«Egil Ramdal har besøkt Palestina,» skriver Eidsvoll Ullensaker Blad. Hans personlige betraktninger etter turen skriker etter korreksjon. Her er noen av de mest alvorlige feilene.
«Fra 1948 og fram til i dag har palestinerne fått mindre og mindre landområde å bo og leve i,» hevder Ramdal.
Hvordan kan det da være mulig at antallet palestinere på Gaza-stripen, Vestbredden og Israel har økt med en faktor på seks siden 1948? Palestinerne er i dag nærmere enn noen gang til å få sin egen stat, og de kunne fått den for lenge siden dersom de ikke var mer opptatt av å fjerne Israel fra kartet.
Ramdal skriver: «Fattigdommen er påtrengende, husa elendige, søppel dominerer gatebildet, særlig i flyktningeleirene, og folk mangler noe av det viktigste for å leve et normalt liv: Vann. I de områdene (av Palestina!) der israelere har oppretta sine bosetninger, har de såkalte settlerne, israelerne altså, kontroll over 80 prosent av vannressursene. Tross befolkningsvekst har derfor palestinerne måttet holde seg til det samme vannforbruket som på midten av 1960-tallet. (Kilde: FIVAS)»
Dette stemmer ganske enkelt ikke. Fra 1967 og frem til Oslo-avtalene ble inngått på 1990-tallet og de palestinske selvstyremyndighetene ble opprettet, ble vannforsyningen blant palestinerne på Vestbredden nær doblet, til 120 millioner kubikkmeter vann årlig. De siste 20 årene har vannforsyningene igjen nesten doblet seg. I 2010 var det palestinske forbruket på Vestbredden oppe i 190 millioner kubikkmeter årlig. I 1967 brukte hver palestinsk innbygger på Vestbredden i snitt 93.000 liter vann årlig. I 2006 var tallet 129.000 liter per palestinsk innbygger.
Dersom palestinerne hadde utnyttet sine ubenyttede vannressurser, reparert lekkasjer i rørsystemene, bygd renseanlegg, vannet med resirkulert vann, brukt mer gunstige vanningsmetoder og takket ja til et stående tilbud om avsaltingsanlegg ville palestinerne enkelt kunne ha økt vannforsyningene sine med minst 50 prosent, uten noen som helst hjelp fra staten Israel, påpeker hydrologiprofessor Haim Gvirtzman ved Hebrew University.
Og når det gjelder fattigdommen og levekårene generelt: På FNs rangering over levekår (ferske tall fra denne måneden) ligger palestinerne på 113. plass i verden, like bak Paraguay og Indonesia. I 75 land i verden er situasjonen verre eller mye verre. Ingen andre folkeslag får mer internasjonal bistand per innbygger enn palestinerne.
«Områdene der de israelske settlerne bygger sine hus, ligger på palestinsk territorium,» hevder Ramdal.
Hva som er grensene for en palestinsk stat må avklares i forhandlinger. Palestinske ledere har ikke vært villig til å inngå en varig fredsavtale som avklarer grensespørsmålet.
«Både på Gaza, i Øst-Jerusalem og ellers på Vestbredden har desillusjonerte palestinske tenåringer uten noe framtidshåp reagert mot okkupasjonen, for så å bli skutt ned.»
Det er muligens beleilig for Ramdal å tone ned at «reaksjonen» til tenåringene har vært drap og drapsforsøk på jødiske menn, kvinner og barn? Det er ikke bare snakk om steinkasting, selv om også det kan være en dødelig trussel. Fra 13. september til 21. desember var det begått 94 knivangrep, 34 skyteangrep og 19 bilangrep rettet mot israelske sivile eller sikkerhetsstyrker. 22 uskyldige er blitt drept og 252 skadet, 21 av dem alvorlig, ifølge israelske myndigheter.
Ramdal skriver om de palestinske ungdommene: «De kjenner ikke til seksdagerskrigen i 1967, eller Jom Kippur-krigen i 1973. De kjenner heller ikke til Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948. De veit bare at de ikke vil leve slik de gjør nå. Hvilken framtid har de?»
Ramdal er ikke bare ute etter å sverte Israel, han undervurderer tydeligvis også palestinernes historiekunnskaper kraftig.
Mot slutten skriver Ramdal at palestinerne har «et ekte ønske om å kunne få leve i fred i sitt eget land!»
Det som til i dag har hindret en løsning, er at palestinerne ikke har akseptert at en jødisk stat har kommet for å forbli ved siden av deres egen stat. Selv kjemper de for arabisk stat nummer 22 og muslimsk stat nummer 57, men står veldig sterkt på at verdens eneste jødiske stat må bort. Det er grovt hykleri!
Ramdal stiller seg et spørsmål: «Skal tru hvordan det hadde gått dersom gutten som blei født i Betlehem for to tusen år sia, hadde kommet til verden i våre dager?»
Ikke vet jeg. Men jeg vet at jødiske Maria og Josef ville risikert livet dersom de hadde kommet til dagens Betlehem og lett etter rom i herbergene – særlig om de var så frekke å hevde at dette er Davids by. Det hadde ikke blitt noen god jul for dem. Den religiøse og rasistiske intoleransen dominerer i byen. Derfor er byen tom for jøder, og svært mange kristne palestinerne har flyttet fra byen.
Det hører med til historien at Ramdal hadde «folk fra den norske Palestinakomiteen» som ledestjerne under sin Midtøsten-reise. Slik ble forvirring født i Betlehem.
