Dette innlegget er skrevet av professor Efraim Inbar, som leder Jerusalem Institute for Strategy and Security (JISS). Det er oversatt til norsk av Bertil Knudsen.
Vestlige holdninger ser på bruk av makt som usivilisert og anakronistisk, folk i Midt-Østen betrakter den som et legitimt valg i verktøykassen til internasjonale aktører. I denne delen av verden er opptrapping faktisk i mange situasjoner den beste måten å stanse volden på.
Regjeringer i mange land har gjentatte ganger uttrykt frykt for opptrapping av Gaza-konflikten og Hezbollahs utmattelseskrig mot Israel. De frykter mer vold, tap av flere liv og økning av antallet regionale aktører i krigen. USAs president Joe Biden sendte hangarskip til regionen som et uttrykk for sitt ønske om å hindre opptrapping, og gjentok ved flere anledninger sin berømte advarsel til Israels fiender: «Don’t» – med begrenset suksess.
Slike bekymringer, advarsler og de mange ropene om beherskelse er forståelige, spesielt for et vestlig publikum, men de er ikke særlig nyttige. For det første uttrykker disse uttalelsene en genuin motvilje mot bruk av makt, noe som av de fleste i Midt-Østen blir betraktet som svakhet – en egenskap man forakter i disse områdene. I motsetning til vestlige holdninger som ser på bruk av makt som usivilisert og anakronistisk, betrakter folk i Midt-Østen den som et legitimt valg i verktøykassen til internasjonale aktører.
For det andre er maktbruk populært i Midt-Østen. Hamas ble enormt populære blant palestinere etter angrepet på Israel 7. oktober. Når Israel likviderer terrorledere har det stor støtte i befolkningen. Det gir også gjenklang hos landets arabiske allierte.
Klatring på opptrappingsstigen er i mange situasjoner sannsynligvis det beste midlet for å få en slutt på vold. Ja, angrepene og grusomhetene til Hamas er et direkte resultat av oppdemmingspolitikken som Israel har ført i årevis. I stedet for å trappe opp og kreve en så høy pris av Hamas at de endrer sin strategiske analyse, foretrakk Israel å leve med mange rakettangrep og unnlate å gi et sterkt svar som kunne føre til opptrapping. Dette ga Hamas tid til å bygge opp militær kapasitet og evnen til å motstå en israelsk offensiv som nå pågår på den tiende måneden.
På lignende vis tillot Israels motvilje mot å gjøre forebyggende tiltak i Libanon Hezbollah å bygge opp et formidabelt rakettarsenal. Denne organisasjonen vokste til å bli et monster som etter 7. oktober uhindret har ført en utmattelseskrig mot Israel. Med Irans velsignelse lyktes den i å tømme den nordlige delen av Israel for innbyggere og å tvinge IDF til å utplassere store militærformasjoner sør for grensen til Libanon som heller trengs for å oppnå en raskere seier i Gaza.
Utmattelseskrig er det beste resultatet av den befolkningssentrerte iranske strategien og det verst tenkelige scenarioet for Israel. Den fortsatte eksistensen av mer enn 100.000 raketter i hendene på Hezbollah-leder Hassan Nasrallah etter at han krysset Rubicon ved å føre en lang utmattelseskrig, er en utålelig situasjon for Israel. Bare opptrapping for å eliminere rakettarsenalet kan gjøre slutt på utmattelseskrigen.
I tilfellet Libanon er den «diplomatiske løsningen» amerikanerne og franskmennene jobber for en luftspeiling. Man kan ikke stole på at Hezbollah i lengre tid vil holde seg til en avtale som ikke tjener deres mål, og FN-kontingenten i Sør-Libanon som er tenkt å hindre at Hezbollah beveger seg mot grensen til Israel, har vist seg å være maktesløs.
Krig mot Hezbollah er uunngåelig – Israel vil kanskje måtte vente til gunstigere omstendigheter, men disse vil inntreffe.
Vilje til å trappe opp og tåle tilleggskostnadene viser en besluttsomhet om å oppnå nødvendige mål. Seier i krig oppnås ikke bare ved en større evne til å la fienden betale en høyere pris, men ikke i mindre grad ved evnen til å tåle smerte og lidelser.
Om man oppfattes som villig til å trappe opp, har det derfor en avskrekkende virkning. Frykt for gjengjeldelse har en avkjølende effekt på mange gemytter verden over. Dette er rasjonalet bak adferden til bøllen i et barskt nabolag. Dessverre er Midt-Østen et slikt nabolag. Man må opprettholde avskrekkingen over tid gjennom bruk av makt med jevne mellomrom. Dette er det som holder den i gang – ikke ordbruk.
Aversjon mot risiko blir ofte applaudert i mange kretser og internasjonale situasjoner. Likevel er beherskelse på den strategiske arena problematisk. Den kan oppfattes som en fatal svakhet, og kan komme til å invitere til aggresjon. Det er slik bøller leser situasjoner, spesielt i Midt-Østen.
Hver situasjon krever åpenbart en egen beregning av muligheter og risiko, men den pavlovske anbefaling om å vise beherskelse, og advarsler mot opptrapping, tyder på mangel på forståelse av det strategiske spillet til voldelige aktører i Midt-Østen. Ord som godvilje, tillit og ønsket om stabilitet har andre betydninger i ordforrådet til radikalerne i regionen. Iran og deres stedfortredere ønsker å destabilisere den. De vil alle ha USA ut av Midt-Østen, og at regimene til Amerikas allierte faller og blir erstattet av radikale islamister.
Det er umulig å overtale dem til ikke å rotte seg sammen mot Vesten og deres allierte i regionen. Diplomati har liten verdi. Det folk i Vesten som verdsetter livets hellighet ikke er helt klar over, er at islamistiske radikale er klar til å gjøre mange ofre og tåle mye smerte. Iran har vært utsatt for økonomiske sanksjoner i flere tiår, med liten effekt på landets politikk.
Når alt kommer til alt, er bruk av makt det eneste effektive overtalelsesmiddelet. Dette krever vilje til å trappe opp kampen for frihet og andre vestlige verdier. Islamistiske radikale må nedkjempes. Man kan diskutere tidspunktet for opptrapping, men ikke handlingens innretning.
Professor Inbar er leder for Jerusalem Institute for Strategy and Security (JISS). Han var grunnlegger av og leder for Begin–Sadat Center for Strategic Studies, en stilling han hadde fra 1993 til 2016, og professor i politiske studier ved Bar–Ilan University.
