Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

MIFF forsøkte å fjerne feil fra skolebok – ble dømt til å betale forlagets høye saksomkostninger

Temasiden ble sist oppdatert 21. juli 2022.

Kort oppsummert og hvorfor MIFF trenger din hjelp 

I november 2021 påpekte MIFF en lang rekke feil i Cappelen Damms formidling om Israel til tiendeklassinger. I januar 2022 hadde Cappelen Damm gjort noen få korrigeringer, men noen av dem ble til og med verre (se under).
Med et ønske om å presse Cappelen Damm til å fjerne den ensidige og feilaktige framstillingen av Israel, stevnet MIFF forlaget for brudd på Opplæringsloven. Men i juli avviste Oslo Tingrett at saken kunne prøves for retten og dømte MIFF til å betale forlagets saksomkostninger på 161.460 kroner.
Denne historien viser at nye kampanjer for å korrigere feilene om Israel i den norske skolen er strengt nødvendig! MIFF skal gjøre nye skolebokanalyser, og rette opp det falske bildet av Israel hos flest mulig elever, lærere og foreldre. 
For å hjelpe oss med saksomkostningene og støtte det langsiktige arbeid for sannhet om Israel i skolen kan du gi din gave til MIFF nå via nettsiden med kort eller Vipps, send til Vipps 39881 eller kontonr. 78770654539

I november 2021 publiserte MIFF en omfattende analyse av Israel-stoffet for tiendeklassinger i «Skolen», en online læringsplattform fra Cappelen Damm. Vi påpekte en enorm overfokusering på konflikten sammen med systematiske utelatelser av israelske perspektiver. I tillegg påpekte vi over 20 avsnitt og setninger med direkte feil.

I januar 2022 opplyste Cappelen Damm at de har «gjort justeringer» i undervisningsmaterialet, men MIFFs nye gjennomgang viste at det aller meste forble uforandret. Det var noen få endringer til det bedre, noen få endringer som skapte nye feil og noen endringer til det verre.

MIFF kan ikke akseptere at Norges største forlag fortsetter å formidle mange faktiske feil og gir en ensidig saksframstilling til tiendeklassinger. Onsdag 2. juni har vi derfor sendt stevning [PDF, 11 sider] av Cappelen Damm til retten for brudd på Opplæringsloven. 

12. juli kom Oslo Tingrett med sin kjennelse [klikk for å lese hele kjennelsen, PDF]. «Retten mener at private parter (som Cappelen Damm AS) ikke kan dømmes til å gjøre, tåle eller unnlate noe med hjemmel i opplæringslovens bestemmelser,» skriver Tingretten. Retten mener også at domstolen «ikke kan vurdere hvorvidt et tema i en lærebok er i strid med de overordnede målsettinger for grunnskole og videregående skole slik det er formulert i opplæringsloven § 1-1». MIFF ble dømt til å betale forlagets saksomkostninger på 161.460 kroner.

– Det er svært alvorlig at lærebokforfattere i prinsippet kan skrive akkurat hva de vil uten at det er noen reell mulighet for å rette opp i selv alvorlige feil og mangler, kommenterer MIFFs advokat Jan Benjamin Rødner.

Stevningen

Saksøker er Med Israel For Fred (MIFF). MIFF er en norsk interesseorganisasjon med nær 11.000 medlemmer og 30 lokalforeninger fordelt over hele landet. MIFF er Norges største livssynsnøytrale og partipolitisk uavhengige Israel-organisasjon. Arbeidet skjer bl.a. ved driften av nettstedet miff.no som blir oppdatert daglig, utgivelse av avisen Midtøsten i Fokus som utkommer annenhver måned og møtevirksomhet. Mye av arbeidet består i å gjennomgå kritisk og saklig den daglige nyhetsstrømmen i de viktigste media samt læremidler og hva som skjer i skolen. I MIFFs formålsparagraf heter det: «Gjennom saklig og allsidig informasjon om Israel, det jødiske folk og Midtøsten ønsker MIFF å skape en dypere og større sympati for Israel og det jødiske folk.» Dette er sentralt for MIFFs medlemmer og gir MIFF rett til å reise søksmål som dreier seg om informasjon i skolen i form av undervisning om Israel, det jødiske folk og Midtøsten, cfr. Tvl. § 1-4, cfr. § 1-3. Som vist i punkt 3 dreier denne saken seg om dette.

Spørsmålet om MIFF har rettslig klageinteresse har vært vurdert av Diskrimineringsnemnda i hht. Diskrimineringsombudsloven § 8. Nemnda uttalte enstemmig på s. 11-12 at spørsmålet skal vurderes efter tvistelovens § 1-3 og fant det klart at MIFF hadde rettslig klageinteresse.

Saksøkte er en sentral kommersiell aktør når det gjelder produksjon av lærebøker til bruk i skolen. Saksøkte er produsent og utgiver av en online skolebok som går under navnet «Skolen». I samfunnsfag for tiendeklasse er det et tema «Moderne konflikter» som denne saken dreier seg om.

TVISTETEMAET – DET PROBLEMATISKE INNHOLDET I «Moderne konflikter»

I Norge er produksjon av læremidler ordnet slik at staten lager læreplaner og mål for undervisningen. Det er overlatt til private kommersielle aktører som saksøkte, å produsere læremidler for salg til skolene som kjøper inn efter behov. Det er ikke noen sentral godkjenningsinstans og ikke noen offentlig godkjenning av læremidlene. Dermed er det opp til uavhengige aktører som MIFF å gjøre oppmerksom på og kreve korrigert læremidler som er i strid med norsk lov og forskrifter.

Saksøkte har samlet digitale læremidler for 1.-10. trinn i en tjeneste de kaller «Skolen» (https://skolen.cdu.no/). Under dette er det publisert temaet «Moderne konflikter». MIFF gjorde høsten 2021 en analyse som viste at «Moderne konflikter» gir et ensidig narrativ om konflikten mellom israelere og palestina-arabere som forsterkes av gjentakelser, anakronismer, faktafeil og tendensiøs ordbruk. Innretningen på historiefortellingen tegner Israel i et dårlig lys som overgriper og palestinerne som uskyldige ofre. Eksempelvis fremmer saksøkte følgende:

Anklager, uriktige påstander og faktiske feil

  • at det «pågår etnisk rensing av palestinere i Israel». Dette er en demoniserende og grunnløs anklage.
  • at «flere hendelser fra Koranen» skal ha funnet sted på Tempelplassen. Dette stemmer ikke med teksten i Koranen eller med islams tidlige historie og tolkninger.
  • at «Israel har bygd flere og flere bosetninger i de palestinske selvstyreområdene (A og B) etter at Oslo-prosessen stoppet opp». Men Israel hadde i 2017 ikke etablert noen nye bosetninger på over 20 år. Israelske bosetninger ligger i område C, ikke i selvstyreområdene A og B. I 2017 ble det godkjent én ny bosetning til erstatning for bosetter-utposten Amona som ble revet tidligere i 2017. Ellers er det ikke etablert noen nye på 25 år.
  • at FN i 1947 uttalte seg om hva den jødiske og den arabiske staten skulle hete.
  • at Tel Aviv er Israels hovedstad.

Ensidighet.

Ensidigheten skapes ved at fakta og perspektiver som kan skape forståelse for Israels situasjon blir systematisk utelatt. Eksempelvis nevnes ikke

  • jødiske flyktninger fra arabiske land, som var flere enn arabiske flyktninger fra det som ble Israel og at Judea og Samaria, herunder Øst-Jerusalem, ble etnisk renset for jøder i 1948.
  • at palestinske myndigheter avviser «kategorisk og absolutt» at Israel skal kunne forbli en jødisk stat mens Palestina skal være muslimsk og arabisk.
  • palestinske myndigheters glorifisering av vold, økonomiske belønning av terrorister og at deres skolepensum fremmer hellig krig og jødehat. At hatet mot Israel, jøder og normalisering blir innprentet fra barnehagen av og gjennom all undervisning, TV og andre media.
  • at den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten har eksistert helt siden 1920-tallet.
  • at Iran er en uttalt fiende av Israel og sponsor av og alliert med palestinske terrororganisasjoner.
  • Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005.
  • Israels tilbud om og/eller aksept av forslag til fredsløsninger i 2001, 2008, 2014 og 2020 som bl.a. ville gitt palestinerne en stat tilsvarende arealet av Judea, Samaria og Gaza med Jerusalem som hovedstad.
  • at Judea, Samaria og Gaza var på Jordans og Egypts hender fra 1948 til 1967 uten at det var interesse for å opprette en palestinsk stat der og at PLO ble opprettet i 1964, ikke for å danne en palestinsk stat i Judea og Samaria, men for å utslette staten Israel.
  • Gaza-krigen i 2021 har fått flere avsnitt, men Israels normaliseringsavtaler med Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan fra 2020 blir ikke nevnt.
  • at de palestinske myndighetene krever at Judea, Samaria og Gaza skal være fri for jøder, herunder at det er forbudt ved dødsstraff å selge fast eiendom til jøder.
  • at de palestinske myndighetene har nektet å sette seg til forhandlingsbordet siden 2014 og at de stiller krav til en fredsavtale som er ment å føre til utslettelsen av staten Israel.

Tendensiøs fremstilling og ordbruk

  • Begrepene Palestina og palestinere. Læreverket bruker disse ordene i betydningen en arabisk palestinsk stat og mennesker med muslimsk eller kristen arabisk bakgrunn, frikoblet fra hvor i den historiske utviklingen man er. Det tas ikke hensyn til at Palestina har vært en administrativ geografisk betegnelse og at det aldri har vært noen palestinsk stat. Det tas ikke hensyn til at i 1948 benektet de arabiske lederne at det var en egen palestina-arabisk identitet, idet det ble anført at det britiske Palestina-mandatet var en del av syd-Syria. Det nevnes ikke at i 1948 forstod de fleste ordet «palestiner» som en jøde som bodde i området og at det ikke ble reist krav om opprettelse av en palestina-arabisk stat i tiden 1948-1967 da Judea, Samaria og Gaza var på jordanske og egyptiske hender.

Derfor et det tendensiøst når det eksempelvis heter om FNs delingsplan fra 1947 «Det palestinske området»,

eller når det skal forklares hva konflikten går ut på heter at «det palestinske folket faktisk bodde der før Israel blir opprettet». Videre er ordet «faktisk» feil idet det ikke fantes noe slikt palestinsk folk på den tiden.

  • Om Jerusalem heter det at «Det jødiske navnet stammer fra den tiden da Salomos tempel lå her, rundt år 900 fvt.» og «Ifølge jødisk tradisjon er nemlig Vestmuren det eneste som fysisk står igjen av fundamentet til kong Salomos tempel.»

Kong Salomos tempel ble ødelagt i 586 fvt. Det ble gjenoppbygget og innviet i 515 fvt. Dette ble ødelagt av romerne i år 70 evt. Det sto altså et jødisk tempel i Jerusalem i nesten 1000 år, hvilket er noe kvalifisert annet enn «rundt år 900 fvt».

Dette er ikke bare en «jødisk tradisjon», men et historisk faktum. Likeledes at Jerusalem er nevnt 669 ganger i den jødiske Bibelen og at Sion, som ofte betyr Jerusalem er nevnt omkring 154 ganger. Jødisk tradisjon er at synagoger, graver og bønner rettes mot Jerusalem og at man minnes Jerusalem i bønn tre ganger om dagen. Men intet av dette fremkommer i teksten.

I en sidetekst heter det at «flere hendelser fra Koranen skal ha funnet sted (i Jerusalem)». Dette er misvisende. Jerusalem er ikke nevnt i Koranen. Det var først en stund efter Muhammeds død at hans himmelreise, som ifølge Koranen skjedde fra «det ytre sted», ble tolket i politisk øyemed til at det var fra Jerusalem.

  • Om folkeretten heter det at den gir «palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk undertrykkelse og okkupasjon.» Begrep som «undertrykkelse og okkupasjon» er tendensiøse og stigmatiserende. Uten å gå inn på om det faktisk dreier seg om en okkupasjon, er okkupasjon i seg selv ikke i strid med folkeretten, eksempelvis de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan efter 2.verdenskrig.

Læreverkets fremstilling av folkeretten, er uten motforestillinger og blir av de fleste forstått slik at angrepene på Israel er lovlige. Dette er imidlertid i strid med folkeretten. Den form for væpnet motstand folkeretten aksepterer er noe annet enn det Israel utsettes for. Folkeretten aksepterer ikke angrep rettet mot sivile, mord uten noe legitimt militært mål med kniv, skytevåpen, biler osv, Folkeretten forbyr flykapringer, brannballonger og titusenvis av raketter mot sivile områder, å nekte fanger besøk av Det Internasjonale Røde Kors eller å holde åpenbart sinnssyke sivile fanget i årevis samt nekte utlevering av døde soldaters kropper. Folkeretten forbyr stridende å kle seg som sivile og skjule seg og sitt utstyr blant og bak de sivile. Intet av dette, som er metodene Israel blir overfalt med, er tillatt i folkeretten og intet av det nevnes.

Med en så ensidig og tendensiøs fremstilling feiler dette læreverket på målet om refleksjon og kritisk tenkning og følgelig muligheten for å forstå Israels situasjon og handlinger. Det legger grunnlaget for hat, først mot Israel, så mot jødiske israelere og så mot jøder, også i Norge.

Overfokusering

«Moderne konflikter» lider under en enorm overfokusering på Israel. Det har vært flere hundre kriger og konflikter efter andre verdenskrig. Likevel har saksøkte latt to av ni temakapitler handle om konflikten mellom israelere og palestinere med temaoverskriftene «Israel og Palestinerne – Dette er konflikten – Hva ligger bak konflikten» og «Konflikten utvikler seg – Krig og flyktningkrise – Fra intifadaen til i dag».

Folkemordet i Rwanda er den eneste andre konflikten som nevnes i en kapitteloverskrift. Ellers brukes generelle overskrifter som Krig og konflikt, Krig i dag, De som ikke finnes, Nobels fredspris, Lær om FN og Bærekraftsmål.

Det er ingen kapitler om eksempelvis konfliktene i Kongo, Afghanistan, Etiopia og Nigeria som har kostet millioner av menneskeliv i moderne tid. Det er heller ikke kapitler om eller nevnt noe om krigene som Norge har deltatt i som NATO-medlem, eksempelvis i Kosovo, Libya og Afghanistan.

Overfokuseringen på Israel blir forsterket i teksten av første kapittel: «Konflikten mellom Israel og palestinerne har til tider engasjert en hel verden.» og «Konflikten er komplisert og berører veldig mange mennesker.» Dette reflekterer et typisk norsk syn, men er neppe dekkende for hele verden. Forbindelsene mellom Israel og en rekke arabiske land er blitt styrket de siste årene uten at PA når frem med sine protester mot normalisering med Israel. Det finnes mange konflikter der mange flere mennesker er berørt, dog uten at de har fått slike forsterkende bemerkninger, eller engang er nevnt.

MIFF lagde en analyse av «Moderne konflikter» som ble offentliggjort på MIFFs hjemmesider den 18.11.2021. Samtidig ble den oversendt til Cappelen Damm med anmodning om at den skulle gjøres tilgjengelig for forfattere og fagredaktører, og at utbedringer/ justeringer skulle skje snarest. Saksøkte svarte kort samme dag og ba om redegjørelse for publiserte og anerkjente kilder som MIFF baserte arbeidet på.

MIFF besvarte saksøktes anmodning ved å vise til at i analysen var det henvist til en rekke kilder og enda flere i lenkene. Dersom saksøkte ønsket mer informasjon ble de invitert til å fremme konkrete krav. MIFF inviterte også til dialog om saken. Da det ikke kom noe svar purret MIFF den 01.12.2021 og fikk svar samme dag om at det ikke kunne gis noe tidspunkt for når MIFF ville få svar. Saksøkte stilte ikke noen flere spørsmål og viste ingen interesse for dialog.

Efter en ny purring fra MIFF den 21.01.2022 svarte saksøkte samme dag: «Takk for deres innspill. Vi har gått flere runder på dette internt med våre redaktører og gjort justeringer i vårt undervisningsmateriale.» Dessverre var ikke «Moderne konflikter» blitt bedre. Det var gjort noen få korreksjoner til det bedre og noen til det verre, men resultatet er like kritikkverdig som før. MIFF foretok derfor en ny analyse som ble publisert på MIFFs nettsider den 07.02.2022.

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (Opplæringsloven) av 07.17.1998 har bestemmelser som stiller kvalitetskrav til skolen. Videre vises det til læreplanens «Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen», fastsatt ved kgl. res. 01.09.2017 med hjemmel i Opplæringsloven § 1-5 som har status som forskrift. Disse kravene får direkte anvendelse på det undervisningsmateriellet som brukes.

Den sentrale bestemmelsen i Opplæringsloven er så vesentlig at den inntas her:

1-1. Formålet med opplæringa

Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.

Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.

Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.

Det følger av Grl. § 100 at det i utgangspunktet står saksøkte fritt å utgi bøker o.l. på papir og digitalt. Ytringsfriheten er en viktig del av vårt norske demokrati og det skal mye til før meninger kan sensureres. Det er slik det skal være og MIFF ønsker ikke å sensurere Cappelen Damms generelle rett til å utgi fremstillinger av typen Skolen, selv om det er beklagelig at et velrennomert forlag utgir noe med så store mangler. MIFF søker derfor ikke generelt å forby innholdet i dette materiellet.

Men det er grenser for hva et privat kommersielt forlag kan tillate seg å markedsføre til elever i den norske skolen. Grensen går ved at materiellet må respektere Opplæringsloven, nærmere forklart i læreplanens overordnede del.

Saksøkte anfører at et rettslig krav om å fjerne omtalen av konflikten mellom Israel og Palestina, vil utgjøre et alvorlig og uakseptabelt anslag mot ytringsfriheten i et  moderne informasjonssamfunn. Dette bestrides. Et læremiddel til bruk i skolen er ikke beskyttet av de samme regler om ytringsfrihet som gjelder ellers i samfunnet. Denne saken dreier seg om de begrensninger som gjelder under hensyntagen til at det er tale om undervisningen i våre skoler. Da stilles det krav som følger av Opplæringsloven og læreplanens overordnede del som beskytter elevene mot bl.a. falsk informasjon og politisk propaganda. Det er ikke slik at ytringsfriheten beskytter ethvert utsagn som måtte komme fra et ellers velrenommert forlag når det er rettet mot våre skoleelever. I tilfelle av kollisjon mellom ytringsfriheten og kravene som stilles til læremidler i skolen må ytringsfriheten vike.

Opplæringen skal gi elevene historisk innsikt og forankring, fremme vitenskapelig tenkemåte samt lære å tenke kritisk, cfr. lovens formålsparagraf.

Imidlertid er «Moderne konflikter» preget av så mye faktiske feil, ensidig saksfremstilling, overfokusering på ett tema samt manglende motforestillinger at den feiler vesentlig på lovens krav.

Opplæringsloven har flere bestemmelser som skal verne om og fremme den enkelte elevs evne til å mestre sine liv og kunne delta i arbeids- og fellesskap i samfunnet. Det er ikke mange jødiske elever i norsk skole, men for dem er «Moderne konflikter» problematisk. Vrangforestillinger og overdrevent fokus på Israel har ført til antisemittiske holdninger av betydelig omfang. HL-senterets undersøkelser viser en sammenheng mellom holdninger til konflikten og antisemittisme. Elevene rammes generelt når undervisningsmateriellet er dårlig, men pga det overdrevne fokuset på Israel er jødiske elever særlig utsatt. Dette undervisningsmateriellet bygger opp under holdninger som det ellers er bred enighet om at det norske samfunnet må motarbeide generelt og særlig i skolen. At det er et betydelig overfokus på Israel i media betyr ikke at det er forsvarlig å gjøre det samme i skolen. Snarere burde skolen være skjermet for slikt for å leve opp til Opplæringslovens krav.

«Moderne konflikter» er i sin ensidighet slik at det motarbeider forskriftens krav om at «Alle elever skal behandles likeverdig, og ingen elever skal utsettes for diskriminering.» Den er ikke egnet til å gi elevene «Felles referanserammer (som) er viktig for den enkeltes tilhørighet til samfunnet.» Den er i strid med påpekningen av at det er «Fem folkegrupper med … status som nasjonale minoriteter i tråd med våre internasjonale forpliktelser: jøder … og opplæringen skal gi kunnskap om disse folkegruppene.»

Barnekonvensjonen av 20.11.1989 gir barn og unge under 18 år et særlig vern, herunder bestemmelser om utdanning i Art. 28 og 29 som brytes av «Moderne konflikter».

Menneskerettighetene er også under press av «Moderne konflikter».

Det heter i forskriften at «Opplæringen skal gi elevene en forståelse av kritisk og vitenskapelig tenkning.» og at «Etisk bevissthet er å veie ulike hensyn mot hverandre og er nødvendig for å være et reflektert og ansvarlig menneske.» og at «Kritisk tekning og etisk bevissthet er både en forutsetning for og en del av det å lære i mange ulike sammenhenger, og bidrar til at elevene utvikler god dømmekraft.»

Det anføres at med sin ensidighet og mangel på refleksjon og motforestillinger gjør «Moderne konflikter» det motsatte av disse kravene.

Læreverket Skolen fremstår som et helhetlig undervisningsopplegg som står på egne ben. Ved vurderingen av om det fyller lovens kvalitetskrav, skal «Moderne konflikter» derfor vurderes på selvstendig grunnlag, uten supplering med annet materiell. Dog kan det ikke sees at slikt supplerende materiell finnes.

Den enkelte lærer har en teoretisk mulighet til å skape balanse av eget tiltak. Det er imidlertid begrenset hvor mye en lærer kan fordype seg i og formidle til elevene på de forskjellige temaene og det burde være unødvendig å overlate til lærerne å rette opp faktiske feil. Forlagenes læremidler styrer undervisningen vel så mye som læreplanen. Dette skjerper kravet til balanse i et læremiddel som «Moderne konflikter».

Saksøkte anfører at det ikke er spesifisert i prosessvarselet hvilken bestemmelse i Opplæringsloven som er aktuell. Dette er ikke riktig. Det har vært vist til lovens § 1-1 som også var inntatt i sin helhet i varselet, samt til læreplanens overordnede del.

Kravet er ikke basert på MIFFs subjektive forståelse av konflikten mellom Israel og Palestina, men på objektive feil i det påklagede undervisningsmateriellet og objektiv konstatering av ensidighet og tendensiøs fremstilling i materiellet.

Det kan ikke sees at et krav om retting av læremidler pga brudd på Opplæringsloven tidligere har vært reist for domstolene.

Saksøker anfører at det kan konstateres lovbrudd. Slike brudd kan være straffbare, men det blir ikke påberopt her.

Det er ikke noen egen hjemmel for konsekvensene av å selge undervisningsmateriell som er i strid med Opplæringsloven. Dette betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis er uten konsekvenser å utgi lovstridige læremidler til bruk i skolen. Lovgiveren har primært overlatt til de private forlagene å sørge for tilstrekkelig kvalitetssikring. Når denne kvalitetssikringen svikter har derfor personer eller organisasjoner med rettslig interesse rett til å påtale det og få dom for at materiellet er lovstridig og må trekkes tilbake. Det strider imot rettsfølelsen om forlag skal ha rett til å markedsføre lovstridige lærebøker inn i skolen. Dette må særlig gjelde når lovstriden er så konsekvent og omfattende som i dette tilfellet og er egnet til å føre til et hatefullt forhold til jøder.

Dette er ikke eneste gang anti-israelsk eller antisemittisk propaganda i skolen er et problem. Dersom «Moderne konflikter» hadde vært enestående i sitt slag, ville det muligvis kunne vært balansert om man ser på tilfanget av læremidler under ett. Slik er det ikke. Det er derfor nødvendig å se kortfattet på at de innsigelsene som «Moderne konflikter» foranlediger, utgjør et gjennomgående problem hvor elever generelt og jødiske elever spesielt blir ofret til fordel for et ensidig narrativ i strid med Opplæringslovens krav.

7.1   Den 16.08.2021 påtalte MIFF en grovt feil illustrasjon i en annen del av Skolen laget for 5. klasse. Denne ble rettet.

I oktober 2021 måtte Forlaget Cappelen Damm Akademisk trekke boken «Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen», en ny fagbok rettet mot barnehagelærerutdanningen. Dette skjedde efter at den var blitt sterkt kritisert med anførsler om at den grenset til antijødisk propaganda.

I 2008 gav Cappelen Damm ut skolebøker i serien «Vi i verden» til bruk i grunnskolen i RLE-faget. I kapitelet Det gamle testamentet er det et satellittfoto som i det vesentligste viser Israel. I billedteksten heter det «Satellittfoto av Palestina.» I et kapitel om Det gamle testamentet er dette en anakronisme som fjerner Israel fra kartet og historien og jødenes religiøse tilknytning til landet. Dette forsterkes ved at det over fotoet står at fortellingen om Israelittene er viktig for de kristne, mens jødene ikke nevnes. Det er som om jødene ikke har eksistert, hvilket er i strid med RLE-fagets formål samt forutsetningen om likeverdig behandling av religionene. 

I 2020 utga forlaget Aschehoug boken Matriks 10 Historie for ungdomstrinnet. Også den var svært mangelfull. Videre ble det gjort en uforståelig kobling mellom norske jøder og konflikten Israel var i som Det Mosaiske Trossamfunds forstander Ervin Kohn tok avstand fra. Jeg legger frem som

Pga tilspissingen av forholdet mellom Ukraina og Russland lagde MIFF også en faktasjekk på skolebøker 2008-2018 når det gjelder Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina. Resultatet er like nedslående. 

I en masteroppgave i 2018 «Fremstillinger av den islamske verdens og Europas middelalderhistorie i norske lærebøker for grunnskolen og videregående etter Kunnskapsløftet» tok Kristoffer Tyssøy Høisæther for seg samtlige lærebøker i historie, 3 for grunnskolen og 6 for videregående skole. Han viste at norske lærebøker i historie inntar en konsekvent anti-vestlig holdning Dette fører til skjønnmaling av muslimsk og arabisk historie kombinert med en fordømmende holdning til kristen europeisk historie og liten forståelse for den jødiske. Arabisk undertrykking og forfølgelse av jødiske minoriteter blir konsekvent fortiet. Jeg legger frem som

2018 ble Operasjon Dagsverk (OD) gjort til et ensidig propaganda-angrep på Israel, rettet mot 60.000 skoleelever. Anita Sævik, fagutvalgsleder i religion og etikk i Norsk Lektorlag, anførte at  det er legitimt å spørre om OD 2018 bryter med verdigrunnlaget i Opplæringsloven og om OD 2018 er så ensidig at skolene kan få et problem med læreplanens «Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen» der «Kritisk tenkning og etisk bevissthet» er nedfelt som egne punkt. 

28.05.2014 ble det gitt en oppgave til avsluttende norskeksamen for 50.000 avgangselever i norsk hovedmål i videregående skole. Oppgaven var basert på en bloddryppende SMS fra Mads Gilbert med usanne anklager mot Israel. Oppgaven var uten motforestillinger og egnet til å skape hat. Utdanningsdirektoratet forsøkte å kneble protestene mot dette og har ikke kunnet dokumentere at påstandene var sanne

I det ovennevnte bevismaterialet er det vist til et betydelig antall kilder. Å skulle legge frem alt dette vil sprenge et rimelig omfang av bevisførselen. Disse kildene har ligget ute på nettet og vært gjenstand for offentlig diskusjon over lengre tid, noen av dem også i PFU og Diskrimineringsnemnda. Det har ikke på noe punkt vært anført eller vist at MIFF gir uriktig informasjon. Heller ikke saksøkte påstår noe slikt.

Saksøker vil derfor anse manglende protester på faktiske forhold som aksept av at de fakta som MIFF påberoper seg er korrekte. Dersom saksøkte ønsker nærmere bevisførsel forventes det at saksøkte provoserer fremlagt ytterligere dokumentasjon. Alternativt kan bevisførselen utvides, men da trenges det ytterligere dager i retten.

Under henvisning til ovenstående anførsler om ytringsfriheten vil det ikke bli krevet at «Moderne konflikter» blir fullstendig forbudt. Imidlertid er det vesentlig at Opplæringsloven blir overholdt. Det kreves derfor fastsettelsesdom for at «Moderne konflikter» er i strid med Opplæringsloven. Videre kreves det fullbyrdelsesdom for at det trekkes tilbake som tilbud til skolen og tas ut av markedsføring og distribusjon til skolen.

 

På bakgrunn av det ovenstående legger jeg ned følgende

 

PÅSTAND:

  1. Temaet «Moderne konflikter» i Cappelen Damm AS´ online skolebok Skolen i samfunnsfag for tiendeklasse er i strid med kravene i Opplæringsloven § 1-1.
  2. Cappelen Damm AS v/styrets leder dømmes til å trekke tilbake temaet «Moderne konflikter» fra forlagets online skolebok Skolen i Samfunnsfag for tiendeklasse fra markedsføring og distribusjon til skoleverket.
  3. Cappelen Damm AS v/styrets leder dømmes til å gjøre skolene som har vært mottagere av Skolen oppmerksomme på at det må tas ut av undervisningen og ikke lenger kan brukes.
  4. Cappelen Damm AS v/styrets leder dømmes til å erstatte MIFF sakens omkostninger.
Innholdsfortegnelse

Israelske perspektiver blir systematisk utelatt av Skolen

Den ekstreme ensidigheten skapes også ved at perspektiver som kan skape mer forståelse for israelernes situasjon blir systematisk utelatt.

Her er bare noen eksempler på det som ikke nevnes:

  • Jødiske flyktninger fra arabiske land, som var flere enn arabere fra det som ble Israel.
  • Palestinske myndigheter avviser «kategorisk og absolutt» at Israel skal kunne forbli en jødisk stat.
  • Palestinske myndigheters glorifisering av vold, økonomiske belønning av terrorister og skolepensum for jihad og jødehat.
  • Den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten har eksistert helt siden 1920-tallet, og vokste seg særlig sterk etter opprettelsen av Israel i 1948.  Heller ikke nevnes at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende og en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner.
  • Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005. Israels tilbud og/ eller aksept av forslag til fredsløsninger som ville gitt palestinerne en stat tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen i 2001, 2008, 2014 og 2020.
  • Gaza-krigen i 2021 har fått flere avsnitt, men Israels fire normaliseringsavtaler med Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan fra 2020 blir ikke nevnt med ett ord.

MIFF har tidligere påvist alvorlige feil og ensidighet også i skolebøkene til Fagbokforlaget, Aschehoug og Gyldendal.

Ekstrem overfokusering i Skolen

Det har vært mange hundre kriger og konflikter etter andre verdenskrig, likevel har Cappelen Damm latt to av ni kapitler handle om konflikten mellom israelere og palestinere. Folkemordet i Rwanda er den eneste andre konflikten som nevnes i kapitteloverskriften, sammen med overskrifter som Krig og konflikt, Krig i dag, De som ikke finnes (om papirløse mennesker), Nobels fredspris, Lær om FN og Bærekraftsmål.

Hvor er kapitlene om de moderne konfliktene i Kongo, Afghanisan, Etiopia og Nigeria (bare for å nevne noen av de mest dødelige åstedene i moderne tid) som har kostet millioner av menneskeliv? Hvor er kapitlene om noen av alle krigene som Norge har deltatt i, direkte og indirekte, som NATO-medlem,- i Kosovo, Libya, Afghanistan?

Det ekstreme overfokuset på Israel blir forsterket i teksten av første kapittel: «Konflikten mellom Israel og palestinerne har til tider engasjert en hel verden.» Dette er i beste fall en kraftig overdrivelse. Litt senere: «Konflikten er komplisert og berører veldig mange mennesker.» Det finnes en stor mengde konflikter der mange flere mennesker er berørt.

Hva er feilene Cappelen Damm nekter å rette?

Her er teksten i Skolen per 1. juni 2022 sammenlignet med november-versjonen som MIFF først analyserte.

Nekter å rette feil om Gaza

Skolen: «Gazastripen er det stedet som har blitt hardest rammet. Her, hvor Hamas er den sterkeste palestinske fraksjonen, har det flere ganger oppstått større og mindre kriger. Israel har svart med å stenge all trafikk til Gaza, og i noen tilfeller også å invadere området med bakkestyrker. Det høye konfliktnivået, og den varige israelske blokaden, har ført til at Gaza nærmest eksisterer i en permanent, humanitær krise.»

Bare i svært korte perioder har israelske grensestasjoner vært stengt for vareleveranser til Gaza-stripen, og da ofte som et resultat av direkte angrep mot grenstasjonene fra militante palestinere. Det riktige er å si at Israel har holdt åpen for trafikk av varer inn i Gaza, og at tilførselen har vært fri for alle varer som ikke kunne bli misbrukt militært. Blokaden er en våpenblokade og skaper ikke noen humanitær krise.

Torsdag 17. juni 2010 fikk Petter Eide, daværende leder i Norsk Folkehjelp, spørsmål i NRK-programmet «Her og nå» om hvilke varer det er viktigst for folk på Gaza-stripen å få lettere tilgang til.

– Det er viktig at vi ikke presenterer Gaza-stripen som et humanitært kriseområde, for det er det ikke. Folk sulter ikke og det er også tilgang på medisiner. Folk har også lønninger, så de kan handle varer og det kommer inn en del varer gjennom tunnelene fra Egypt. Ganske mye varer faktisk, svarte Eide. Selv om situasjonen for mange på Gaza er tøff, og arbeidsledigheten er høy, blir en stor andel av befolkningen tatt hånd om av verdens mest velsmurte hjelpeapparat – FN-organisasjonen UNRWA og andre organisasjoner.

Les flere kommentarer til påstanden at «Gaza nærmest eksisterer i en permanent, humanitær krise».

Nekter å rette feil om flyktninger

Skolen: «Palestinerne er etniske arabere. Majoriteten av palestinerne er muslimer, men noen er også kristne. Hovedsakelig bor palestinerne i områdene hvor de har selvstyre, henholdsvis Vestbredden og Gaza, men veldig mange bor også i Israel. I tillegg lever en stor andel av palestinerne som flyktninger, både innenfor selvstyreområdene, i nabolandene og i andre deler av verden.»

Skolen: «Her bor det rundt 2 millioner palestinere i dag, hvorav omtrent 1,25 millioner er flyktninger.»

Palestinere som bor i palestinske områder, og som har bodd på samme sted i over 70 år er ikke flyktninger. Her bidrar Cappelen Damm til å vedlikeholde en myte. Med unntak av noen få tusen fra 1948 som fortsatt lever, er det snakk om etterkommere av flyktninger i andre, tredje og fjerde generasjon.

Nekter å rette flere feil om flyktninger

Skolen: «Det har vært flere kriger og uroligheter mellom partene i løpet av de siste 70–80 årene. Dette har ført til at flere hundre tusen mennesker har måttet flykte, de aller fleste av dem palestinere. Derfor handler også dagens konflikt om flyktningenes rett til å flytte hjem.»

Arabiske grupper startet med vold og terror mot jødene i området for over hundre år siden. Det stemmer ikke at de fleste flyktningene har vært palestinere. Etter 1948 har det flyktet flere jøder fra arabiske land enn palestinere fra området som i dag er Israel.

Rupert Colville, tidligere talsmann for FNs høykommisær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.

  1. Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre for palestinerne.
  2. Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikter? Ja.
  3. Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, i stor grad fra arabiske land, har flyttet inn. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra det som i dag er Israel. I et rettferdig erstatningsoppgjør har Israel mye til gode.

Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Ingen andre grupper fra 1940-tallet blir i dag innrømmet noen slik «rett».

Les mer om hvorfor etterkommerne av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake.

Nekter å rette feil om folkeretten

Skolen: «Om vi ser på konflikten mellom Israel og palestinerne, gir folkeretten palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk undertrykkelse og okkupasjon.»

Væpnet kamp og krig skal etter folkeretten være siste utvei. I Oslo-avtalene har palestinerne forpliktet seg til forhandlinger, men de siste mange årene har de nektet å forhandle med Israel.

For at væpnet motstand skal være lovlig må den væpnede være i uniform med kjennetegn som er klart gjenkjennelige på avstand, våpnene må bæres synlig, det er ulovlig å skjule våpen og soldater blant sivile, det er ulovlig å bruke sykehus og moskeer som tilholdssted for militære og det er ulovlig å angripe sivile mål. PLO, Hamas og andre palestinske terrorgrupper har ikke vist respekt for noen av disse reglene som er der for å beskytte sivilbefolkningen. Det er intet i folkeretten som gir palestinerne rett til den type motstand de benytter seg av. Tvert imot er den strengt forbudt.

Nekter å rette feil om jødene som folk

Skolen: «På 1880-tallet begynte en liten gruppe jøder å mene at jødedommen ikke bare var en religion, men en nasjonalitet.»

Dette er feil. Jødedommen er en nasjonalreligion og jødene hadde vært et folk i tre tusen år på denne tiden. Fram til ca. år 1800 var det ingen tvil verken blant jødene selv eller deres omgivelser om at jødene var et folk. De kalte seg for am Israel, Israels folk. (Som Store norske leksikon skriver: «I jødisk tradisjon omtales også hele det jødiske folk, fra de tidligste tider og frem til i dag, som Am Israel, israelsfolket.»)

Det var fra begynnelsen av 1800-tallet at noen europeiske land begynte å behandle jødene utelukkende som en religiøs minoritet, men det gjorde ikke nødvendigvis at jødene oppgav å tenke om seg selv også som et folk. Og i Øst-Europa og særlig i de arabiske landene, der den store hovedtyngden av jøder levde, var det stort sett som før – jødene så seg selv som et folk.

Nekter å rette feil om Koranen

Skolen: «al-Aqsa-moskeen ligger på Tempelhøyden, hvor flere hendelser fra Koranen skal ha funnet sted.»

Dette er en ren myte som Cappelen Damm videreformidler. Jerusalem er ikke nevnt i Koranen. Det er ikke noe i Jerusalem som kan knyttes til noen faktiske hendelse i profeten Muhammeds liv. Les en artikkel hvor dette blir grundig begrunnet.

Nekter å rette feil om Balfour-erklæringen

Skolen: «I erklæringen sto det at en ny stat i Palestina ikke skulle etableres i strid med rettighetene til de daværende ikke-jødiske samfunnene i området. Akkurat denne delen av avtalen skulle det imidlertid vise seg at sionistene ignorerte.»

Dette er feil. Dagens ikke-jødiske innbyggere i landområdene som utgjorde det britiske mandatområdet har mye bedre «sivile og religiøse rettigheter» (uttrykket som ble brukt i Balfour-erklæringen) enn de hadde både under osmansk og britisk styre. De ikke-jødiske statsborgerne i Israel har større politisk frihet og økonomiske muligheter enn minoriteter har i noen av landene som har vokst fram i områdene hvor det osmanske riket styrte tidligere. Araberne som bodde under kontroll av det osmanske riket per 2. november 1917, da erklæringen ble gitt, hadde ikke selvstyre, ikke egne sikkerhetsstyrker og ikke internasjonal representasjon i over hundre land, slik palestinerne har fått under israelsk kontroll.

Cappelen Damm nevner det ikke, men Balfour-erklæringen fortsatte med å understreke at «rettighetene og den politiske statuen som jøder har i andre land» ikke skulle svekkes. Dette ble systematisk brutt av de arabiske landene da de fikk sitt nasjonale selvstyre i tiårene som fulgte. I praksis ble jødene jaget og presset ut av hele den arabiske verden. Den ikke-jødiske befolkningen i det gamle britiske mandatområdet har på den annen side tidoblet seg siden 1917.

Nekter å rette feil om innvandring og korrigere alvorlige utelatelser

Skolen: «Den jødiske innvandringen til Palestina fortsatte å øke etter andre verdenskrig. Hovedgrunnen til det var holocaust og de europeiske jødeforfølgelsene under krigen. I tillegg var det mange flere som nå støttet dannelsen av en ny, jødisk stat – spesielt USA og flere land i Europa. Dette hang sammen med den dårlige samvittigheten og medfølelsen folk i Vesten satt igjen med etter det jødene hadde gjennomgått.»

Det stemmer ikke at den jødiske innvandringen til Palestina økte de første årene etter andre verdenskrig. Allerede fra 1920-tallet, og i økende grad i siste del av 1930-tallet, gjorde britene stadig større innsats for å hindre jødisk innvandring. I 1939 bestemte britene at bare 75.000 jøder til skulle få komme inn over en periode på fem år, deretter skulle araberne i området få veto mot å slippe inn jøder. Jøder ble også forbudt å kjøpe arabisk-eid land bortsett fra i 5 prosent av mandatområdet. Det var bare etter at britiske styrker trakk seg ut, og Israel ble erklært at jødisk innvandring igjen kunne skyte fart.

Cappelen Damm unnlater å nevne to viktige årsaker til at mange jøder etter krigen søkte seg mot området som var på vei til å bli en jødisk stat: Jødeforfølgelsene fortsatte i Europa etter krigen, og ingen europeiske stater, inkludert Norge, ville gi et tilstrekkelig antall jødiske flyktninger opphold.

Fire korte kommentarer til den dårlige samvittigheten: 1) Europeerne bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere. 2) Europa viste ingen vilje til å gi jødiske flyktninger utsikter om et verdig liv i Europa etter krigen. 3) Europa opprettet ikke Israel, det gjorde jødene selv. 4) Israels rett bygger ikke på dårlig samvittighet. Les mer utfyllende om dette i artikkelen Ble Israel opprettet på grunn av dårlig samvittighet?

Nekter å korrigere ensidighet og å nevne masseinnvandringen til Israel fra arabiske land

Skolen: «Etter nazistenes folkemord følte jøder på et ekstra sterkt behov for sikkerhet. Masseinnvandringen til Midtøsten tok til, og sionistene så for seg at en jødisk stat ville gi dem den tryggheten og beskyttelsen jødene trengte.»

Som nevnt ovenfor, selv om krigen sluttet i 1945 kunne ikke masseinnvandringen ta til før britene var ute av mandatområdet i 1948. Britene sendte jødiske flyktninger tilbake til Europa eller internerte dem i leirer på Kypros.

Før 1948, og i hele mellomkrigstiden, var det en stor arabisk masseinnvandring til mandatområdet. Det blir ikke nevnt av Cappelen Damm.

Masseinnvandringen av jøder til Israel fra 1948 kom ikke bare fra Europa «til Midtøsten». Allerede fra 1949 var innvandringen fra arabiske og muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika (106.812) på høyde med antallet jøder som kom fra Europa (121.364), og siden ble den raskt større. Den jødiske masseinnvandringen fra Midtøsten til Israel blir helt fortiet også i andre norske skolebøkernoe som har bidratt til å gjøre den norske befolkningen svært uvitende om saken.

Nekter å rette feil om Vestbredden

Skolen: «Vestbredden. Et palestinsk selvstyreområde. Området ligger langs den vestlige bredden av Jordan-elva, som er grunnen til at det har fått navnet sitt, og strekker seg til Øst-Jerusalem. I dag er Vestbredden okkupert av det israelske militæret, og mer enn 600 000 israelere er bosatt der, i det FN har definert som ulovlige bosettinger.»

I Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 ble israelerne og palestinerne enige om at deler av Vestbredden skulle få palestinsk selvstyre. De ble også enige om at den største delen skulle være under full israelsk kontroll inntil man hadde forhandlet seg fram til en løsning på andre konfliktspørsmål. Det Skolen skriver er derfor i beste fall upresist.

Dersom folkeretten blir anvendt riktig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet. Les mer i artikkelen Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.

Nekter å rette feil om Tel Aviv

Skolen: «Tel Aviv er anerkjent av de fleste land som Israels hovedstad.»

Det er ikke hva land anerkjenner som bestemmer et lands hovedstad. «Hovedstad er vanligvis den byen som er sete for et lands regjering og sentraladministrasjon,» skriver Store norske leksikon. Det riktige er at mange land har lagt sine ambassader i Israel til Tel Aviv-området, men Israels hovedstad er Jerusalem, setet for landets regjering og sentraladministrasjon.

Nekter å rette upresis og overforenklet framstilling av konflikten

Skolen: «Mange vil påstå at konflikten mellom Israel og palestinerne er en religiøs konflikt mellom jøder og muslimer. Selv om religion har hatt sitt å si for konflikten, handler den først og fremst om to folkegrupper som begge legger krav på samme område i Midtøsten. Derfor sier vi at konflikten er en territorial konflikt mellom to nasjonale grupper.»

Forfatterne av Skolen unnlater å forholde seg til Hamas-charteret, som slår fast allerede i forordet at «Islam vil eliminere Israel». Hamas er en del av Det muslimske brorskap, «den største islamske bevegelsen i moderne tid». Bevegelsens kjennetegn er at Islam påvirker alle deler av samfunnet. Hamas er en palestinsk bevegelse, som ønsker «å reise Allahs banner over hver tomme [jord] av Palestina» [Hamas inkluderer staten Israel i Palestina]. «Bare under Islams skygge kan folk i alle regioner leve sammen i trygghet og sikkerhet for deres liv, eiendom og rettigheter.» Les mer i artikkelen Faktasjekk etter NRK Debatten: «Det har ingenting med religion å gjøre»

Det er ikke bare Hamas som bruker religiøs retorikk, det kan man også for eksempel finne i skolemateriellet utgitt av palestinske myndigheter høsten 2021. Her blir palestinske tiendeklassinger for eksempel bedt om å tenke over hvilke tilfeller «jihad for frigjøringen av Palestina er en individuell forpliktelse for enhver muslim.» Niendeklassinger lærer at de som dør som martyrer når de dreper vantro (kristne, jøder, polyteister) vil få nåde og bli stort belønnet. Femteklassinger blir oppmuntret til å gjøre jihad og ofre livet for å frigjøre al-Aqsa moskéen (som Israel overlot til muslimsk kontroll rett etter seksdagerskrigen i 1967!).

Nekter å fjerne feil framstilling av PLO

Skolen: «Noen år før seksdagerskrigen fant sted, ble det opprettet en organisasjon som skulle kjempe for palestinernes rettigheter. Den fikk navnet Palestine Liberation Organization (PLO). I 1969 ble Yasir Arafat utnevnt som leder for PLO, og organisasjonen ble gradvis mer kjent. Organisasjonen var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. De ønsket å bekjempe Israel og å opprette en egen palestinsk stat.»

PLOs første charter fra 1964 tok ikke til orde for å opprette «en egen palestinsk stat». Faktisk understreker charteret (artikkel 24) at PLO ikke har noen suverenitet over Gaza, Vestbredden og Jerusalem. Etter at Israel vant kontroll over Vestbredden og Gaza ble PLOs charter endret. Nå blir det hevdet at Gaza og Vestbredden tilhører palestinerne. Heller ikke 1968-charteret erklærer Palestina som en uavhengig nasjon. Charteret ble først og fremst utformet av Den arabiske liga, som ikke var interessert i å danne «staten Palestina». Det var først i 1988 at Yasser Arafat erklærte etableringen av «staten Palestina».

Nekter å fjerne feil framstilling av Arafat

Skolen: «Kampene mellom Israel og PLO pågikk i årevis. I begynnelsen brukte noen av gruppene i PLO terror i kampene mot Israel, men i 1988 tok Arafat avstand fra dette. I senere tid har organisasjonen brukt andre virkemidler, som protester og demonstrasjoner, i frigjøringskampen sin.»

Yasser Arafat ga aldri opp terror som virkemiddel. Etter at han fikk kontroll over de palestinske selvstyremyndighetene, gjorde han aldri noen seriøs innsats for å oppfylle Oslo-avtalenes bestemmelser om å avvæpne terrororganisasjoner. Høsten 2000 ga Arafat grønt lys til ny bruk av terror, og al-Aqsa Martyrbrigadene tilknyttet Arafats egen Fatah-bevegelse var den mest dominerende terrorbevegelsen i den andre intifadaen.

Nekter å fjerne feil om forhandlinger

Skolen: «Rabin ble til slutt drept av en israelsk ekstremist. Forhandlingene med palestinerne brøt sammen kort tid etter.»

Det stemmer ikke at forhandlingene brøt sammen kort tid etter, og i hvert fall ikke varig. Etter at Benjamin Netanyahu ble statsminister i 1996 kom Hebron- og Wye-avtalene, i 2000 var det omfattende forhandlinger på Camp David og Taba, det var også forhandlinger i 2007-2008, 2010 og 2013-2014 (for å nevne noen av flere eksempler). I flere tilfeller har palestinske ledere også avvist tilnærmet ferdig fremforhandlede avtaler. Etter 2014 har PLO og Mahmoud Abbas nektet direkte forhandlinger med Israel, men det passer det ikke for Cappelen Damm å fortelle norske tiendeklassinger.

Nekter å rette feil om Vestmuren

Skolen: «For det første ligger Vestmuren her, langs Tempelhøyden i Jerusalem. Dette er et hellig sted i den jødiske religionen. Ifølge jødisk tradisjon er nemlig Vestmuren det eneste som fysisk står igjen av fundamentet til kong Salomos tempel.»

Vestmuren er en støttemur til Tempelplassen som var fundamentet for Det andre jødiske tempelet, ikke Salomos tempel.

Cappelen Damm har lagt til som ny setning til slutt i avsnittet: «Vestmuren kalles også Klagemuren.»

Jødene kaller muren for Vestmuren, fordi den er den vestlige støttemuren for plassen hvor jødenes tempel stod i oldtiden. Det er ikke slik at jøder klager ved denne muren mer enn folk i andre religioner gjør, de ber. Det er ikke-jøder som har gitt navnet ‘Klagemuren’.

Nekter å rette feil og anakronisme om palestinerne i mellomkrigstiden

Skolen: «Flere hundre tusen jødiske bosettere immigrerte til Palestina i mellomkrigstiden. Ingen hadde rådført seg med palestinerne om opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjem der de bodde. Flere ganger oppstod det gnisninger mellom både palestinere, jødiske bosettere og det britiske mandatstyret.»

Seiersmaktene etter første verdenskrig rådførte seg med arabere. Under fredskonferansen i Versailles var araberne representert av emir Faisal på vegne av kongedømmet Hijaz. Faisal var den anerkjente representanten for hele den arabiske nasjonale bevegelsen under fredskonferansen. I avtalen med sionistlederen Chaim Weizmann av 3. januar 1919  støttet han de jødiske nasjonale rettigheter i Palestina og stimulering til jødisk innvandring og bosetting. Resultatet ble 21 arabiske stater og én jødisk.

Igjen faller Cappelen Damm inn i anakronismer. Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Derfor kunne man, så sent som i desember 1945, få overskrifter i New York Times som «Arabere skal boikotte palestinske varer». Det var arabere som ville boikotte jødiske varer.

Gnisninger er i beste fall en kraftig underdrivelse. Etter hvert møtte arabiske grupper jødene med vold og terror. I 1936 brøt det ut store voldelige arabiske opptøyer, hvor flere tusen arabere ble drept i kamp mot britiske styrker og i intern arabisk vold. Over 260 britiske sikkerhetsstyrker og om lag 500 jøder ble drept.

Nekter å fjerne anakronismen «De palestinske områdene»

Skolen: «De palestinske områdene i Midtøsten ble pekt ut som et passende sted å etablere den jødiske staten. Grunnen til dette var at nettopp disse områdene har hatt en sentral plass i den jødiske tradisjonen. Her lå nemlig Det gamle Israel i bibelsk tid, som var bebodd av et jødisk folk, kalt israelittene.»

Dette er en anakronisme. Her gjør forfatterne et nesten umerkelig skille mellom israelittene og dagens jøder. Dette bevisste eller ubevisste forsøket på å bryte båndet mellom dagens og datidens jøder er uten grunnlag i virkeligheten. Det er ikke bare i tradisjonen, men den faktisk levde historien at området hadde og har en sentral plass. Og det var ikke et hvilket som helst jødisk folk, det var jødene. De ble ikke bare kalt israelitter, de ble også kalt jøder, det går litt om hverandre alt efter sammenheng.

Fram til første verdenskrig var dette området en del av Det osmanske riket. Før andre verdenskrig, da området var fjernstyrt fra London var både jøder og arabere i områder palestinere. Jøder startet for eksempel Palestine Post, som i dag heter Jerusalem Post.

Betegnelsen «de palestinske områdene» oppstår først på 1990-tallet, da Oslo-avtalene definerer flere områder (Gaza og de store arabiske byene på Vestbredden) som selvstyrte under palestinske selvstyremyndigheter.

Selv om Palestina ble et mandatområde, oppstod ikke benevnelsen av folkegruppen palestinere umiddelbart. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som «jøder» og «arabere». Første gang FN brukte uttrykket «folket av Palestina» var høsten 1969. Les mer på temasiden Palestina.

Nekter å rette feil om Palestina

Skolen: «Innen 1800-tallet var det stedet som israelittene hadde flyktet fra, mer enn 1700 år tidligere, kjent som Palestina. Mange jøder fortsatte likevel å føle et eierskap til disse områdene, og de begynte å flytte dit på 1800-tallet.»

Her kan tiendeklassinger få inntrykk av at det ikke var jøder i området gjennom 1700 år. Det er feil. Det var ubrutt jødisk tilstedeværelse i landet gjennom alle årene med fremmed okkupasjon.

Uttrykket Palestina (arabisk: Filastin) ble første gang brukt av den joniske historikeren Herodot omkring fem hundre år før vår tidsregning. Det blir antatt at uttrykket var knyttet til et folkeslag som kom fra egeerhavet som i Israels historie blir kalt filisterne. De forsvant ut av historien omtrent på samme tid. Etter at romerne slo ned det tredje jødiske opprøret mot okkupasjonen av Judea i år 135, ga de okkuperende romerne nye navn. Judea ble Provincia Syria Palaestina og Jerusalem ble Aelia Capitolina, begge tiltakene som et propagandatiltak for å bryte den jødiske koblingen til landet og hovedstaden. På 300-tallet ble provinsen delt i tre mindre enheter, delt i grenser fra øst til vest og alle med landområder også øst for Jordan-dalen. De muslimske erobrerne som kom på 600-tallet endret navn på området Palaestina Prima til Jund Filastin. Det ble på arabisk en del av Bilad al-Sham (landet på venstre hånd).

Det latinske kongedømmet av Jerusalem, som ble etablert av korsfarerne, strakte seg på det største fra Beirut i nord til Sinai-ørkenen i sør. Også dette riket var på begge sider av Jordan-dalen. De kristne herskerne navnga ingen del av riket som Palestina. Heller ikke de muslimske mamelukkene som nedkjempet de europeiske korsfarerne, eller det osmanske riket fra 1500-tallet til 1900-tallet, brukte betegnelsen Palestina eller Filastin. Distrikter ble betegnet etter sine viktigste byer. I nesten tusen år var navnet Palestina ikke i betydelig bruk. Betegnelsen Palestina ble tatt i bruk igjen av kristne europeere på 1800-tallet. Verken de osmanske makthaverne eller den lokale arabiske befolkningen brukte navnet Palestina på den tiden. På arabisk var Esh-Sham (Syria) mest i bruk, kristne bruke Det hellige land eller Judea og jøder brukte Eretz Israel. Les mer på temasiden Palestina.

Skolen: «Innen 1800-tallet var det stedet som israelittene hadde flyktet fra, mer enn 1700 år tidligere, kjent som Palestina. Mange jøder utenfor Midtøsten fortsatte likevel å føle et eierskap til disse områdene, og de begynte å flytte dit på 1800-tallet.» (Nye ord uthevet av MIFF.)

De to ordene som er lagt til gjør ikke framstillingen bedre.

Nekter å korrigere ekstrem ensidighet om Gaza-krigen 2021

Skolen: «På samme tid som protestene blusset opp, skulle mange palestinere markere den islamske høytiden ramadan. Da reiste flere tusener av dem til den hellige al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden. Her ble folkemengden møtt av israelsk opprørspoliti, som etter hvert gikk til angrep på dem med gummikuler og batonger. Politiet tok seg også inn i selve moskeen. Dette utløste nye reaksjoner, ikke minst fra Hamas på Gazastripen, som kort tid etter begynte å skyte raketter mot Israel. Det israelske militæret svarte med egne rakettangrep, og det bombet også flere nabolag på Gazastripen.»

Beskrivelsen av opptrappingen til Gaza-krigen i mai 2021 er ekstremt ensidig. I dagene før Ramadan, fra 2. til 10. april, sendte PAs offisielle TV-stasjon en sang som oppmuntrer til terror minst 20 ganger. (Vold, martyrdød og jihad er tema gjennom alle tolv år i palestinsk grunnskole – se eksempler på norsk.) Det var rakettangrep mot Israel fra Gaza helt fra 23. april. 2. mai avlyste PA-president Mahmoud Abbas det palestinske valget på ubestemt tid. Samme dag ble tre jødiske tenåringer skutt, og en av dem døde av skadene.

Det voldelige sammenstøtet i al-Aqsa (det største 7. mai) kom etter at voldelige palestinske grupper hadde samlet steiner og andre våpen i moskéen som utgjorde en sikkerhetstrussel for jøder i området og under Jerusalemdagen tre dager senere. En Hamas-leder holder tale på den offisielle tv-kanalen til Hamas og oppmuntrer palestinerne til å kjøpe seg en kniv og kutte av hodet på jødene8. mai oppfordret Fatah til å «øke graden av konfrontasjon i de kommende dager og timer». Til tross for en rekke konfliktdempende tiltak fra Israels side, startet Hamas krig på ettermiddagen 10. mai med å avfyre syv raketter mot Jerusalem.

Israels militære aksjoner på Gaza-stripen rettet seg mot militære mål knyttet til Hamas og andre terrororganisasjoner i området. Israel bombet ikke «flere nabolag», og når Israel bomber bygninger fordi de blir brukt til terrorformål sendes det advarsel i forkant. Les mer på temasiden om Gaza-krigen 2021.

Nekter å korrigere ensidighet om okkupasjonen

Skolen: «Den israelske okkupasjonen av palestinske områder har frustrert palestinerne gjennom mange tiår og skapt grobunn for nye, voldelige bevegelser i området.»

Den største frustrasjonen for palestinerne er at det finnes en jødisk stat i området, ikke at Israel også kontrollerer deler av Vestbredden. Den voldelige motstanden mot Israel er eldre enn Israels kontroll over Vestbredden og Gaza, og skyldes ikke den. Dersom Israel skulle trekke seg helt ut av Vestbredden, ville det ikke gjøre slutt på terroren. Det eneste som kan gjøre slutt på terroren, er at araberne reelt anerkjenner at jødene har rett til en stat hvor de er i flertall, og legger opp sin politikk ut fra dette. Hvis ikke, vil terroren fortsette så lenge det finnes et Israel, uansett størrelse, så sant ikke israelske mottiltak klarer å forhindre det. Les mer i artikkelen Hva kom først – okkupasjonen eller terror?

Nekter å korrigere ensidighet om flyktninger

Skolen: «Israel vant krigen året etter at den startet. Da tok det nye landet kontroll over både de områdene som var tiltenkt jødene, og store deler av landområdene som var tiltenkt palestinerne. Samtidig ble flere tusen palestinere jaget vekk fra egne hjem. Omtrent 750 000 palestinere ble drevet på flukt under krigen i 1948.»

Forfatterne forteller ikke at araberne i området hadde helt andre tanker enn flertallet i FNs generalforsamling. De motsatte seg at jødene skulle få noe landområde, og startet derfor krig. Det er historisk vanlig praksis, og hadde blitt praktisert i stor stil i Europa bare tre år tidligere, at forsvarere som nedkjempet en angripende part fikk beholde deler av området som de fikk kontroll over i sin forsvarskrig.

Forfatterne fortier at hver eneste jøde som bodde i områder som arabere fikk kontroll over under krigen ble jaget ut. Araberne (som først mange år senere begynte å kalle seg palestinere) ble flyktninger som følge av en krig palestinske arabiske ledere startet for å forhindre at staten Israel så dagens lys. Bare få av dem kan sies å ha blitt drevet ut av jødene. I kjølvannet av krigen ble nærmere én million jøder jaget og presset ut av arabiske og muslimske land og de fleste havnet i Israel. Israel kom for sent til å redde de europeiske jødene, men i tide til å redde jødene fra arabiske land.

Nekter å korrigere mer ensidighet om flyktninger

Skolen: «I løpet av 1948-krigen, og i tiden like etterpå, ble mer enn 700 000 palestinere drevet fra palestinske områder. På grunn av dette har flere historikere anklaget Israel for etnisk rensing. Etnisk rensing innebærer en planlagt fjerning av personer fra en bestemt etnisk gruppe fra et bestemt område, gjennom bruk av makt eller trusler. Målet med fordrivelsene var å gjøre området etnisk homogent.»

Vestbredden og Øst-Jerusalem ble etnisk renset for jøder, med full støtte fra de arabisk-palestinske lederne. I årene som fulgte ble jøder, i praksis, etnisk renset fra arabiske land. I israelsk område, på den annen side, ble en betydelig arabisk minoritet værende, og denne minoriteten har vokst til omkring to millioner mennesker bare drøyt 70 år senere. For å lese mer i detalj om det som skjedde i 1948, les artikkelen Det palestinske flyktningproblemet eller boken 1948 av Benny Morris som MIFF har vært medutgiver av. Faktum er at det ikke var noen plan om etnisk rensing, men at det ble slik først og fremst pga den arabiske krigføringen og fordi lederne i stor grad hadde forlatt området.

I 1948 var uttrykket «etnisk rensing» ikke i bruk. I stedet talte man om «folkeforflytning» (eng: «transfer») og «befolkningsutveksling» (eng: «exchange of populations»). Men det snakket man til gjengjeld ganske mye (og ofte ganske positivt) om (fordi det hadde skapt fred andre steder). Britene foreslo det bare noen få år tidligere. Rundt 1920 hadde man med tvang «folkeforflyttet» store grupper grekere fra tyrkisk land og store grupper tyrkere fra gresk land (Fridtjof Nansen fikk Nobelprisen for det). I 1945 ble 14 millioner såkalte volksdeutscher tvunget ut av Øst-Europa og vestover til Tyskland, og det blir anslått at om lag to millioner sultet i hjel. I 1947 var det en befolkningsutveksling med 10 millioner muslimer og 4 millioner hinduer mellom India og Pakistan. Ingen kalte dette «etnisk rensing». Det gjør heller ikke forfatterne til Cappelen Damm. De bruker bare uttrykket når det kan sverte Israel.

Nekter å fjerne anakronisme om «De palestinske områdene» i 1967

Skolen: «Da seksdagerskrigen var over, hadde Israel tatt kontroll over enda flere områder. Nå var både Golanhøydene i Syria, Vestbredden i Jordan og Sinaihalvøya i Egypt i Israels besittelse. De okkuperte nå dessuten alle de palestinske områdene, inkludert hele Jerusalem.»

Det er like feil å snakke om «de palestinske områdene» i 1967 som i 1890-årene (se MIFFs kommentar over).

Nekter å korrigere ensidighet om territoriell ekspansjon

Skolen: «Flere land var svært kritiske til at Israel tok over så mange nye områder i 1967. Der man hadde sett på krigen i 1948 som en kamp for å overleve, ble seksdagerskrigen av mange tolket som et forsøk på territoriell ekspansjon.»

Israels gjentatte tilbaketrekninger i bytte mot en ekte fred taler imot en slik tolkning. Israel har trukket seg hundre prosent ut av Sinai, hundre prosent ut av Gaza. Palestinerne har for eksempel avvist tilbud om sin egen stat gang på gang. Det passer tydeligvis ikke inn i Cappelen Damms narrativ å nevne dette.

Nekter å korrigere ensidighet om utkastelser

Skolen: «Tusenvis av palestinere har blitt kastet ut av hjemmene sine, både i Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden for øvrig.»

Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005, uten at forfatterne nevner det noe sted. I den forbindelse ble nærmer 9000 israelske bosettere kastet ut av sine hjem. I de tilfeller palestinere er blitt kastet ut av sine hjem på Vestbredden eller Øst-Jerusalem, er det i hovedsak på grunn av ulovlig bygging. I det israelsk-kontrollerte Område C på Vestbredden bygger palestinerne fire ganger raskere enn israelere, alt eller nesten alt ulovlig. Israelerne reagerer bare mot en liten brøkdel av all den ulovlige byggingen, og etter at det har gått gjennom en lengre rettsprosess.

Nekter å korrigere upresis informasjon om sikkerhetsbarrieren

Skolen: «I 2002, under den andre intifadaen, begynte Israel å bygge en mur rundt selve området hvor palestinerne har selvstyre. Ifølge israelske myndigheter var muren nødvendig for å hindre palestinske selvmordsbombere fra å komme seg inn i Israel. Muren har imidlertid gått hardest utover de sivile palestinere i området.»

Sikkerhetsbarrieren er i hovedsak et gjerde, men noen få prosent av traséen er mur. Mur ble i første rekke brukt i tettbygde strøk for å beslaglegge minst mulig areal (gjerde med vei og grøfter krever mer plass enn en enkeltstående mur) og for å hindre skyting inn mot jødiske boligområder.

Nekter å korrigere ensidighet om mure og bosetninger

Skolen: «Både muren og bosetningene har blitt fordømt av FN, og det er blitt vedtatt at de er i strid med folkeretten. Det er fordi de er bygget på okkupert land, og fordi de begrenser palestineres menneskerettigheter og bevegelsesfrihet.»

Stemmegivningen i FNs generalforsamling, menneskerettighetsrådet og andre FN-organer handler om å fremme statenes egeninteresser, ikke om å finne de beste og mest moralsk riktige løsningene på problemene verden står overfor. I et slikt system hvor det er 57 muslimske stater, hvorav 22 er arabiske og disse statene danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten noen mulighet for å bli tatt hensyn til. Les mer i artikkelen Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig. Les også om hvorfor bosetningene ikke er i strid med folkeretten.

Endringer Cappelen Damm har gjort som gjør Skolen verre

Her er to eksempler på at Cappelen Damms redigering av Skolen etter MIFFs faktasjekk skapte nye feil. 

Israel ble ikke grunnlagt av FN

Skolen før MIFFs faktasjekk: «Israel ble grunnlagt i 1948 og er en selvstendig, jødisk stat. Majoriteten av Israels befolkning er jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika og jøder som har innvandret fra den tidligere Sovjetunionen, Europa og USA.»

Det er bra at Skolen nevner jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika. Det blir ikke nevnt at disse jødene i all hovedsak kom som flyktninger fra arabiske land.

Skolen etter MIFFs faktasjekk: «Israel ble grunnlagt i 1948 av FN. Dette skjedde i kjølvannet av andre verdenskrig, da jøder over hele verden hadde blitt utsatt for folkemord og forfølgelse. Israel skulle være det jødiske folkets selvstendige stat og trygge havn. Området som ble tildelt av FN, var et område som ifølge jødisk tro var gitt til dem av Gud. I dag er majoriteten av Israels befolkning jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, og jøder som har innvandret fra den tidligere Sovjetunionen, Europa og USA.» 

Dette er eksempel på en endring som har skapt nye feil. Israel ble ikke grunnlagt av FN i 1948. Delingsforslaget fra FNs generalforsamling fra 1947 ville aldri blitt realisert dersom ikke det jødiske folket selv hadde grunnlagt og forsvart sin egen stat. Moralsk var FN-vedtaket en betydningsfull handling, men som alle resolusjoner fra FNs generalforsamling var den ikke juridisk bindende. Det som derimot etablerte staten Israel var uavhengighetserklæringen til Israels første statsminister, David Ben-Gurion, 15. mai 1948 i Tel Aviv.

Vi gjentar hva  MIFF skrev i november: «Det er bra at Skolen nevner jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika. Det blir ikke nevnt at disse jødene i all hovedsak kom som flyktninger fra arabiske land.»

Konflikten engasjerer ikke en hel verden

Skolen før MIFFs faktasjekk: «Israel–Palestina-konflikten er en konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket. I tillegg til disse to partene har også flere andre land involvert seg i konflikten. Nabolandene Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Irak har deltatt i flere kriger mot Israel. Dessuten har USA sin deltakelse og støtte til Israel preget konflikten i stor grad.»

Det nevnes verken her eller andre steder at Egypt og Jordan har inngått fredsavtaler med Israel. Iran er ikke nevnt med ett ord. Israel er ikke i konflikt med det palestinske folket, men med islamistiske og nasjonalistiske grupper som nekter at Israel kan forbli en jødisk stat.

Skolen etter MIFFs faktasjekk: «Israel–Palestina-konflikten er en konflikt om et område i Midtøsten. De involverte er israelere og palestinere. Samtidig er dette en komplisert konflikt, som også har engasjert en hel verden og vekker sterke følelser.» 

Dette har bare blitt verre. MIFF påpekte at Israel siden har inngått fredsavtaler med Egypt og Jordan, og at Irans rolle i konflikten ikke var nevnt med et ord. Konflikten har ikke engasjert en hel verden og det er ingen grunn til at denne skal vekke sterkere følelser enn andre konflikter. Dette er overdrivelser som ikke hører hjemme i en skolebok.

De ukjente palestinerne

Skolen: «PLO har vært mye omdiskutert, men også veldig viktig for palestinerne. Da organisasjonen ble opprettet, var det nemlig få utenfor Midtøsten som noen gang hadde hørt om palestinerne. Man visste at landet hadde vært bebodd av arabere, men ikke at palestinerne var et eget folk.»

Det er god grunn til at få hadde hørt om palestinerne, fordi det ikke kom i bruk med dagens betydning før fra 1970-tallet.

Første gang ordet «palestiner» blir brukt på arabisk, skal ha vært i 1898, ifølge historikeren Zachary J. Foster. Det var en oversetter, Khalil Baydas, som brukte uttrykket da han oversatte en bok om «Det hellige land» fra russisk til arabisk. Encyclopedia Britannica nevner ikke palestinere i sin 1911-utgave. Det toneangivende britiske leksikonet betegner Palestina som «et geografisk navn med temmelig fri benyttelse». Dersom palestinerne var en urbefolkning i området, hvorfor ble de utelatt fra kapittelet om Palestina?

Endringer Cappelen Damm har gjort i positiv retning

Demoniserende setning fjernet, men ekstrem ensidighet om flyktninger uendret

Den demoniserende setningen «Dessuten hevder mange at det fortsatt pågår en etnisk rensing av palestinere i Israel» er fjernet.

Men anklagen gjenstår i et annet avsnitt som ikke er forandret: ««I løpet av 1948-krigen, og i tiden like etterpå, ble mer enn 700 000 palestinere drevet fra palestinske områder. På grunn av dette har flere historikere anklaget Israel for etnisk rensing.» At noen historikere har anklaget Israel for dette er korrekt, uten at det dermed er hold i anklagene (se drøftning i MIFFs rapport). MIFF påpekte at Vestbredden og Øst-Jerusalem ble helt etnisk renset for jøder, med full støtte fra de arabisk-palestinske lederne. I årene som fulgte ble jøder, i praksis, etnisk renset fra arabiske land. Cappelen Damm har valgt ikke å nevne dette for norske tiendeklassinger. Man kan bare lure på hvorfor.

Skolen før MIFFs faktasjekk: «FN har anerkjent palestinske flyktningers rett til å returnere til hjemmene sine. Det har ikke Israel. Dessuten hevder mange at det fortsatt pågår en etnisk rensing av palestinere i Israel.»

Det siste først: Påstanden er helt hinsides demoniserende. Den palestinske befolkningsveksten på Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem er svært høy, veldig få etniske grupper i verden har raskere vekst.

Det er nesten like useriøst å hevde at FN har anerkjent palestinske flyktningers rett til å returnere til hjemme sine. Resolusjon 194 ble vedtatt i FNs generalforsamling 11. desember 1948. Generalforsamlingens vedtak skaper aldri folkerett, og Israels arabiske naboland – i full forståelse med araberne som siden skulle komme til å kalle seg palestinere – stemte MOT den. Ordlyden sier at de flyktningene som «ønsker å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer må få tillatelse til å gjøre det så snart som mulig». Det var ikke mulig, både fordi de fleste araberne hadde veldig lite fredelige hensikter mot Israel og fordi Israel helt i tråd med vanlig folkerett ikke tillot det. Det finnes en mengde flyktninggrupper, i tiårene før og etter 1948, som aldri fikk rett til å returnere. Les mer her: Flyktninger har ingen slik allmenn rett.

Les også mer på temasiden Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.

Skolen etter MIFFs faktasjekk: «FN har anerkjent palestinske flyktningers rett til å returnere til hjemmene sine. Det har ikke Israel.»

Fjernet feil om at FN bestemte hva Israel og Palestina skulle hete

Skolen: «I 1947 gikk FN inn i konflikten og laget en plan om å dele det palestinske området i to ulike deler. Den jødiske delen skulle hete Israel og bestå av 55 prosent av området. Den arabiske delen skulle fortsette å hete Palestina, og den skulle bestå av 44 prosent av området.»

Her går forfatterne over i ren diktning. Resolusjonen fra FNs generalforsamling sier ingenting om at den «jødiske staten» (nevnt 30 ganger i teksten) skulle hete Israel, og ingenting om at den «arabiske staten» skulle «fortsette å hete Palestina». Det var ikke FN som valgte navnet Israel for den jødiske staten, men de jødiske lederne selv, og det skjedde kort tid før Israel ble erklært som uavhengig stat i mai 1948. Andre alternativer som Judah, Zion og Tzabar ble luftet, men navnet Israel ble vedtatt med 7 mot 3 stemmer av interimregjeringen. (Kilde: Ha’aretz) FN kunne heller ikke bestemme hva en eventuell arabisk stat i mandatområdet skulle hete, det var på ingen måte gitt at navnet skulle forbli Palestina, et navn som araberne i området opplevde som en betegnelse bestemt av de okkuperende britene. Tidlig på 1900-tallet ville de fleste av dem sagt at de bodde i Sør-Syria eller Syria-provinsen av Det osmanske riket. Kong Abdullah av Trans-Jordan ønsket å endre navn på sin framvoksende stat til Palestina, men måtte droppe det fordi britene motsatte seg det. Enden ble at landet ble kalt Jordan, hvilket reflekterer at landet strakk seg over begge sider av Jordanelven (fra 1948-1967).

Skolen: «I 1947 gikk FN inn i konflikten og laget en plan om å dele det palestinske området i to ulike deler. Jødene skulle få 55 prosent av området, mens araberne skulle få 44 prosent. Jerusalem skulle bli en internasjonal sone, på grunn av byens betydning for både de jødiske, muslimske og kristne gruppene.»

Endringer knyttet til grovt misvisende kart

En av de mest alvorlige feilene MIFF påpekte i vår analyse, var grovt misvisende kart som, ifølge Cappelen Damm viste «hvordan de [palestinerne] har blitt konsentrert på stadig mindre områder». Kartene blir fortsatt vist, og de er like misvisende, men nå er teksten endret til: «Disse kartene er omstridte og har vært diskutert i media. Hvorfor tror du noen synes de er misvisende?» MIFF har forklart mer grundig om hvorfor disse kartene er feil i en faktasjekk-artikkel i 2012 og i en kortere grafisk framstilling i 2016. Likevel velger Cappelen Damm å beholde dem. Fortsatt fremstiller Cappelen Damm det i sin bildetekst som om «palestinerne» kontrollerte nesten hele det britiske mandatområdet i 1946, noe som selvsagt er helt uten hold i virkeligheten. Hvordan forventer læreverkets forfattere at tiendeklassinger skal se hva som er misvisende når de ikke gir noen indikasjoner på hva som er feil, og i tillegg formulerer sin eget bildetekst med feil?

Skolen før MIFFs faktasjekk: «Her ser du fire kart over områdene palestinerne har kontrollert fra 1946 til 2010. Kartene illustrerer hvordan de har blitt konsentrert på stadig mindre områder.»

Både kart og omtale er grovt misvisende. Palestinerne kontrollerte ikke det grønne området i 1946, det var kontrollert av britiske styrker. Palestinerne kontrollerte ikke Vestbredden og Gaza i 1967, de var kontrollert av Jordan og Egypt. Arabere (palestinere om du vil) bor spredt i hele Israel, og er ikke konsentrert i de grønne flekkene som er lagt inn i kartet som er stemplet 2010. I 2010 hadde Israel vært helt ute av Gaza i fem år, men kartet indikerer noe annet.

MIFF har forklart mer grundig om hvorfor disse kartene er feil i en faktasjekk-artikkel i 2012 og i en kortere grafisk framstilling i 2016. I 2018 publiserte MIFF artikkelen Norsk Utenrikspolitisk Institutt bruker løgnkartene som MSNBC har beklaget at de brukte. Etter MIFFs kritikk endret NUPI på presentasjonen av kartene.

I virkeligheten har det jødiske folk og Israel, helt siden 1920-tallet, akseptert tap av, og trukket seg ut av, store landområder i håp om å få fred med sine arabiske naboer (se kart). Kun med et Israel har palestinerne fått selvstyre (se kart).

Før andre verdenskrig utgjorde jødene opp mot 2 prosent av befolkningen i de arabiske landene. Arealet av Israel, hvor jødene nå er blitt konsentrert, utgjør mindre enn 0,2 prosent av arealene til de arabiske landene. Les mer i artikkelen Jødene har rett til landet.

Skolen etter MIFFs faktasjekk: «Her ser du fire kart over områdene som palestinere har kontrollert fra 1946 til 2010. Disse kartene er omstridte og har vært diskutert i media. Hvorfor tror du noen synes de er misvisende?»

Endret feil om Oslo-avtalen

Skolen forteller ikke lenger tiendeklassinger at «den første intifadaen endte med» eller «ledet til» Oslo-avtalen.

Skolen før MIFFs faktasjekk: «Den første intifadaen endte med den såkalte Oslo-avtalen. Mange israelere ønsket å slutte fred med palestinerne, og PLO bestemte seg for å bli med på nye forhandlinger. Lederne fra begge sider møttes i hemmelighet i Oslo og skrev under på en fredsavtale, som skulle sikre en egen palestinsk stat i nær fremtid. Den sørget for at palestinerne fikk selvstyre på Gazastripen og Vestbredden i 1994.»

Første intifada varte fra 1987 til 1991, flere år før Oslo-prosessen kom i gang. Oslo-avtalene skulle ikke «sikre en palestinsk stat i nær fremtid», de la til rette for etablering av palestinske selvstyremyndigheter og la grunnlaget for videre forhandlinger. Men «en selvstendig palestinsk stat» blir ikke nevnt i avtaletekstene.

Skolen etter MIFFs faktasjekk: «Den første intifadaen tok slutt etter signeringen av den såkalte Oslo-avtalen. Mange israelere ønsket å slutte fred med palestinerne, og PLO bestemte seg for å bli med på nye forhandlinger. Lederne fra begge sider møttes i hemmelighet i Oslo og skrev under på en fredsavtale, som skulle sikre en egen palestinsk stat i nær fremtid. Avtalen sørget for at palestinerne fikk selvstyre på Gazastripen og deler av Vestbredden i 1994.»

Endret feil om israelske bosetninger

Påstanden om at «palestinerne ikke har adgang» i israelske bosetninger er fjernet.

Skolen før MIFFs faktasjekk: «Etter at Oslo-prosessen stoppet opp, har Israel bygd flere og flere bosetninger i de palestinske selvstyreområdene. Disse er som små, inngjerdete byer, hvor palestinere ikke har adgang.»

Dette stemmer ikke. «Det er ikke uvanlig at Israel utvider allerede eksisterende bosetninger på Vestbredden. Men som følge av internasjonalt press har landet ikke etablert noen nye på over 20 år, skrev avisa New York Times i mars 2017.» Dette ble også gjengitt av det norske nyhetsbyrået NTB. Torsdag 30. mars 2017 publiserte NTB en artikkel med overskriften: Israel godkjenner ny bosetning for første gang på flere tiår.

Til tross for 50 år med utbygging av israelske bosetninger er ikke arealet som bosetningene legger bånd på større enn 3 (tre!) prosent (ifølge Fagforbundet og Norsk Folkehjelp) eller 2,7 prosent (ifølge NTB og NRK). Antallet boliger bygd i bosetninger var mye lavere under Netanyahus siste statsministerperioder enn under Oslo-prosessen på 1990-tallet.

Det stemmer heller ikke at palestinerne ikke har adgang i israelske bosetninger. Titusenvis av palestinere har sitt daglige virke i israelske bosetninger og industriparker på Vestbredden.

Skolen etter MIFFs faktasjekk: «Etter at Oslo-prosessen stoppet opp, har Israel bygd ut bosetningene sine på Vestbredden. Disse er som små, inngjerdete byer, hvor palestinere ikke får bo.»

I oppsummeringen av siste kapittel heter det: «Siden 1990-tallet har antallet ulovlige bosetninger på Vestbredden økt drastisk…»

Det er fortsatt like feil.

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart