Jeg vil gjerne skrive noen ord om hvordan vi tenker om våre medmennesker.
Når vi synes at noe galt er blitt sagt, gir vi dem da en sjanse til å forklare seg? Er vi villige til å lytte og ta ting i beste mening? Jeg var, som så mange andre, lei meg over at prost Trond Bakkevig utelot «Israel» fra en kjent bibeltekst. Men jeg har kjent og samtalt med ham mange ganger over en årrekke og kunne ikke riktig tro at det var gjort med velberådd hu som et stikk imot den jødiske staten. Jeg tillot meg derfor å skrive til ham. Nedenfor kan du se hvilke tanker vi gjorde oss, i redigert form og med samtykke fra Bakkevig.
Først skrev jeg til Bakkevig:
Jeg synes vi har hatt så mye positiv personlig kontakt opp gjennom årene at jeg tillater meg å skrive til deg privat.
Vi er mange som var glade i Toralv Maurstad og gjerne ville gjøre ham den siste ære og applaudere ved hans utgang fra det jordiske liv. Jeg har alltid vært spent på hva presten kan komme til å si ved en slik anledning. Dette ble ekstra sterkt hos meg fordi min bror i mange år var fast gravtaler i DMT. Han var fenomenal på den måten at han evnet å sette et levd liv inn i avdødes samtid og gjennom fortellingen steg minnet om den avdøde frem på en særdeles god måte. I så måte hadde du en både enkel og vanskelig oppgave. Enkel fordi Toralv hadde levd et så markant liv og virkelig satt spor efter seg. Vanskelig fordi man må begrense seg i dette havet av kjente fakta. Og det gjorde du godt.
Men, og du forstår sikkert hva det er som ligger meg på hjertet, så leste du fra salmisten. En vakker tekst som er særdeles godt kjent av mange. Da greide du ikke å ta navnet «Israel» i din munn og det ble til «vår». Du var tydeligvis mentalt merket av dette for noen sekunder senere snublet du igjen og begynte på «Is», men tok deg i det.
Kjære Trond! Jeg forstår det rett og slett ikke. Hva var det som skjedde? Jeg skulle så gjerne ha en forklaring.
Trond Bakkevig svarte:
Kjære Jan Benjamin
Takk for mail. Takk for dine mange gode ord. De gjør godt.
Så jeg skjønner hvorfor du spør. Jeg vet ikke om du la merke til at jeg også gjorde en liten forandring i teksten da jeg leste fra Forkynneren? Den jeg gjorde i Salme 121, gjorde jeg der og da. Det var nok derfor jeg «snublet» litt. Jeg gjorde forandringen ganske enkelt fordi jeg sto rett foran en sørgende enke og tenkte at «Israels vokter» også er «vår vokter» – og ville at det var det hun skulle høre.
Så, hvis du stiller det større spørsmålet: Jeg preker ofte og gjerne om Jesus som jøde – f.eks. i forhold til dem som tror at Fader vår er en eksklusiv kristen bønn, eller når Johannesevangeliet beveger seg på grensen av det antisemittiske. Dette er temaer jeg stadig er innom. Jeg tror heller ikke på noen erstatningsteologi og sist jeg hadde gudstjeneste sløyfet jeg leddet «i den gamle pakt» og ba ganske enkelt «for det folk du ga dine løfter».
Men, altså, i det aktuelle tilfelle tenkte jeg altså at hun, og forså vidt de som var der skulle kunne tro at Herren er «vår vokter».
Trond
Til dette svarte jeg:
Kjære Trond,
Takk for ditt raske og gode svar! Det gledet meg å lese og er absolutt tilfredsstillende for meg. Det er rart med det,- når man står der og taler og føler seg litt fri fra manus, da går det så mange slags tanker i hodet og det blir til et skapende øyeblikk. Det kan være befriende fordi man får muligheten for å skape noe der og da samtidig som man har det mektige inntrykket fra dem som er til stede og stundens alvor i sinnet.
Jan Benjamin
Trond Bakkevigs andre svar:
Kjære Jan Benjamin
Takk tilbake for ditt raske svar. Det ble jeg veldig glad for. Og – du har helt rett i din beskrivelse av hva som skjedde i mitt hode da jeg sto der. Alt godt Trond
—
Så langt vår utveksling av meninger. Hvor vil jeg med dette? At det er lett å lese ting i sin verste mening og dømme andre. Dersom vi vil Israel vel er det viktig at vi ikke overdriver og støter fra oss folk med noen ganger raske og overdrevne konklusjoner som det egentlig ikke er grunnlag for. Israel og jødene har nok av virkelige fiender om vi ikke også skal støte våre venner i den retningen.
Allerede i går la MIFF ut følgende forklaring fra Bakkevig, og denne er også publisert i den første saken:
«Forklaringen er helt enkel at jeg sto på talerstolen og så en sørgende familie rett i øynene. Det var viktig for meg at de skulle skjønne at Gud var deres vokter. Derfor sa jeg vår. Nrk hadde min tekst. Den kom på skjermen. Der sto det «Israel». Jeg har med andre ord ingen tilbakeholdenhet med å si Israel, men akkurat der og da var det noe annet som slo inn. I ettertankens lys ser jeg at jeg kunne og skulle sagt «vår og Israels» eller omvendt. For det er jo slik Gud er, vår og Israels vokter!
Det bibelstedet jeg leste fra Forkynneren er klippet og limt i liturgiboken fordi det også står ting der som vi ikke vil lese i en bisettelse. Jeg gjorde dessuten en liten forandring for å tydeliggjøre noe om Gud. Det ble ikke synlig å skjermen.
Jeg håper dette er forklaring god nok til at denne saken kan legges død.»
