Politiske analytikere og journalister har selvsagt mange meninger om hvor reel de nye forhandlingene er, om de vil føre til en tostatsløsning og hva den kan bety for både PAs og Israels image. Ha’aretz-spaltist Oudeh Basharat mener PA sitter på svært gode kort i forhandlingene, etter å ha oppfylt verdenssamfunnets krav om å skape sikkerhet på Vestbredden og bygd en infrastruktur av statsinstitusjoner for et kommende Palestina. President Mahmoud Abbas har bygget opp en stat «innenfra, ikke utenfra».
– Derfor kan Abbas nå si: «Jeg har gjort min del av jobben på veien mot fred. Nå er det Israel sin tur», hevder journalisten.
Midlertidig avtale mest sannsynlig
Times of Israels diplomatiske korrespondent, Raphael Ahren fokuserer mer på hva forhandlingene, uansett om de er reelle eller ikke, kan få å si for Netanyahus og Israels image. Han registrerer at Israels statsminister har beveget seg svært langt for å få på plass forhandlingene. Derfor er han usikker på om Netanyahu vil komme til å tilby mer til Abbas enn det han har vært villig til tidligere – en demilitarisert palestinsk stat.
– Det kan indikere at Netanyahu kanskje har endret mening og at han ønsker å gjøre slutt på konflikten ved å skape en palestinsk stat. [… Men] nå som hans personlige medhjelper Yitzhak Molcho og justisminister Tzipi Livni er på vei til Washington, forblir Netanyahus sanne intensjoner med de kommende forhandlingene et mysterium, mener Ahren.
Han tror statsministeren kan være ute etter en midlertidig avtale, der Israel anerkjenner en palestinsk stat innenfor områdene A + B og deler av C på Vestbredden, i mot at PA aksepterer de store bosetningsblokkene som israelske. En regjeringskilde forklarer at Netanyahu ser på forhandlingene som en vinn-vinn-situasjon. Ingen fredsavtale, betyr «fritid» borte fra det amerikanske «fredspresset» og bedre PR for Israel. Men skulle det umulige skje og det blir fred i Midtøsten, ender han opp som en av de største personlighetene i historiebøkene.
Fangefrigjøring bedre enn andre forhåndskrav
Dan Margalit, journalist i Israel Hayom, tror også at fredsprosessen vil tjene Israel, uansett hva utfallet måtte bli. Han tror det kun er to mulige utfall her når det kommer til Israels image. Blir det fred og en palestinsk stat, enten delvis eller helt, så vil det tjene alle. Men går forhandlingene i stå, så vil igjen PA få skylden for manglende framgang i forhandlingene. De anti-israelske strømningene verden over ville i så fall bli noe svakere, tror han.
Margalit mener også høyresiden i Israel, som er ganske oppgitt over det amerikanske kravet om frigjøring av fengslede terrorister, burde sette dette kravet i sammenheng.
– Dersom vi antar at de [regjeringsmedlemmene som stemte imot fangefrigjøring] er villige til å gå med på viktigheten av å beholde båndene med USA, som er de som har presset fram forhandlingene, hvilke av de følgende fire forhåndskrav ville de helst at [USA] skulle brukt som forhåndskrav: Forhandlinger basert på 1967-linjene, reforhandlinger basert på hvor Ehud Olmert stanset i 2008, en fullstendig stans i bosetningsbyggingen eller frigjøring av alle fangene som ble fanget før Oslo-avtalene ble signert for 20 år siden? Hvilken av dem er minst grusom?
Det er tydelig at Margalit mener Netanyahu har betalt den mest akseptable prisen for å få palestinerne tilbake til forhandlingsbordet.
Netanyahu vil kjøpe tid
Siste tanker vi skal ta med her, kommer fra det den tidligere sjefsredaktøren i Jerusalem Post, Jeff Barak. Han trekker en parallell mellom forhandlingene i dag og situasjonen på 1990-tallet. Ingen av partene ønsker egentlig forhandlinger, er hans analyse. Begge sider har liten tro på at de kan lykkes med de forhandlingspartnerne de har i dag.
For eksempel møtte Israels statsminister Yitzhak Shamir opp på fredskonferansen i Madrid i 1991 – startskuddet for fredsprosessen – uten å egentlig ha noe som helst håp om å komme til en løsning. Men grunnet et lån på 70 milliarder han var helt avhengig av fra USA for å takle flyktningstrømmen fra gamle Sovjet, så ble han tvunget med av Washington.
– Parallellene mellom Shamir og statsminister Benjamin Netanyahu er så klare. Heller ikke Netanyahu tror på muligheten for fred mellom Israel og palestinerne [… som han har vist] de to periodene han har bak seg som statsminister. [Men] som Shamir ønsker Netanyahu å kjøpe seg tid [med å delta i prosessen], tror Barak.
Men det er ikke amerikanerne som uroer Netanyahu. Det er resten av verdenssamfunnet. PA driver en intens PR-kampanje mot Israel internasjonalt og forsøker å melde seg inn i flere FN-foraer, hvor de kan ødelegge for naboene. Går Israel med i forhandlinger slik de gjør nå, vil verdenssamfunnet være mer motvillige når det kommer til palestinernes svertekampanje i den umiddelbare framtid, mener han.
