I en ny masteroppgave har Kristoffer Tyssøy Høisæther påvist at norske lærebøker i historie inntar en «konsekvent anti-vestlig holdning». Oppgaven ble omtalt av magasinet Dag og Tid 22. februar.
Dobbeltstandard
Tyssøy Høisæther skriver blant annet i oppgaven:
«Noe av det mest iøynefallende når man sammenligner fremstillingene av europeisk historie i middelalderen med historien til den islamske verden, er ikke bare hvilken type hendelser forfatterne velger å fokusere på, men også hvordan disse blir beskrevet. Dette illustreres tydeligere enn noe annet ved å se på hvor ofte bøkene referer til massakrer eller lignende i kapitlene om middelalderen. Jeg har dermed saumfart disse kapitlene på jakt etter beskrivelser av ekstrem blodsutgytelse: Massakrer/massakrering, massehenrettelser, folkemord, nedslakting, utryddelse, og generelt drap av store mengder sivile. Slike hendelser refereres det (ordrett) til ved 25 anledninger totalt i kapitlene og delkapitlene om Europa i middelalderen, mens det forekommer ved 0 anledninger i kapitlene og delkapitlene om den islamske verden. Dette innbefatter både lærebøker for barneskolen og for VGS. Jeg har ikke talt med tilfellene der det ikke er snakk om «gjerningsmenn», slik som i beskrivelsene av svartedauden. Slik ordbruk er dermed forbeholdt europeisk historie, mens lignende hendelser omtales som erobringer, overtakelser eller rett og slett ikke nevnes i kapitlene om islam i middelalderen. I tilnærmet samtlige av disse beskrivelsene er det kristne europeere som står bak blodsutgytelsen, mens ofrene nesten alltid er muslimer (beleiringen av Jerusalem), jøder (forfølgelsene i kjølvannet av korstogene), eller kjettere (albigenserkorstoget). Det er dermed en påviselig klar dobbelstandard i måten historiske hendelser omtales på, noe som er med på å skape en skjev fremstilling der europeerne blir satt i en overgriperrolle, mens «de andre» plasseres i en offerrolle.»
MIFF har i flere tiår påpekt at Israel blir utsatt for en tilsvarende dobbeltstandard i norsk media og akademia. Konflikter som Israel er involvert i får mange ganger større oppmerksomhet enn konflikter som koster ti, hundre og tusen ganger flere mennesker livet. I en ny rapport fra februar 2019, påviste MIFF at nyhetsbyrået NTB nevner Israel i saker om krigsforbrytelser 14 ganger oftere enn antall ofre for statsbasert vold skulle tilsi.
Skjønnmaling av islams historie
Tyssøy Høisæther har også sett på hvordan lærebøkene skiller i sin framstilling mellom behandlingen av jødene i Europa og behandlingen av jødene i den arabiske og muslimske verden. Han skriver:
«De aller fleste bøkene formidler et syn på det muslimske styret som religiøst tolerant – så lenge man betalte en ekstra skatt. Dette innbefatter det arabiske riket så vel som det senere osmanske riket. Hvis man sammenligner fremstillingen av forfølgelser av jøder i det kristne Europa med det inntrykket som gis av situasjonen til jødene i den islamske verden, kunne knapt forskjellene vært større. Det gis inntrykk av en spesiell særegenhet i behandlingen av jøder i Europa, til tross for at jødeforfølgelser i den islamske verden heller ikke var et uvanlig innslag i høy- og senmiddelalderen. Hughes nevner den største jødemassakren i middelalderen, den som forekom i Granada i 1066 i det muslimske Spania. Fernandez-Morera nevner flere slike hendelser, blant annet i Cordoba i 1013 og i Zaragoza i 1039. I andre bøker kan man lese om lignende massakrer og tvangskonverteringer i Nord-Afrika og senere i det muslimske Spania. Religionshistorikeren Rodney Stark bemerker at historiebøker gjerne utelater å nevne at de spanske muslimene hadde gitt ordre om å utvise alle jøder fra Spania århundrer før de kristne gjorde det samme, og at jødeforfølgelser i islam har tradisjoner tilbake til profeten Muhammed som beordret 700 jøder å grave sine egne graver.
Lærebøkene sidestiller slike nyanser, og maler et bilde av et religiøst intolerant Europa på den ene siden med forfølgelser av annerledestroende, mens situasjonen i den islamske verden fremstilles som dens rake motsetning med religiøs pluralisme, toleranse og samarbeid.»
MIFF har i flere tiår påpekt at jødenes historie i arabiske land er blitt skjønnmalt i Norge. Med enkelte få unntak ble jødene systematisk diskriminert og undertrykt. Muslimenes kategorisering av jøder som dhimmier er en rot til konflikten som fortsatt pågår. I løpet av de siste 80 årene har antallet jøder i den arabiske verden blitt redusert fra om lag én million til under fem tusen.
Ikke åpent for kritikk
I konklusjonen på oppgaven skriver Tyssøy Høisæther:
«For å ikke virke fordømmende overfor andre kulturer ignoreres gjerne negative aspekter som gjerne ville hatt en klar plass innenfor fremstillingene av vestlig historie. Etter å ha lest gjennom lærebøkene kan det virke som vestlig historie er åpen for fremheving av problematiske historiske hendelser, kritikk og fordømmelse, mens slike fremhevinger av problematiske hendelser, kritikk og fordømmelse ikke opptrer i de delene av boken som omhandler den islamske verdens historie.»
