Tidligere statsminister Kåre Willoch kommenterer en rekke utenrikspolitiske saker i et tre siders intervju med VG fredag 23. desember.
– Vesten har et betydelig medansvar for det som skjer i Midtøsten nå, innleder han. Willoch mener det finnes «gode grunner for at det har spredd seg en skepsis mot vesten i hele den arabiske verden». Han mener løfter som de allierte gav til den arabiske/ muslimske befolkningen under første verdenskrig ble brutt, men fortier at arabere fikk nasjonalt selvstyre i en rekke stater i området i etterkant.
Så sier Willoch:
«Opprettelsen av staten Israel førte til at 700 000 arabere/muslimer ble fordrevet, til tross for FN vedtak om at de skulle få vende tilbake.»
Først til det som er riktig. Med rette omtaler Willoch 1948-flyktningene som arabere. Det er også riktig at de fleste av dem var muslimer. Det er først senere, og særlig etter 1967, at araberne med kortere eller mer langvarige røtter i det britiske mandatområdet Palestina utviklet en egen nasjonal identitet som palestinere.
Men så er det feil og mangler. (Og det er ikke noe nytt når Kåre Willoch snakker om Israel.)
De 700.000 ble flyktninger fordi det arabiske lederskapet startet krig mot det jødiske samfunnet i mandatområdet.
Israel hadde ikke en systematisk plan for å fordrive araberne. Professor Benny Morris har tidligere korrigert Willoch på dette:
“Det er sant at sentrale jødiske ledere (Ben Gurion og Weizmann) i 1930-årene og tidlig på 1940-tallet støttet ideen om å forflytte (“transfer”) noen eller alle arabere ut av Palestina. Ingen slik politikk ble satt i gang i 1948, og heller ikke bestemt. Det er årsaken til at Israel i dag har mer enn én million arabiske statsborgere. Haganah/ IDF drev ofte ut landsbyer, men ikke systematisk og ikke som en overordnet strategi. Men de fleste kommandanter forstod at det var bedre å ha færre arabere bak frontlinjene. Det var en krig, en overlevelseskrig, for jødene.”
Morris forklarte også hvorfor Israel ikke lot flyktningene vende tilbake.
«Disse flyktningene var del av et samfunn som hadde startet en krig for å ødelegge Israel og utrydde det jødiske samfunnet i Palestina. Å slippe dem tilbake ville være det samme som å slippe inn en femtekolonne som ville truet Israel fra innsiden. Intet fornuftig samfunn ville gjort noe annerledes dersom det ønsket å overleve. Det samme gjelder i dag.»
FN-vedtaket Willoch henviser til er generalforsamlingens resolusjon 194. Her heter det: «flyktninger som ønsker å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer [MIFFs uthevning] skal få lov til å gjøre det så snart som mulig».
Willoch gjør mye av dette ikke-bindende vedtaket, og fremstiller det som et løftebrudd mot araberne at det ikke er åpnet for tilbakevending. Den tidligere statsministeren fortier at araberne selv stemte imot resolusjonen! Alle de seks daværende medlemslandene i Den arabiske liga som deltok under avstemningen – Egypt, Irak, Libanon, Saudi-Arabia, Syria og Jemen – stemte imot.
Etter alle vanlige kriterier har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». De som kjemper for «rett til å vende tilbake» kjemper for å avvikle Israel som en stat med jødisk flertall.
Willoch mener 1948-flyktningene er en av årsakene til at det har spredd seg en skepsis mot vesten i hele den arabiske verden. Før og etter 1948 ble langt over 700.000 jøder flyktninger fra den arabiske verden. De ble offer for sterkt økende trakassering, diskriminering og press fra myndighetene. Eiendommer med enorme verdier ble konfiskert. De jødiske flyktningene har ingen rett til å vende tilbake.
Dette er en av årsakene til at det har spredd seg en skepsis mot arabiske og muslimske land i det jødiske folk. Men disse flyktningene passer ikke å nevne i Willochs vendetta mot verdens eneste jødiske stat.
