Mandag 1. oktober publiserte VG følgende debattinnlegg av forfatter Alf R. Jacobsen. Under gjengir MIFF innlegget i sin helhet etter tillatelse av forfatteren.
I 2017 skrev MIFF at NRK begraver sin egen troverdighet hver gang de bruker Odd Karsten Tveit. Det er på tide NRK-ledelsen erkjenner at Odd Karsten Tveit opptrer som en anti-israelsk aktivist, og ikke en journalist, skrev MIFF i 2014. Les all vår kritikk av Odd Karsten Tveit her.
Forfatter refser kollega: – Tveit fører leserne sine bak lyset
Den tidligere NRK-journalisten Odd Karstein Tveit gir sin bok om Trygve Lie et bilde av forholdet mellom nazismen, palestinerne og jødene som er hårreisende forvrengt og kun egnet til en ting: å føre leserne bak lyset.
ALF R. JACOBSEN, forfatter
Allerede i bokens åpningssekvens om 30-årene skriver Tveit: «Våren 1933, like etter at Adolf Hitler var kommet til makten, hadde [sionistene] begynt et samarbeid med nazister for å få tyske jøder til Palestina … mange tyske jøder ble nærmest tvangsflyttet til Palestina, der de ble kalt Hitler-sionister.»
Med de lettvinte formuleringene oppnår Tveit to ting: han insinuerer et fordekt fellesskap mellom sionismen og nazismen og underslår at det handlet om et av mellomkrigstidens mest pinefulle og desperate valg: hvordan skulle Tysklands jøder reddes fra Hitlers tyranni i en tid da jødehatet var levende i de fleste land, grensene stengt og britene i Palestina forlangte aktiva på 1000 pund av hver immigrant, en formue etter datidens forhold?
Jødeforfølgelsene var begynt umiddelbart etter Hitlers maktovertakelse våren 1933 med systematiske overgrep, terror, mishandlinger og drap som et første steg på veien mot nazismens mål: jødene skulle utryddes. Noen ville stoppe undergangen gjennom en internasjonal økonomisk boikott. Andre ville forhandle for å unngå nye og brutale pogromer mot de som var igjen. Det dreide seg om Djevelens alternativ, og forhandlingslinjen vant – etter en voldsom og opprivende strid. Resultatet ble den såkalte Transfer-avtalen mellom Berlins finansdepartement og ulike jødiske institusjoner, som fra høsten 1933 til krigsutbruddet tillot 60 000 jøder å reise fra Nazi-Tyskland til Palestina. Formuene ble beslaglagt. Til gjengjeld ble råvarer og maskinelt utstyr for 100 millioner dollar overført, verdier som ble viktig for moderniseringen av Palestina og den seinere staten Israel.
Det dreide seg selvsagt ikke om et frivillig «samarbeid med nazister.» Det dreide seg om liv eller død. Forhandlingene skjedde med pistolen mot tinningen og reddet kun et mindretall. Av de 215 000 jødene i Tyskland ved krigsutbruddet ble 180 000 myrdet i gasskamrene.
Det mest opprørende i boken er likevel beskrivelsen av muslimenes forhold til nazismen, eller rettere sagt: den fullstendig manglende beskrivelsen. Den antisemittiske Stormuftien i Jerusalem, Amin al-Husseini var en av Midtøstens fremste politisk-religiøse ledere med bred innflytelse i Palestina, Libanon, Syria og Irak. «Muslimene i og utenfor Palestina hilser Tysklands nye regjering og håper at fascistiske og anti-demokratiske regimer etableres overalt,» erklærte han allerede i april 1933. «Jødenes innflytelse i økonomi og politikk er skadelig må bekjempes.»
Det muslimske rådets avis fastslo at nazipartiet var jødenes verste fiende. «Vårt håp står til Hitler under mottoet: Mine fienders fiende er min venn.»
Fra 1936 inspirerte al-Husseinis hatefulle propaganda en bølge av terror mot de jødiske immigrantene, som var i ferd med å forvandle ørkenen til en blomstrende oase. Han ble ettersøkt for mord av britene og rømte til Irak, der han søkte kontakt med nazi-tyske agenter, organiserte våpen- og pengestøtte og i juni 1941 stimulerte den beryktede pogromen mot det 2600 år gamle jødiske samfunnet i Bagdad, der hundrevis ble drept og mishandlet. En primitiv Hitler-kult ble dyrket: Allah styrer i Himmelen, Hitler på jorden. Lenge leve Hitler, som dreper insekter og jøder!
Da britene omsider forsto at Midtøsten med Suezkanalen og rike oljefelt sto i fare, ble Irak, Syria, Libanon og Iran okkupert. Stormuftien og Iraks statsminister Rashid Ali flyktet til Berlin, der de høsten 1941 ble feiret som helter og allierte av Hitler, Ribbentrop og Goebbels med en månedlig støtte på 90 000 mark, luksusvillaer og en suite på det fasjonable Adlon hotell.
«Det palestinske problem har forent alle muslimske stater i et felles hat mot britene og jødene,» skrev muftien til Hitler. «Det arabiske folk er derfor med entusiasme rede til å finne sin plass blant Aksemaktene for å påføre den Anglo-jødiske koalisjon det endelige nederlag.»
Muslimsk blod skulle ofres i en hellig krig så lenge de arabiske statene fikk rett til å løse det jødiske problem med de samme metoder som ble brukt i land under Hitlers kontroll. Fundamentet var lagt for en allianse mellom nazityranniet og sentrale religiøse ledere med et klart mål: jødene i Palestina skulle utryddes – straks tyske tropper hadde erobret Egypt fra vest og trengt gjennom Kaukasus fra nord.
Stormuftien og andre islamistiske ledere fikk møte Hitler, besøke en konsentrasjonsleir og gitt en innføring i det industrielle folkemordets teknologi. Propagandaen fra Berlin radio var fylt med hat og referanser til Koranen og andre teologiske skrifter: Drep jødene! Drep dem overalt du finner dem! Det gleder Gud, historien og religionen. Det styrker din ære. Gud er med deg.
De første bataljonene muslimske tropper ble dannet allerede i 1941. Stormuftien var selv med på etableringen av tre muslimske SS-divisjoner (Handschar, Skanderbeg og Kama,) som kjempet for det blodtørstige Ustasha-regimet på Balkan, der 100 000 serbere og jøder ble slaktet ned med avskyelig grusomhet.
Endelig ble den tyske Sonderkommando Egypt opprettet i 1942, en innsatskommando som skulle følge Rommels Afrikakorps og myrde Midtøstens jøder. Men Rommel ble stoppet ved El Alamein, og innsatskommandoen kom ikke lenger enn til Tunis.
Da krigen tok slutt, var seks millioner jøder blitt drept. Al-Husseini og andre arabiske politisk-religiøse ledere hadde støttet og oppildnet tragedien. «Som en bevegelse sluttet militante anti-sionistiske arabiske nasjonalister i en rekke land og samfunn seg til aksemaktene,» skrev den anerkjente forfatteren Edwin Black. «Bevegelsen gjorde alt som sto i dens makt for å fremme nazismens erobringer og legge forholdene til rette for Hitlers Endlösung.»
Det historiske faktum er at jødene var nazismens dødsfiende. Derimot sluttet en bred arabisk-muslimsk bevegelse seg til Hitler med et felles, brutalt mål: jødene skulle utryddes.
Ikke et ord om dette står i Tveits bok, som i vesentlig grad dreier seg om jødene og staten Israels etablering. Han har ikke en gang fått med seg at etterretningssjefen i Sonderkommando Egypt, SS-major Franz Hoth, endte krigen som Gestapo-sjef i Stavanger, hans egen hjemby. Det er pinlig, og det reiser et viktig og potensielt eksplosivt spørsmål: har Tveit vært like ensidig i utvalget av fakta i sine mange år som NRK-korrespondent i Midtøsten? Har Dagsrevyen virkelig gitt det norske folk et balansert og sannferdig bilde av konflikten i Palestina?
