BOKOMTALE: Israel – A Concise History of a Nation Reborn
Forfatter: Daniel Gordis
Utgitt i 2016.
Sideantall: 546
Forlag: HarperCollinsPublishers
Daniel Gordis vokste opp i USA, men flyttet til Israel i 1998. De siste årene har akademikeren, tilknyttet Shalem College i Jerusalem, gjort seg bemerket med en rekke solide bøker om sitt nye hjemland. Å bevare Israel som jødisk stat er verdt den høye prisen, argumenterte Gordis i den viktige boken «Saving Israel» som kom i 2009. Jeg har også lest hans biografi «Menachem Begin – The Battle for Israel’s Soul» med stor interesse. Listen over andre boktitler av Gordis er lang.
En av de siste og mest aktuelle bøkene av Gordis er «Israel – A Concise History of a Nation Reborn» som kom ut i oktober 2016. Her forteller han den moderne politiske zionismens historie fra de store tenkerne og forfatterne på 1800-tallet frem til dagens Israel.
– Selv om det er historien til et land, er historien om Israel også historien om en revolusjon. Zionismen var en bevegelse innstilt på å forvandle den eksistensielle situasjonen til jøden. Det var på tide, insisterte zionistene, at det jødiske folket ble født på ny, skriver Gordis i innledningen.
Men hva skulle det bli av den nye jøden? Her skilte jødiske tenkere lag allerede fra 1800-tallet av. Gordis viser hvordan interne konflikter og utfordringer i dagens israelske samfunn har røtter helt tilbake til forfattere og ideologer som Chaim Nachman Bialik, Theodor Herzl, Ahad Ha’am, Max Nordau, A.D. Gordon og Vladimir Ze’ev Jabotinsky.
– Like mye som det var en bevegelse, var zionismen i virkeligheten en kompleks og ofte sprelsk debatt, skriver Gordis. Det følgende er hans kompakte oppsummering av de ideologiske skillelinjer som han trekker opp i detalj i første del av boken:
«Noen (Herzl) søkte en stat mens andre (Ahad Ha’am) insisterte på at en stat ville lede til religiøst forfall, så jødene skulle bare etablere et åndelig senter [i sitt tidligere hjemland]. Noen (Bialik) mente religion var en kreft som hadde ødelagt jøden (selv om Bialik selv opprettholdt en kjærlighet til jødiske religiøse tekster), mens andre (religiøse zionister) så i religionen den eneste håpet for å opprettholde det jødiske folk. Noen ignorerte det arabiske spørsmålet så fullstendig at de så til å forestille seg et Palestina hvor det ganske enkelt ikke var noen arabere. Mens andre (Herzl), ikke så forskjellig, håpet at den framgang jødene ville bringe til regionen kunne vinne for dem respekt og beundring fra deres arabiske naboer. Andre (Jabotinsky), på den andre side, synes disse synspunktene var naive og sa at hvis jødene ikke var villige til å kjempe, hadde de ikke noen framtid i Zion. Noen (Nordau) forestilte seg en jøde forløst av en ny kroppslighet, mens andre (A.D. Gordon) insisterte på at kroppsligheten måtte bli rettet mot nybrottsarbeid i landet. Zionismen var en bevegelse, men også en samling av konkurrerende drømmer.»
Når Gordis forteller historie, er det ikke bare politikk og militære kamper som står i fokus. Han streker også opp Israels språklige, kulturelle og religiøse utvikling på en måte som gjør boken ekstra verdifull.
Helt mot slutten siterer forfatteren Fouad Ajami, en shia-muslim fra Libanon som ble universitetsprofessor i USA. Etter et besøk i Israel skrev Ajami:
«På et ufruktbar, lite stykke land, bygde zionistene en varig stat. Den var militær, men ikke militaristisk. Den tok inn bølger av flyktninger og omgjorde dem til borgere. Den hadde rom for religion, men forble et sekulært prosjekt. I en tilstand med langvarig beleiring opprettholdt den et dypt og varig demokratisk ethos. Araberne kunne har lært av dette eksperimentet, men de trakk seg tilbake i forferdelse.»
Gordis er ikke forferdet over Israel. Selv om han kan være kritisk til ulike sider av israelsk samfunnsliv og politikk, ser han på Israel som en redning for det jødiske folk. Derfor er også hans bøker inspirerende å lese for dem som er glade både i landet og folket.
Noen få andre ting som er verdt å bemerke fra boken
Etter andre verdenskrig plasserte The United Nations Relief and Rehabilitation Administration (UNRRA) jødiske og tyske flyktninger i de samme flyktningleirene. Da jødene klaget og sa at de ikke ønsket å være tett på mennesker som inntil nylig hadde forfulgt dem, «svarte UNRRA kynisk at å skille jødene fra tyskerne ville være det samme som å videreføre tyskernes rasistiske politikk». (Side 140)
«Jødene vil ikke være i stand til å holde ut lenger enn to år,» sa en CIA-rapport i november 1947. CIA anbefalte USAs president Truman til ikke å støtte delingsforslaget ved voteringen i FNs generalforsamling. (Side 147)
USAs president Eisenhower (1953-1961) mente det ikke var vits å selge våpen til Israel, for 1,7 millioner jøder kan umulig forsvare seg selv mot 40 millioner arabere. (Side 235)
Etter at Israel arresterte Adolf Eichmann i Argentina i 1960 ble Israel kritisert av FNs sikkerhetsråd. USA, Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen var alle med på kritikken. (Side 241)
