FN-organisasjonen UNRWA i mange år brukt palestinske skolemyndigheters undervisningsmateriell. Det betyr at de har gitt utdanning i jødehat og jihad til en stor del av terroristene som gjennomførte 7. oktober-massakren. Israel sier de har gitt FN «detaljert informasjon» om rundt 100 UNRWA-ansatte som de mener er Hamas-medlemmer. Flere av dem deltok i det massive terrorangrepet. Israel har tidligere sagt at minst 12 prosent av de 13.000 UNRWA-ansatte i Gaza er tilknyttet Hamas og andre terrorgrupper.
– UNRWA er råtten til kjernen og har blitt en systematisk inkubator for hat, hets og terror. Mens Norge har økt finansieringen til UNRWA, har Hamas-ledere beriket seg personlig til å bli milliardærer og investert tungt i tunneler og militære forberedelser til massakren 7. oktober. De hadde ikke klart dette uten UNRWA, skrev MIFF til den norske regjeringen i januar.
Israelerne har sett seg grundig lei på UNRWA sin rolle i konflikten. Det er på denne bakgrunn det nå kommer meldinger om at israelske myndigheter skal ekspropriere en stor tomt i Ma’alot Dafna. Det er lagt fram planer om å bygge 1.440 boenheter i området. Google Street View-bilder viser at UNRWA kontrollerer et stort, innegjerdet areal i bydelen.
Norge burde stanset bidragene til UNRWA for lenge siden. Her følger noen av hovedargumentene, lett oppdatert, som MIFF brukte da vi kritiserte Solberg-regjeringen for overføringer til UNRWA i 2018:
For det første er det ikke flyktninger UNRWA hjelper, de hjelper i første rekke barnebarn og aller mest oldebarn av flyktninger.
Men det største problemet med den norske bevilgningen er at UNRWA ikke bidrar til en løsning på konflikten, snarere tvert imot.
Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse, beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske flyktninger, “i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA. FNs forskjellsbehandling av flyktninger er åpent tilgjengelig for alle som sjekker de to organisasjonenes nettsteder.
UNHCR løser det ene flyktningproblemet etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting i tredjeland. UNHCR løser situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke lenger. UNRWA bruker milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i generasjon etter generasjon. UNRWA sementerer situasjonen og er blitt en del av problemet.
Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet (…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner» (St.prp. nr. 1, 06-07).
Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959. Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.
Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til den helt urealitiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake» til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon. Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.
Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en lysere framtid for palestinerne.
Så lenge UNRWA fortsetter med sin nåværende agenda, burde all norsk støtte blitt stanset. Her er fem grunner til hvorfor det ville vært riktig.
Det er også avslørt at UNRWA opererer med ekstremt oppblåste tall.
Stans pengestrømmen til UNRWA-ansattes jødehat, skrev MIFF i 2015.