44 måneder og fem valg etter at det politiske kaoset i Israel startet har israelske velgere endelig tatt en klar beslutning: De ønsker Benjamin Netanyahu tilbake. Og denne gangen som leder av den mest høyreorienterte og religiøse koalisjonen landet noen gang har sett, skriver den anerkjente kommentatoren Herb Keinon i Jerusalem Post.
Noen vil sikkert argumentere rundt dette med en «klar beslutning», da Netanyahu-blokka bestående av partiene Likud, Shas, United Torah Judaism og Religious Zionist bare fikk noen få tusen flere stemmer enn den såkalte anti-Netanyahu-blokka. De vil argumentere med at noen få tusen stemmer ikke gir det klare mandatet Netanyahu-blokka krever.
Selv om dette kan være sant hvis man bare ser på antallet stemmer, i form av et parlamentarisk flertall, så er det ingen tvil om at Netanyahu – som endte opp med en koalisjon på 64 av 120 seter – har et like klart mandat som andre israelske regjeringer har hatt, skriver Keinon.
Til sammenligning fikk den utgående koalisjonen, som ble valgt inn i 2021, den gang 630.000 flere stemmer enn Netanyahu-koalisjonen. Det viser også hvor mange velgere som har flyttet seg politisk bare i løpet av det siste året. Fra å ligge 630.000 stemmer bak til å havne med flere tusen stemmer foran er ikke et ubetydelige politisk skifte hos velgerne.
Så er spørsmålet hva som har har skjedd i israelsk politikk? Hva kan endre landskapet så dramatisk bare siden i fjor, spør Keinon.
Man kan selvfølgelig argumentere med at anti-Netanyahu-blokka, ledet av utgående statsminister Yair Lapid, bare gjorde en elendig kampanje. Lapid klarte heller ikke å forene sin blokk, som gjorde at flere partier havnet under sperregrensen. Det gjorde at hele 275.000 stemmer til anti-Netanyahu-blokka gikk tapt. Det var en av årsakene til nederlaget.
Men det er bare en del av forklaringen. Sannheten er at alle de som trodde Netanyahus politiske liv var over undervurderte politikeren Netanyahu. De overvurderte også hvor mye offentligheten bryr seg om korrupsjonsanklagene mot ham. De forstod ikke de israelske velgerne.
Sikkerhetsspørsmål er og har alltid vært den viktigste saken for israelske velgere. Det er et spørsmål som er med og avgjør valg. Og sikkerhetsspørsmål her er ikke ment i betydning nasjonal sikkerhet, som Israels balanse mot Iran eller Hizbollah, men heller personlig sikkerhet, om folk føler seg trygge i hverdagen. Om venner og familie er trygge.
Og akkurat som en oppblomstring av terrorisme skjedde i forkant av 1988-valget, vunnet av Likud-politiker Yitzhak Shamir, var det også en bølge av bussbombinger i forkant av valget i 1996, som Netanyahu vant over Shimon Peres. Og som Den andre intifada som startet før valget i 2001, som ble vunnet av Likud-politiker Ariel Sharon, var det også i forkant av dette valget mye terror som har gjort mange nervøse.
Mellom 22. mars og 5. mai ble 19 personer drept i flere brutale terrorangrep i Israel, i den dødeligste terrorbølgen siden 2015. I tillegg har det vært nærmeste daglige angrep på Vestbredden, med alt fra knivstikking og skyting til steinkasting mot biler, de siste månedene.
Det ytterliggående høyrepartiet Religious Zionism, som ledes av de omstridte politikerne Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich, doblet sine stemmer fra 225.641 stemmer ved valget i mars 2021 til rundt 460.000 stemmer ved dette valget. Det betydde 8 nye seter til Netanyahu-blokka. Terrorisme og følelsen av utrygghet for mange israelere kan langt på vei forklare hvorfor så mange flere stemte på dette ytterliggående partiet enn for bare 20 måneder siden, mener Keinon.
Også de voldelige arabiske opptøyene i israelske byer med stor blanding av jødisk og arabiske innbyggere i mai 2021 var traumatisk for mange israelere. Denne utryggheten visste Ben-Gvir å utnytte.
Verken Benny Gantz, en tidligere sjef for det israelske forsvaret, eller andre politikere i sentrum av politikken adresserte frykten som opptøyene skapte på samme måte som Ben-Gvir gjorde. Hans lovnad om å gjenopprette lov og orden ga høylytt gjenklang hos mange velgere.
Partiet til Ben-Gvir gjorde det også ekstremt bra i israelske bosetninger. Rundt 500.000 israelere bor i samfunn utenfor «Den grønne linjen» og kjører på veier hvor frykten for å få en stein eller kule gjennom frontruten er høyst reell. Religious Zionism adresserte denne frykten, noe få andre politikere gjorde.
Anti-Netanyahu-blokka har gjennom valgkampen sagt at en mann som er tiltalt for bestikkelser, svindel og tillitsbrudd ikke kan få tillit til å lede landet. Budskapet fungerte ved valget i 2021. Men det de ikke tok i betraktning er at siden valget i 2021 har ikke rettssaken mot Netanyahu gått veldig bra for aktoratet. Saken fremstår ikke lenger så klar som den tidligere ble fremstilt som. Det har gjort at mange velgere som ikke tidligere ville stemme på Netanyahu på grunn av de mørke skyene som hang over ham, har begynt å tvile på om anklagene er korrekte.
Over tid har kampanjen om at «Netanyahu er en kjeltring» mistet styrke. Etterforskningen av Netanyahu startet for hele seks år siden. Mange er lei av saken.
Til slutt er det de som undervurderte mannen Netanyahu. De som trodde at han ikke ville overleve å være i opposisjon, som trodde han ville inngå et forlik for å unngå fengsel, som ikke trodde han lenger ville styre agendaen – ja at han bare ville forsvinne ut av israelsk politikk.
Men Netanyahu er ikke typen som bare forsvinner, skriver Keinon.
I stedet ledet han en opposisjon som gjorde det politisk uutholdelig for statsminister Naftali Bennett, han fortsatte å kjempe med nebb og klør mot anklagene mot ham og da regjeringen falt og nyvalg ble utlyst, så drev 73-åringen en intensiv valgkamp som om det var hans første.
Han reiste landet rundt, fylte sosiale medier med klipp og han var over alt. Det var umulig for israelere å ikke få Netanyahu i monitor.
Da Netanyahu holdt en seierstale foran sine tilhengere dagen etter valget så det ut som han følte seg renvasket og han ble emosjonell – noe han sjeldent blir offentlig – da han snakket om familiens offer.
Hvorfor følte han seg renvasket? Fordi offentligheten hadde gitt ham tillit for tredje gang. Uansett av hvordan rettssaken mot ham ender, vil historien vise til at Netanyahu klarte ikke bare et, men to politiske comeback. Det er ikke en sjanse mange politikere tar. Det har heller ingen andre israelske politikere klart. Det går inn i historiebøkene.
Så er spørsmålet hvordan han vil bruke denne muligheten, spør Keinon. Vil han, som noen frykter, kjøre over landets rettsvesen, trampe på landets demokratiske verdier og skape splittelse i samfunnet? Eller vil han bruke denne muligheten til å styrke den jødiske staten økonomisk, diplomatisk og militært – som han har gjort så mange ganger tidligere?
Under seierstalen sin lovet Netanyahu å bli statsminister for alle, han lovet å være forsiktig og ikke legge ut på noen eventyr. Det siste var nok et hint til mange som frykter at de ytterliggående partiene skal få for mye innflytelse i politikken.
For Netanyahu, en mann som bryr seg om sitt ettermæle, er veldig klar over at han har fått en tredje sjanse og han hører ikke ut som en som ønsker å kaste den bort. Det virker som han forstår utfordringene et ytterliggående høyreparti vil bety for regjeringen, skriver Keinon.
Til slutt er vel spørsmål om Netanyahu vil være i stand til å holde sine koalisjonspartnere, Religious Zionism, Shas og United Torah Judaism i tøylene. Spørsmålet er om han vil lede dem, eller om de vil lede ham. Hvis det blir det første, kan han forsterke ettermælet sitt ytterligere. Men om det blir det siste så vil hans regjering raskt gå opp i flammer og med det også «Bibis» siste sjanse til å gjenopplive seg selv politisk.
