Allerede i den beryktede jihad-talen Arafat holdt i flyktningeleiren Daheishe den 21.10.1996 appelerer han til arabiske foreldre om å ofre barna sine. Sitat: «Vi kjenner bare ett ord: jihad, jihad, jihad. (…) Jeg kaller på dere alle: Sett minst 12 barn til verden og gi meg 10 av dem så de kan fortsette kampen.» (Kilde: Jediot Ahronot 22.10.96).
I juli 2000 deltok Arafat i sluttstatusforhandlingene i Camp David. Der sa han Nei til et kompromissforslag og mistet han adskillig internasjonal goodwill. Arafat svarte med å forberede ny intifada.
Grunnelementet i intifada-strategien er massemobilisering av barn og tenåringer til «demonstrasjoner». Barnas oppgave er å kaste stein, bruke sprettert eller slynge og kaste brannbomber. Guttene skal springe frem og kaste. Så skal de springe tilbake i dekning, hente ny ammunisjon og springe frem på nytt.
Barna mobiliseres systematisk. De får fri fra skolen. De hentes med busser og kjøres til demonstrasjonsstedene. Kurver fulle av stein og brannbomber kjøres frem. Om sommeren har mange av barna vært på sommerleir for å trene i samordnet intifada-strategi. Før hver aksjon informeres de dessuten metodisk. På gitte signaler skal de aksjonere. På gitte signaler skal de søke dekning. På gitte signaler skal de aksjonere annerledes. Slik lærer barna å opptre samlet i store angrepsbølger.
Milits-soldater skyter
Midt mellom barnesoldatene springer det voksne med automatgeværer eller maskinpistoler. Barnas egentlige oppgave er å gi disse skarptskytende milits-soldatene levende dekning. De fleste milits-soldatene sokner til Al Fatahs ungdomsorganisasjon Tanzim. Deres oppgave er å skyte på israelere for å drepe.
Når israelerne så svarer på ildgivningen, er det nesten ikke til å unngå at noen av barnesoldatene blir truffet. Mange blir såret. Og ikke få blir drept. Tapstallene er et av intifadaens viktigste våpen i mediekrigen. Det bor et enorm PR-potensiale i daglige reportasjer om barn som skytes med israelske kuler. Det hører kynisk med i Arafats barnekrig-strategi.
Steinenes generaler
Samtidig foretrekker man å rette angrepene mot små israelske utposter. Det fins mange av dem ved strategiske veikryss, høydedrag eller bosettinger hele sirkelen rundt Arafats 8 storbyer i Judea/Samaria og langs Gaza-stripen. I disse utpostene posterer israelerne tradisjonelt et lite militært lag på omtrent 13 soldater, i noen tilfeller opp mot 20 soldater. Intifadaen rettes bare unntaksvis mot enheter som er større.
Intifadaens strateger har en nesten umettelig appetitt på jødiske bosettere, særlig de som bor i ensome bosettinger omringet av arabisk-kontrollerte områder. Kunne man greie å nedkjempe de små vakt-lagene som beskytter dem, ville det deretter være mange kvinner og barn å lynsje. Både Netsarim eller Kfar Darom er eksempler på slike ensomme jødiske bosettinger. Heldigvis har intifadaen ikke greid å nå så langt, ennå. Men det er ingen tvil om at det er slike motiver som skjuler seg bak valget av de mest populære angrepsstedene.
Arafats barnekrig-strategi er meget bevisst: «Steinenes generaler vil beseire Israels generaler», lover han.
