verre enn det som skjedde med araberne i Palestina. Jødene som levde i arabiske land, erklærte ikke krig mot noen. De truet ingen. De var lojale undersåtter, som led under undertrykkelse og vold uten noen provokasjon fra deres side. Deres eneste forbrytelse var at de var jøder. Den arabiske verden hadde vanskeligheter for å se at de mindreverdige jødene hevet hodet og lyktes i å bygge et selvstendig nasjonalt prosjekt, nettopp slik de i middelalderen hadde vanskelig for å se jødiske guvernører og finansministere i tjeneste under muslimske herskere. Da som nå betalte jøder som gruppe en pris for å prøve å forbedre sin situasjon. De jødiske samfunnene måtte svi da enkeltstående jøder nådde høye posisjoner; da den jødiske staten ble opprettet, fikk jødiske samfunn i arabiske land igjen en pris å betale, med blod og eiendom.

***

Palestinerne hevder at «det ikke er noen sammenheng» mellom den jødiske og den palestinske nakbaen. Det er en merkelig påstand. Den arabiske ligas lovforslag imot jødene var del av den pan-arabiske responsen på FNs delingsforslag. Jødene ble tvunget til å flykte fra arabiske land på grunn av bølgen av pogromer i Egypt, Syria, Irak, Marokko og Aden. Lovene som fratok jødene deres rettigheter, var et åpent og uttalt svar på opprettelsen av staten og palestinernes flukt. Palestinske flyktninger ble til og med huset i jødiske hus som var blitt konfiskert. Jødene fra arabiske land ble flyktninger fordi den arabiske verden – inkludert araberne i Palestina og nabolandene – avviste delingsplanen og erklærte total krig mot den nye jødiske staten. Araberne invaderte 15. mai fordi palestinske arabere nektet å dele landet med jødene på noe som helst vis. Hvordan kan man da hevde at det ikke finnes noen forbindelse mellom de to nakbaene, særlig når arabiske ledere eksplisitt uttalte dette? For å sitere antisionisten Ronald Storrs: En kan si det en ønsker, men fakta må være hellige – og fakta viser at forbindelsen er klar og tydelig.
            Det som er verre, er at de som hevder at det «ikke er noen forbindelse», motsier seg selv ved å si at jødene ikke led under muslimsk styre, og at det var zionismen som forårsaket deres problemer. Selv med dette argumentet – dersom deres situasjon virkelig ble forverret på grunn av zionismen, og deres flukt, utvisning, drap og tap av eiendom dermed var forårsaket av sionisme – er det uansett en forbindelse. Som vi tidligere har nevnt, levde ikke jødene i et paradis av sameksistens under muslimsk styre, og også andre ikke-jødiske minoriteter har lidd under muslimenes harme.
            Ved sin første politiske organisering i 1919 erklærte araberne i Palestina at de var del av Stor-Syria,[129] for i den osmanske administrative inndelingen var ikke noe eget «Palestina» nevnt. Selv Azmi Bishara, en av de mest nasjonalistiske palestinerne og tidligere israelsk araber, forklarte i et fjernsynsintervju at «den palestinske identiteten er en kolonialistisk oppfinnelse», og at det derfor «ikke finnes noen palestinsk nasjon», men bare en «arabisk nasjon», og at alle som omtales som «palestinere» er del av den arabiske nasjonen.[130] Vi må også huske at mange av dem som ledet den arabiske kampen i det britiske mandatområdet Palestina, som Fawzi al-Qaugji eller senere Ahmad al-Shuqeieiri, ikke var født i det britiske mandatområdet Palestina. Helt fra begynnelsen handlet ikke kampen om en adskilt palestinsk identitet. Kampen var arabisk, og noen ganger muslimsk, og antok ofte en antisemittisk tone.
            En annet argument er at de jødiske flyktningene flyktet til sin egen nasjonalstat – tyskere til Tyskland, indere til India, grekere til Hellas og så videre. Palestinske flyktninger flyktet derimot ikke til Palestina. Dette argumentet faller til jorden av to grunner: For det første hadde de arabiske flyktningene mer tilknytning til innbyggerne i nabolandene (Jordan, Egypt, Syria, Libanon) enn, for eksempel, etniske sudettyskere hadde til Tyskland eller indiske muslimer til Pakistan. Dette er mennesker med felles religion, skikker, kultur og ofte også etnisk opprinnelse. Forskjellen mellom en muslim utvist fra Hellas eller Bulgaria og en lokal tyrkisk muslim er langt større. I det tilfellet er det forskjeller i språk, kultur, skikker og til og med etnisk identitet. Araberne fra Palestina, derimot, ikke bare var del av det arabiske folket i området – frem til 1948 anså de seg selv som det åpent.
            For det andre er dette argumentet merkelig, for de fleste flyktningene dro til Vestbredden og Gazastripen – områder utpekt til den arabiske staten i delingsforslaget. De var internt fordrevne som var i sitt hjemland. Men verken de eller den arabiske verden så noe behov for å opprette denne adskilte staten mellom 1948 og 1967. Det var ingen okkupasjon da; hadde de ønsket det, kunne de ha opprettet en arabisk stat ved siden av Israel, men de ønsket en stat i stedet for Israel.

***

750.000–950.000 jøder bodde i arabiske land ved opprettelsen av staten Israel.[131] Svært få bor der i dag. De fleste dro på grunn av pogromer og frykt for livet. Ifølge allmennkunnskapen var det motstand mot zionismen som gjorde en drøm av sameksistens til et mareritt med konflikt. I praksis er det motsatte sant: Antisemittisme, delvis lokal og delvis importert fra Europa, førte til antizionismen.[132] Blodanklagene fra og med Damaskus, pogromene i Nord-Afrika, dekretene i Jemen – alle disse kom forut for zionismen.
            Lenge før vestlig antisemittisme kom til området, og før Herzl skrev sin bok om den jødiske staten, skrev en italiensk besøkende til Algerie at

jøder blir utsatt for alle former for skade og trakassering … de kan ikke ri på hester, men må ri på esler, fordi hesten er et nobelt dyr … Jøder våger ikke å gå til brønnen eller kilder, i tilfelle en muslim drikker fra dem … muslimen påbyr jøden som passerer ham på gaten, å være hans tjener. Andre forlyster seg med å gni gjørme på hendene, i ansiktet, i håret og på klærne til jødiske barn.[133]

Den britiske reisende William Lane skrev om Kairo i 1836 at «jødene er mer hatet av muslimene enn de kristne», og at «jøder ikke tør å ytre en lyd når arabere og tyrkere slår og forbanner dem. Mange ganger har en jøde blitt henrettet på falske beskyldninger om å skjende Koranen eller profeten Mohammed».[134] I 1963 besøkte historikeren Israel Yosef Binyamin Persia, og han sa at «jødene må leve i adskilte deler av byen fordi de anses for å være urene skapninger … På grunn av det blir de angrepet med gjørme og steiner når de går i gater der muslimer bor».[135] Situasjonen var tydeligvis spesielt alvorlig i Jerusalem: I et brev til den britiske utenrikstjenesten i London skrev den britiske konsulen i 1839:

Som en ynkelig hund uten eier blir han [jøden] sparket av en fordi han krysser hans vei, og lagt i jern av en annen fordi han skriker ut – han er redd for å søke oppreisning, med fare for at det vil føre verre ting over ham; han mener det er bedre å lide enn å leve et liv i forventning over at hans krav vil hevnes. Oppdratt fra spedbarnsalder til å se på sin sosiale uførhet alle steder som et merke på fornedrelse, blir hans hjerte en krybbe for frykt og mistenksomhet – ingen stoler på ham, og han lever derfor uten tillit til noen.[136]

Behovet for et nasjonalhjem var et resultat av jødisk lidelse i eksil. Dette gjaldt for jødene i Europa, og det gjaldt for jøder i muslimske land. Det var dermed ingen motsetning mellom den sionistiske tanken og det faktum at jøder var flyktninger. Også her må vi være presise: Det var ikke et krav om et nasjonalhjem som gjorde jøder til flyktninger – det var forfølgelsen som gjorde nasjonalhjemmet til et eksistensielt behov for alle jøder i verden.
            Det var tider da jødene i Europa hadde alternativer til det historiske Israel – for eksempel immigrasjon til Amerika. Mange dro heller dit. Da de jødiske samfunnene i arabiske land ble ødelagt, hadde de fleste jødene bare ett alternativ: Israel. Det er årsaken til at de fleste europeiske jøder ikke reiste til Israel, mens brorparten fra arabiske land gjorde det. Skjebnen til ikke-jødiske minoriteter under muslimsk styre i dag viser hva som kunne ha skjedd, hadde det ikke vært for Israels omfattende redningsaksjon.
            Det er riktig at alle landene er forskjellige: Det fins et lite, men beskyttet jødisk miljø i Marokko. I Egypt, Syria, Irak og Yemen er de syndebukker. Skjebnen til kristne, og til og med muslimske minoritetssekter, gir et bekymringsfullt vitnesbyrd om hva som ville ha skjedd med jøder dersom de hadde blitt. De ble flyktninger, og de gjennomgikk en jødisk nakba – men det kunne blitt langt verre.
            Selv før fremveksten av den arabiske nasjonalismen, under det osmanske riket, led jødene under undertrykkelse, diskriminering og vold. Før fremveksten av nasjonalstater, som var et produkt av den moderne æra, levde jødene i imperier. Deler av grusomhetene mot jøder fant sted i denne konteksten allerede da – men like fullt var det osmanske imperiet en multietnisk, multireligiøs og multikulturell størrelse. Mulighetene for at en enkelt minoritet – en sjia-minoritet blant et sunniflertall, kristne og jøder blant muslimer, kurdere blant arabere – kunne leve uten vold mot seg, var dermed større. Imperier er i større grad i stand til å hegne om minoriteter; imperier er i praksis ofte ikke annet enn en gruppe med minoriteter uten noen dominerende etnisitet.
            Situasjonen blir en annen når imperier kollapser og nasjonalstater vokser frem. Glødende nasjonalisme gjør det vanskelig å hegne om fremmede minoriteter. I noen land utgjorde jøder riktignok deler av nasjonalbevegelsen. Det var jøder i det algeriske FLN, det var jøder i den egyptiske nasjonalbevegelsen, det var jøder i det irakiske kommunistpartiet. I løpet av det kortvarige hashemitt-styret i Syria (1918–1920) var slagordet «Religion for Gud, landet for alle»,[137] det første som ble hørt. Dette ga gjenklang – en kort stund – blant nasjonale bevegelser over hele Midtøsten.
            Disse stemmene døde raskt ut. Allerede i 1929 ble det i Egypt vedtatt en ny statsborgerlov som understrekte landets islamske identitet.[138] I 1928 gjorde Transjordan det klart at landet var en stat med islamsk identitet.[139] De muslimske og nasjonalistiske visjonene vant over andre ideer. Dette er årsaken til at kollapsen til det tyrkiske imperiet førte til ondskapsfull etnisk rensning i det nye Tyrkia. Dette er årsaken til at sammenbruddet av imperiene i Europa førte til massevandring av minoriteter på kryss av kontinentet på 1900-tallet. Dette er årsaken til at jødene aldri hadde noen reell mulighet til å bli akseptert som fulle og likeverdige innbyggere i de nye nasjonalstatene. De ble ansett som et fremmedelement som tiden hadde gått fra – selv om deres situasjon, som oftest, var rimelig stabil frem til tidlig eller sent i 1940-årene.
            Den store rikdommen til jøder i arabiske land (for eksempel i Marokko) vokste først og fremst fram under den vestlige koloniperioden i første halvdelen av 1900-tallet, da Storbritannia og Frankrike regjerte i store landområder i Midtøsten og Nord-Afrika. Jødene var dhimmier i det osmanske imperiet, og da dette kollapset, ble deres situasjon bare verre under den fremvoksende arabiske nasjonalismen. Argumentet om at jødene hadde det bra i arabiske land så lenge zionismen ikke fantes, har ingen forbindelse med den historiske virkeligheten.

***

Noen forskere har prøvd å anslå verdien av eiendommer som ble tatt fra jøder i arabiske land, sammenlignet med palestinsk eiendom som forble i Israel. Michael Fischbach, som skrev en bok om emnet,[140] påpekte med rette at svært få israelere har sendt inn søksmål,[141] i motsetning til den dyptgående palestinske dokumentasjonen. Den israelske regjeringen har forsømt dette temaet; en alvorlige historisk feil.
            Det er ikke bare et juridisk spørsmål. Det er også en historisk hendelse som bør undersøkes i den bredere konteksten av utvisninger, fortrengninger og befolkningsutvekslinger som fant sted på 1900-tallet. Dette er tilnærmingen til økonomen Sidney Zabludoff, en internasjonal ekspert innen feltet. Ifølge Zabludoff ligger verdien på etterlatte palestinske eiendeler på 3,9 milliarder dollar, i motsetning til verdien av tapt jødisk eiendom på seks milliarder (i 2007-priser). Zabludoff bemerker at frem til 2007 utgjorde utbetalinger til UNRWA 13,7 milliarder dollar – mer enn tre ganger det palestinske flyktninger har krav på som erstatning for tap av eiendom.[142]
            Det finnes andre og høyere beregninger av erstatning.[143] Man trenger ikke å akseptere Zabludoffs beregninger som de eneste riktige, men en av hans sentrale påstander er særlig interessant: Ved andre konflikter fikk de fleste forviste ikke noen slags erstatning – bare midler til rehabilitering. Selv jødiske ofre for nazistene, med en rett til kompensasjon som ikke kan bestrides, fikk bare 20 prosent av kompensasjonen de hadde krav på.
            Selv når vi undersøker dette feltet, er det viktig å få et bredere overblikk: Det arabiske lederskapet i nabolandene og blant den arabiske befolkningen i Palestina erklærte krig. Det finnes ingen presedens for at den angripende part, som nekter å godta en FN-resolusjon, får erstatning for å mislykkes i sin aggresjon. I de spesielle omstendighetene i disse årene står jødiske krav på langt tryggere grunn. Det var én rettslig presedens der en jødisk familie vant et søksmål for eiendom ekspropriert i Egypt,[144] men de egyptiske myndighetene nektet å etterkomme rettens beslutning. Først i 2007 kom egyptiske myndigheter til enighet med saksøkeren, Patricia Metzger, om en latterlig sum, langt lavere enn beløpet som ble bestemt i retten.[145]

Landutveksling

Palestinerne hevder at landet deres ble stjålet fra dem. På tiden da staten Israel ble opprettet, var det i de arabiske landene der det bodde jøder, en total befolkning på 58 millioner mennesker, hvorav omtrent 856.000 av disse var jøder. Det totale landarealet i disse landene var på rundt 7 millioner km2. Det tilsvarer 0,12 km2 per person. Om en forutsetter at jødene fortjener en lik andel per person, tilsvarer dette 102.000 km2.
            La oss også anta at ikke alle jødene ble utvist. La oss gå ut i fra at noen av dem forlot landene frivillig (i likhet med noen av palestinerne). La oss også anta at noen klarte å ta med seg noen av sine eiendeler (igjen i likhet med noen av palestinerne). Dermed vil deres relative andel av landarealet være på kun 50 prosent av det foregående overslaget. Altså: Den jødiske andelen av landområder i Midtøsten som ble stjålet fra dem er 50.000 km2.
            Staten Israels territorium innen 1967-linjene er bare 20.770 km2. Golanhøydene legger til ytterligere 1800 km2 og Vestbredden 5640 km2.
            Dermed, enten med eller uten Golanhøydene og Vestbredden, er det totale territoriet til Israel mindre enn det landområdet som jødene fra arabiske land hadde rett på fra landene som utviste dem og fratok dem sine eiendommer. I Egypt og Irak fantes det jøder som var velholdte og til og med svært rike. Det er verdt å anta at deres eiendommer var proporsjonalt større enn resten av befolkningens.
            Derfor har jøder som reiste eller ble tvunget til å reise også når det kommer til eiendom noe sterkere krav. Staten Israel ble etablert på mindre enn en fjerdedel av landområdet som jøder fra arabiske land hadde rett på. Dette nevnes ikke. Det burde nevnes – ikke for å fremsette nye krav eller hindre fredsprosessen, men for å vise de virkelige og relative proporsjonene når det kommer til utvisning, eiendom og landområder.

***

De antijødiske hendelsene beskrevet ovenfor er langt fra noen fullstendig liste. Hensikten her er ikke å gi etter for en tårevåt forståelse av jødisk identitet, men ganske enkelt å gjøre det tindrende klart for palestinerne og deres støttespillere at begge sider led dypt, og at det er på tide å la fortiden og kravene bli historie.[146]
            Den jødiske nakbaen var langt mer alvorlig. Lidelsene var enorme. Dersom vi utarbeider et politisk og statlig regnestykke, vil den arabiske og palestinske siden stå i gjeld. Men denne lidelsen deles av mange nasjoner i tiden med opprettelsen av nye nasjonalstater, blant disse også jøder og arabere. Dermed er det riktig å presentere historien om den jødiske nakbaen. Ikke for å øke fiendtligheten, men med det formål å presentere sannheten, som vil åpne for forsoning mellom nasjonene. Inshallah.

[1] Juliette Hassine, «The Martyrdom of Sol Hachuel: Ridda in Morocco in 1834», i: Michael Laskier, Yaacov Lev (red.), The Convergence of Judaism and Islam: Religious, Scientific, and Cultural Dimensions, Gainesville 2011, s. 109–125; Budgett Meakin, «The Jews of Morocco», The Jewish Quarterly Review 4 (1892), s. 369–396; Eugenio M. Romero, Jewish Heroine of the Nineteenth Century: A Tale Founded on Fact, London 1839. Henrettelsen av Sol var tema for Alfred Dehodencqs «Execution of a Moroccan Jewess: <http://juifs-du-maroc.com/?p=8070>

[2] George Antonius, en av grunnleggerne av arabisk nasjonalisme, hevdet at jødene ikke led under forfølgelse under islams opplyste styre. George Antonius, The Arab Awakening: The Story of the Arab National Movement, Philadelphia 1939, s. 409–410. I hans vitnesbyrd fremfor Peel-kommisjonen sa mufti Hajj Amin al-Husseini at jøder bare hadde funnet sikkerhet og hjelp under arabisk styre, inkludert i de moderne arabiske statene. Zvi Elpeleg, Den store Muftien [hebraisk], s. 49–50. Myten hadde faktisk opprinnelse blant europeiske jødiske intellektuelle på 1900-tallet, som var frustrerte over den trege utviklingen i jødisk frigjøring i Europa. Se: Mark R. Cohen, «Islam og jødedom: myte, mot-myte og historie» [hebraisk], i: Hava Lazarus-Yafa (red.), Muslimske forfattere om jøder og jødedommen Jerusalem 1996, s. 21.

[3] En grundig drøfting av myten kan finnes i Mark R. Cohen, I halvmånens og korsets skygge: jødene i middelalderen [hebraisk], Lod 2001, kapittel 1.

[4] Bernard Lewis, Jødene i islams verden [hebraisk], Jerusalem 1996, s. 50–51.

[5] Albert Memmi, Jøder og arabere [hebraisk], Tel Aviv 1975, s. 21.

[6] Forholdet mellom Muhammed og jødene på den arabiske halvøy ble drøftet i denne klassiske studien: William M. Watt, Muhammad at Medina, Oxford 1956.

[7] Uri Rubin, «Jews and Judaism», Encyclopaedia of the Qurān, bd. III, s. 7–21. Se også Hagai Ben-Shamai, «Jødehat i islamsk tradisjon og korantolkning» [hebraisk], i: Shmuel Almog (red.), Hat mot Israel og dets generasjoner, Jerusalem 1980, s. 183–192.

[8] N. A. Stillman, The Jews of Arab Lands, Philadelphia: Jewish Publication Society 1979, s. 157.

[9] Cohen, I halvmånens og korsets skygge [hebraisk], kapittel 4.

[10] Lewis, Jødene i islams verden, s. 30–31. Se videre: Albrecht Noth, «Problems of Differentiation between Muslims and Non-Muslims: Re-reading the ‘Ordinances of Umar’ (‘Al-Shurūṭ Al-Umariyya’)», i: Robert Hoyland (red.), Muslims and Others in Early Islamic Society, Aldershot 2004, s. 103–124.

[11] Hava Lazarus-Yafa, «Mavo», i: Muslimske forfattere om jøder og jødedommen [hebraisk], s. 10–13.

[12] Albert Hourani, A History of the Arab Peoples, London 1991, s. 141.

[13] D. Barnett og E. Karsh, «Azzam’s Genocidal Threat», Middle East Quarterly 18, 4 (2011), s. 85–88.

[14] Jeffrey Herf, «Convergence: The Classic Case Nazi Germany, Anti-Semitism and Anti-Zionism during World War II», Journal of Israeli History 25, 1 (2006), s. 75–76.

[15] Norman Stillman, «Frenchmen, Jews, or Arabs? The Jews of the Arab World between European Colonialism, Zionism, and Arab Nationalism», i: Benjamin H. Hary, John L. Hayes, Fred Astren (red.), Judaism and Islam: Boundaries, Communication and Interaction – Essays in Honor of William M. Brinner, Boston 2000, s. 134.

[16] Meron, «Why Jews Fled Arab Countries»: <http://www.meforum.org/263/why-jews-fled-the-arab-countries<

[17] FNs generalforsamling, «Hundred and Twenty-Sixth Plenary Meeting», 28. november 1947: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/ 0/93DCDF1CBC3F2C6685256CF3005723F2>

[18] «Aim to Oust Jews Pledged by Sheikh», The New York Times 2. august 1948.

[19] <http://www.justiceforjews.com/jjac.pdf>

[20] «Jews Displaced from Arab Countries: A Story of Collusion»: <http://www.justiceforjews.com/collusion.pdf>

[21] Om oppblomstringen av spansk jødedom under kristent styre iløpet av «reconquista»-en, se: Yom Tov Assis, Jewish Economy in The Medieval Crown of Aragon, 1213–1327: Money and Power, Leiden 1997. Om de kulturelle uttrykkene for «Den gylne tidsalder», se Haim Shirman, Den hebraiske sang i Spania og Provence [hebraisk], Jerusalem 1971.

[22] Lewis, Jødene i islams verden [hebraisk], s. 4.

[23] Cohen, I halvmånens og korsets skygge [hebraisk], s. 371.

[24] Cohen, I halvmånens og korsets skygge [hebraisk], s. 247–248. Det er uenighet om hvorvidt Maimonides faktisk konverterte til islam midlertidig og under tvang. Se: Sara Strumza, «Var Rambam egentlig Hoge Muwahdi?» [hebraisk] i: Daniel Lasker og Hagai Ben Shamai (red.), Ved tiåret: Ord fra tiårskomiteen for Samfunnet for arabisk-jødisk kulturforskning fra middelalderen, Beer Sheva 2009, s. 155–156. <http://pluto.huji.ac.il/~stroums/files/Maimonides_Almohad.pdf#page=5>

[25] Haim Hirshberg, «Det berberiske prestedømmet» [hebraisk], Tarbitz 26 (1957), s. 370–383.

[26] Idem., Jødenes historie i Nord-Afrika, [hebraisk] bd. 1, Jerusalem 1956, s. 68–69. Om de jødiske jomfruene, se: «Morocco», Jewish Encyclopedia: <http://www.jewishencyclopedia.com/articles/11020-morocco> Om berbisk-jødiske stammer, se Haim Hirshberg, «Nordafrikanske berbere som konverterte til jødedommen» [hebraisk], Zion 22 (1957), s. 10–20.

[27] Joseph Tedghi, «Fez», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014.

[28] Maurice M. Roumani. The Case of the Jews from Arab Countries: A Neglected Issue, Tel Aviv 1978, s. 26. Hirshberg, Jødenes historie i Nord-Afrika [hebraisk], s. 76.

[29] Norman Roth, Jews, Visigoths, and Muslims in Medieval Spain: Cooperation and Conflict, Leiden 1994, s. 113–115.

[30] Roumani, ibid.

[31] Shalom Bar Asher, «Retningslinjer om Maghreb-jødenes historie og Mercaz-aliyah-en [jødisk immigrasjon til Israel] i Algerie (1391–1492)» [hebraisk], Peamim 31 (1987), s. 26. <http://www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_31.2(1).pdf>

[32] Hirshberg, Jødenes historie i Nord-Afrika [hebraisk], s. 291–298.

[33] «Morocco», Jewish Encyclopedia: <http://www.jewishencyclopedia.com/articles/11020-morocco>

[34] Roumani, ibid.

[35] Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], s. 133.

[36] David Littman, «Jews under Muslim Rule – II: Morocco 1903–1912», Wiener Library Bulletin 29 (1976), s. 8–9.

[37] Ibid., s. 16–19.

[38] Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], ibid.

[39] Reuven Kashani, «Den arabiske verdens jøder: sannheten og myten» [hebraisk], Retninger 5 (høsten 1979), s. 144.

[40] Haim Saadoun, «‘Ha-Markiv Ha-Palestini’ Be-Hitzpartzut Alimut Bein Yehudim Le-Bein Muslemim Be-Artzot Ha-Islam» [hebraisk], Peamim 63 (våren 1995), s. 105–115. For en fullstendig oversikt over ofre, se: «Victims of Riots in Oujda and Jérada: (Morocco): June 7 and 8, 1948», Sephardic Genealogy: <http://www.sephardicgen.com/databases/ oujdaDjeradaSrchFrm.html>

[41] Saadoun, ibid.

[42] Yaron Tsur, «Jødene i kolonitiden» [hebraisk], i: Haim Saadoun (red.), Marokko, Jerusalem 2004, s. 75.

[43] Ibid., s. 119.

[44] Renzo De Felice, Jøder i arabisk land: Libyas jøder mellom kolonitiden og arabisk uavhengighet og sionisme, (1835–1970) [hebraisk], Tel Aviv 1980, s. 11.

[45] David Patterson, A Genealogy of Evil: Anti-Semitism from Nazism to Islamic Jihad, Cambridge University Press 2010, s. 55. Patterson tar feil i navnet på guvernøren og dato. Se også: Rachel Simon, «Khalfon, Abraham.» Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], s. 106.

[46] Rahel Simone, «Libyas jøder på terskelen av holocaust» [hebraisk], Peamim 28 (1986), s. 44–77. De Felice, Jøder i arabiske land [hebraisk], kap. 6.

[47] Ibid.; De Felice, Jøder i arabiske land [hebraisk], s. 245–248. <http://www.livluv.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/224DemographyOfLibyanJews.pdf>

[48] Hagag-Liluf, «Pogromene i Libya » [hebraisk], s. 15–16; De Felice, Jøder i arabisk land [hebraisk], s. 245–248.

[49] Yaakov Hagag-Liluf, «Migrasjoner og demografien av Libyas jøder» [hebraisk], Den nasjonale organisasjonen for Libyas emigranter: <http://www.livluv.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/224DemographyOfLibyanJews.pdf>

[50] Maurice M. Roumani, The Jews of Libya: Coexistence, Persecution, Resettlement, Portland 2009, s. 100–104.

[51] G. Boukhobza, «Justice for Jews from Arab nations», The New York Times 1. juli 2003: <http://www.nytimes.com/2003/07/01/opinion/01iht-edbouk_ed3_.html>

[52] Roumani, The Jews of Libya, s. 199–203.

[53] John O. Hunwick, «Al-Mahîlî and the Jews of Tuwât: The Demise of a Community», Studia Islamica 61 (1985), s. 155–183; Jacob Oliel, «Tamentit», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014.

[54] Aomar Boum, «Timbuktu», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014.

[55] Norman Stillman, «Tlemcen», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014.

[56] <http://www.daat.ac.il/daat/vl/tohen.asp?id=516> (s. 8–9).

[57] David Corcos et al., «Algeria», Encyclopaedia Judaica, Gale Virtual Reference Library; Roumani, The case of the Jews, s. 26.

[58] «Algeria», The Jewish Encyclopedia, <http://www.jewishencyclopedia.com/articles/1221- .58algeria>; David Schroeter, «Algeria», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online, juli 2013. Om antisemittisme i Algerie og kolonialismen, se: Emmanuel Sivan, «Jødehat i Algerie som følge av kolonitilstand» [hebraisk], Peamim 2 (sommeren 1979) s. 92–108, <http://www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_2.9.pdf>

[59] Gita Amifaz-Zilber, «Algeries jøder under Vichy-regimet» [hebraisk], Fakkel 12 (1984), s. 116–123; Idem., «Relasjoner mellom arabere og jøder i Vichy-Algerie» [hebraisk], Fakkel 15 (1987), s. 140–150; David Cohen, «Den jødisk-algeriske komite for sosial forskning foran antisemitisme i Algerie: Studie i notatene» [hebraisk], Peamim 91 (2002), s. 79–104; <http://www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_91.7(1).pdf>; Michael Abutboul, «Algeries, Tunisias og Marokkos jøder 1940–1943» [hebraisk], Peamim 28 (1986), s. 79–106; <http:// www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_28.4(1).pdf>; Eve Evatt-Nitza, «Undervisningsforbud mot Algeries jøder 1940–1943» [hebraisk], Røtter i øst 1 (1986), s. 121–144.

[60] Bernard Lewis, Midtøsten og Vesten [hebraisk], Tel Aviv 1970, s. 104–105.

[61] Michael Laskier, Israel og aliyah-en fra Nord-Afrika [hebraisk], Jerusalem 2006, s. 293–308.

[62] Meron, «Why Jews Fled the Arab Countries».

[63] Martin Evans, «Algeria’s Jewish Question», History Today 62, 7, s. 10–16.

[64] Menahem Ben-Sasson, «Qayrawan», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014.

[65] Pesah Shin’ar, «Jødisk-arabiske relasjoner i Maghreb i vår tid, i forskningens og litteraturens speil» [hebraisk], Peamim 4 (1980), s. 15. David Corcos og Haim Saadoun, «Tunis, Tunisia», Encyclopaedia Judaica, Gale Virtual Reference Library.

[66] Haim Saadoun, «Tunisia», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014.

[67] Hirshberg, Historien om jødene i Nord-Afrika, bd. 2, s. 132.

[68] Corcos og Saadoun, «Tunis, Tunisia».

[69] Corcos og Saadoun, «Tunis, Tunisia», Hirshberg, Historien om jødene i Nord-Afrika, bd. 2, s. 145.

[70] Yaron Tsur, Hendelser august 1917 I Tunisia: Anatomien av muslimske opptøyer under koloniregimet, MA-avhandling, Hebrew University 1981.

[71] Om tunisiske jøder i andre verdenskrig, se Robert Satloff, Among the Righteous, Public Affairs 2007.

[72] Haim Saadoun, «Ros for trofasthet og velvilje: Tunisiske jøder og franskmenn i Tunisia, 1948» [hebraisk], Mekdam ve Yamim 7 (2000), Universitat Haifa, 5760, s. 137–184: <https://www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/mikedem.umimaaim.2.pdf>

[73] Laskier, Israel og aliyah-en fra Nord-Afrika [hebraisk], s. 343–344.

[74] Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], s. 269; Laskier, Israel og aliyah-en fra Nord-Afrika [hebraisk], s. 362–366, 525 passim.

[75] Corcos og Saadoun, «Tunis, Tunisia».

[76] Stillman, The Jews of Arab Lands, s. 29.

[77] Abraham Ben-Yaacob, et al., «Iraq», Encyclopaedia Judaica, Gale Virtual Reference Library.

[78] Stillman, The Jews of Arab Lands, s. 167

[79] Ester Glitzenstein-Meir, «Iraks og dets jøder – generell oversikt» [hebraisk], i: Saadon (red.) Israels samfunn i Østen i det 19.–20. århundre: Irak, Jerusalem, undervisningsdepartementet og Ben-Zvi-instituttet 2002, s. 9–18.

[80] Elie Kedourie, «The Sack of Basra and the Farhud in Baghdad», Arabic Political Memoirs and Other Studies, London, Frank Cass 1974, s. 298.

[81] Ester Glitzenstein-Meir, «Pogromene mot Baghdads jøder: Ha-Shavu’ot, helligdager 1–2 i juni 1941» [hebraisk], Peamim 8 (1981), s. 21–37; Nissim Kazaz, «Rapport fra granskningskomiteen på vegne av Iraks regjering om hendelsene 1.–2, juni 1941» [hebraisk], Peamim 8 (1981), s. 46–59; «Pogromene mot Baghdads jøder og bosetningen i Israels reaksjoner» [hebraisk], Peamim 8 (1981), s. 60–91.

[82] Ester Glitzenstein-Meir, «Konflikten om landet Israel og relasjoner mellom jøder og muslimer i Irak på 40-tallet» [hebraisk], Peamim 62 (1995), s. 111–131.

[83] Itamar Levin, Solnedgang i øst. Eliminering av de jødiske samfunn i arabiske land og ekspropriering av eiendommene deres [hebraisk], Tel Aviv 2001, s. 49–62; Dafna Tsimhoni, «Iraks regjering og den store aliyah til Israel» [hebraisk], Peamim 39 (1989), s. 66–68.

[84] Nissim Kazzaz, «Jødene i deres nærområde» [hebraisk], i: Haim Saadoun (red.), Iraq, Jerusalem 2002, s. 26. Moshe Gat, The Jewish Exodus from Iraq, 1948–1951, London 1997, s. 38–41.

[85] Det finnes en rapport om at loven ble annullert i 1960 (<http://www.jta.org/ 1960/01/26/archive/iraq-cancels-law-abolishing-citizenship-for-jews-who-left-country>), men dette førte ikke til tilbakeføring av eiendom, og i praksis kan ikke jøder saksøke for deres eiendommer, siden den nye statsborgerskapsloven som trådte i kraft i 2006, hindrer jøder i å få statsborgerskap, og nekter dem dermed enhver rett til deres eksproprierte eiendeler. (<http://jewishrefugees.blogspot.co.il/2010/10/can-israelis-of-iraqi- origin-recover.html>)

[86] Ester Glitzenstein-Meir, «Den store aliyah fra Irak: årsaker, omstendigheter og konsekvenser» [hebraisk], Peamim 71 (1997), s. 25–54.

[87] Moshe Gat, The Jewish Exodus from Iraq 1948–1951, Frank Cass 1997, s. 46.

[88] A. Kirkbride, From the Wings, London 1976, s. 115–116.

[89] Se Glitzenstein-Meir, s. 27.

[90] Gilbert, In Ishmael’s House, s. 295–296.

[91] R. Florence, Blood Libel: The Damascus Affair of 1840, University of Wisconsin Press 2004.

[92] Jacob Landau og Moshe Maoz, «Jøder og ikke jøder i Egypt og Syria i den 19. århundre » [hebraisk], Peamim 9 (1981), s. 7.

[93] A. Cooper, «Arabs’ Hatred of Jews: Can the Carnage Be a Surprise?» The Los Angeles Times, 9. desember 1986: <http://articles.latimes.com/1986-09-12/local/me-11775_1_jew-hatred>

[94] «The Arab Answer to ‘Schindler’s List’», MEMRI Dispatch 190, (hentet 16. september 2013): <http://www.memritv.org/report/en/428.htm>

[95] Michael Laskier, «I skyggen av den arabisk-israelske konflikten og den arabiske nasjonalismen» i: Relasjoner mellom jøder og muslimer i Syria i årene 1948–1970 [hebraisk], Peamim 66 (1996), s. 77.

[96] Ibid., s. 70–127.

[97] Ibid., s. 77–78.

[98] Michael Fischbach, Records of Dispossession: Palestinian Refugee Property and the Arab-Israeli Conflict, Columbia University Press 2003, s. 171.

[99] Yaacov Meron, «Utkastelsen av jødene fra arabiske land og den palestinske holdningen til den» [hebraisk], Stat, regime og internasjonale relasjoner 36 (1992), s. 34.

[100] Brevet i sin helhet er tilgjengelig på nettsiden til dr. Mordechai Kedar: <http://www.jewishpress.com/indepth/analysis/dr-mordechai-kedar/assads- grandfathers-1936-letter-predicts-muslim-slaughter-of-minorities-praises-zionists/ 2012/09/20/0/>

[101] Walter Yosef Fishel, «Jødene i Iran på 17–18-hundretallet: politiske, økonomiske og samfunnsmessige aspekter » [hebraisk], Peamim 6 (1980), s. 5–31; Amnon Nezter, «Forfølgelse og utrydning i historien til jødene i Iran på 17-hundretallet» [hebraisk], Peamim 6 (1980), s. 32–56.

[102] Amnon Netzer, «Historien til Anusei Mashad ifølge Yaakov Dilmaniyan» [hebraisk], Peamim 42 (1990), s. 127–156; Azaryah Levy, «Vitnemål og dokumentasjon for historien om Mashad-jødene» [hebraisk], Peamim 6 (1980), s. 57–73.

[103] <http://www.bh.org.il/he/database-article.aspx?84450>

[104] David Menashri, «Jødene under palavitt-kongedømmet og den Islamske revolusjon» [hebraisk], i: Haim Saadoun (red.), Iran, Jerusalem 2006, s. 56–57.

[105] David Yerushalmi, «Irans jøder – historie, samfunn og kultur av en gammel diaspora» [hebraisk], Lys og skygger, 2011, i Vera B. Moreen et al., «Iran/Persia», Encyclopedia of Jews, s. 17–31.

[106] <http://www.daat.ac.il/daat/mahshevt/mekorot/teyman-2.htm>

[107] Joseph Tobi, «Islamisering blant Jemens jøder under Zaidi-regimet– Zaidi-tradisjonens holdninger, Imami-regimet og det islamske samfunnet» [hebraisk], Peamim 42 (1990), s. 105–126.

[108] Joseph Tobi, The Jews of Yemen: Studies in Their History and Culture, Leiden: Brill 1999, s. 48; Gilbert, In Ishmael’s House, s. 83.

[109] Bat-Zion Eraqi-Klorman, «The Forced Conversion of Jewish Orphans in Yemen», International Journal of Middle East Studies, 33, 1 (2001), s. 23–47.

[110] Reuven Aharoni, Adens jøder: et samfunn som var [hebraisk], Tel Aviv 1991, s. 333–342. Saadoun, «Den palestinske komponent», s. 94–95.

[111] Haim Saadoun (red.), Jemen, Jerusalem 2002, s. 122.

[112] Giselle Littman, Les Juifs en Egypte, Geneva 1971, s. 33.

[113] Landau og Maoz, «Jøder og ikke jøder i Egypt og Syria» [hebraisk], s. 7.

[114] «3 dagers opptøyer mot Egypts jøder» [hebraisk], Davar 4. november 1945.

[115] Gilbert, In Ishmael’s House, s. 202.

[116] Hagai Ehrlich, «Egypt og dets jøder» [hebraisk], i: Nahem Ilan (red.), Egypt, Jerusalem 2008, s. 22.

[117] Saadoun, «Den palestinske ingrediensen» [hebraisk], s. 92.

[118] Ilan (red.), Egypt, s. 204.

[119] Gordon Cramer, «Zionismen i Egypt, 1917–1948» [hebraisk], Pe’amim 16 (1983), s. 107–127; Robert Tignor, «Jødene i Egypt: Spenninger i samfunnet og zionismen» [hebraisk], s. 89–106.

[120] Gilbert, In Ishmael’s House, s. 251–264.

[121] Itamar Levin, Solnedgang i øst. Eliminering av de jødiske samfunn i arabiske land og ekspropriering av eiendommene deres [hebraisk], Tel Aviv 2001, kapittel 3–8.

[122] Michael Fischbach, Records of Dispossession, s. 172.

[123] Sherman Liber, «Hitpatchuta she Ha-Uchlusiya Ha-Yehudit Bi-Tzfat», Cathedra 46, s. 13–44.

[124] Y. Bodansky, Islamic Anti-Semitism as a Political Instrument, Shaarei Tikva, Ariel Center for Policy Research 1999, s. 23.

[125] Tudor Parfitt, The Jews in Palestine, 1800–1882, Boydell Press 1987, s. 168.

[126] Yair Auron, Likegyldighetens banalisme [hebraisk], Tel Aviv 1995, s. 60–97.

[127] Se, for eksempel, Uri Milstein, The Birth of the Palestinian Nation: The Myth of the Deir Yassin Massacre, Gefen 2012.

[128] Benny Morris, 1948: A History of the First Arab-Israeli War, Yale University Press 2008, s. 101–112.

[129] Benny Morris, Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–1999, New York 1999, s. 36; Daniel Pipes, «The Year the Arabs Discovered Palestine», Middle East Review, sommeren 1989. <http://www.danielpipes.org/8025/the-year-the-arabs-discovered- palestine>

[130] NowLearnAboutIslam1. Professor Azmi Bishara – «There Is No Palestinian Nation & There Never Was.» Online videoklipp. YouTube. 16. april 2012. (Hentet 21. juli 2013.)

[131] Adi Schwartz, «A Tragedy Shrouded in Silence: The Destruction of the Arab World’s Jewry», Azure 45 (2011), s. 47–79.

[132] Efraim Karsh, «The Long Trail of Islamic Anti-Semitism», Israel Affairs, 12, 1 (2006), s. 1–12.

[133] F. Pananti, Narrative of a Residence in Algiers, London 1818, s. 157.

[134] Gilbert, In Ishmael’s House, s. 104.

[135] Ibid., s. 105.

[136] Ibid., s. 106.

[137] Moshe Maoz, Syria – Til arabismen og tilbake [hebraisk], Raanana 2011, s. 21.

[138] Gianluca P. Parolin, Citizenship in the Arab World: Kin, Religion and Nation-State, Amsterdam 2009, s. 81.

[139] Joseph A. Massad, Colonial Effects: The Making of National Identity in Jordan, New York 2001, s. 41.

[140] Michael Fischbach, Jewish Property Claims Against Arab Countries, Columbia University Press 2008.

[141] Idem., Records of Dispossession, s. 175–177.

[142] Sidney Zabludoff, «The Palestinian Refugee Issue: Rhetoric Vs. Reality», Jewish Political Studies Review, bd. 20, nr. 1–2 (2008).

[143] Den følgende israelsk-palestinske gruppen, ledet av professor Gavriel Benhayoun, anslår verdien av tapt palestinsk eiendom til 15–30 milliarder dollar i 2007-priser. Den overser tapene jøder fra arabiske land led. Aix Group, Economic Dimensions of a Two-State Agreement between Israel and Palestine, 2007: <http://www.aixgroup.org>

[144] Fischbach, Jewish Property Claims, s. 177.

[145] Adi Schwartz, «All I wanted was Justice». Haaretz 3. januar 2008: <http://www.haaretz.com/all-i-wanted-was-justice-1.236498>

[146] Se det følgende palestinske nettstedet som nekter for eksistensen av en befolkningsutveksling, men som innrømmer følgende: «Noen jøder ble utvist på grunn av arabisk panikk og en plutselig mistro mot jøder som hadde vært deres naboer i lang tid.» Senere baserer palestinerne seg på en konspirasjonsteori som årsaken til utvisningen av jødene. Se: «Al-Nakba: the Palestinian Catastrophe»: <http://www.al-nakba-history.com/origins1948/jewishrefugees.html>

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart