MIFFs styreleder Morten Rasmussen har tidligere hatt noen kritiske bemerkninger til boka her i Midtøsten i fokus. Jeg vil gi noen få vinklinger jeg også. Jeg håper å komme grundigere tilbake til Mæland og kampen som ellers føres mot Israel innenfor kirken. Det er mange som ikke vet hvor Israel-fiendtlig Den norske kirke og stadig flere frikirker er blitt.
Folkerett – sedvanerett
På side 168 har Mæland en fin kommentar om folkeretten: ”Folkerettens primære rettskilde er sedvaneretten, som er statenes anerkjente oppførsel overfor hverandre.” Men dette synspunktet er helt fraværende ellers i boka. Israel og jødene vurderes helt uten å sammenligne med andre konflikter og kriger, og hvordan de er blitt og blir håndtert. Det er som om Israel og jødene ligger på en planet for seg selv, der det gjelder regler som ikke gjelder noe annet sted.
Arabiske flyktninger
Mæland bruker en betydelig del av boka på å fortelle om hvordan araberne (palestinerne) ble fordrevet under krigen i 1948. Slik han framstiller det, dreide det seg om en planlagt fordrivelse. Han framstiller det som selvsagt at alle de arabiske flyktningene fra 1948, og alle deres etterkommere, har ”rett til å vende tilbake” til sine gamle bosteder i Israel nå mer enn 60 år etterpå.
Så vidt jeg kan se, nevner han ikke noe sted noe om hvilken sedvanerett som vel måtte gjelde for flyktninger. Han sammenligner verken med finner fra 2. verdenskrig, tyskere etter 2. verdenskrig, hinduer og muslimer i Pakistan/India, italienere fra Kroatia, serbere fra Kosovo eller noen andre (det har vært 70-100 flyktningkatastrofer siden år 1900).
Han gir derfor heller ingen forklaring på hvorfor det er rettferdig at araberne fra Israel skal ha ”rett til å vende tilbake”, men ikke noen andre.
Han har mye stoff om krigen mellom jøder og arabere da Israel ble opprettet i 1948. Det meste er vinklet slik at det blir mest mulig negativt for jødene. Det er ingen sammenligning med andre kriger og hvilken sedvanerett som vel burde utledes fra det. Saken er jo at krigen mellom jøder og arabere i Israel var mye mindre blodig enn mange andre kriger både før og etter. Men Israel kritiseres som om det skulle være den eneste krigen i verdenshistorien.
Jødiske flyktninger
Mæland nevner ikke at i de få slagene som araberne vant i 1948, ble alle overlevende jøder drept eller i beste fall sendt over til Israel. Ingen jøder fikk bo i det arabiske området av Palestina.
Derimot nevner han ett sted de jødiske flyktningene fra arabiske land – de var flere enn araberne som flyktet fra Israel. De aller fleste kom til Israel uten eiendeler, som rene flyktninger. Mæland skriver slik:
”Når spørsmålet om kompensasjon har kommet opp, har Israel krevd at araberstatene skulle gi kompensasjon til jøder som flyktet fra araberlandene til Israel i 1948-49. Dette motkravet har aldri fått tilslutning i det internasjonale samfunnet.”
Det er alt han skriver om den saken. Det er tydelig at Mæland og hans meningsfeller ikke har bidradd til noen tilslutning til kravet.
Kravet har for øvrig hatt såpass tilslutning at president Bill Clinton hadde det med i sitt fredsforslag like før han gikk av i januar 2001. Dersom flyktninger har rett på erstatning, vil jødene ha enorme beløp til gode også etter at Israel har betalt erstatning til araberne. Clinton foreslo derfor at verden skulle overta erstatningsansvaret til jøder fra arabiske land og arabere fra Israel.
”Rettferdig fred”
Men Clintons forslag har Mæland ikke med. Så den ”rettferdigheten” som Mæland og de palestinerne han støtter går sterkt inn for, og som de hevder har noe med Jesu Kristi lære å gjøre, er altså at araberne som flyktet i 1948 og alle deres etterkommere skal ha rett til å komme tilbake til Israel og overta sine gamle eiendommer og/eller få erstatning. Hvor jødene skal gjøre av seg, er ikke noe tema. Men de jødene som kom til Israel som flyktninger (det var de fleste) og deres etterkommere, skal i hvert fall ikke få noen erstatning for det de mistet.
Det er mye mer fra boka som fortjener å belyses. Det håper jeg å få til etter hvert.
