15. mai holdt Yasser Arafat en tale på palestinsk TV fra sitt hovedkvarter i Ramallah. Der gikk han til angrep på «den zionistiske konspirasjonen» mot palestinerne. Han beskrev dagen da Israel ble opprettet som «en uheldig dag». Israel ble opprettet, sa han, «ved våpenmakt og som et resultat av en stor zionistisk kolonialistisk konspirasjon på ruinene av vårt hjemland, Palestina».
Han sa at palestinerne har gjort et strategisk valg for fred for å få en uavhengig palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. Hva slags fred han tenker seg, sa han også noe om:
«Ingen fred er mulig uten en fullstendig israelsk tilbaketrekning fra de palestinske og arabiske områdene som ble erobret 4. juni 1967 [under Seksdagerskrigen]. Alle [de jødiske] bosetningene må fjernes og bosetterne må forsvinne fra våre områder.» For dette ville palestinerne være villig til å inngå «de modiges fred».
Men denne «freden» har ett viktig element til: Palestinske flyktninger ser fram til den dagen da de skal bli gjenforent med sitt hjemland. «Palestina er vårt hjem og vi har ikke noe alternativt hjemland,» sa han. Med andre ord: De 6-700.000 araberne som flyktet fra Israel og deres 4-6 millioner etterkommere skal ha rett til å «vende tilbake» til vesle Israel og få tilbake sine eiendommer. Det betyr at Israels jøder, som for de flestes vedkommende er flyktninger (ikke minst fra arabiske og andre muslimske områder) skal miste en gang til alt de har. Og denne gangen har de ikke noe alternativt sted å dra til.
Det er verd å merke seg at ingen andre av de mange flyktningegruppene fra tida rundt 2. verdenskrig sies å ha noen slik «rett til å vende tilbake».
Dette er den lovpriste «freden» jødene i Israel blir tilbudt: Tilbake til den statusen de kjenner så inderlig vel som mindretall i muslimske land, med århundrers systematiske diskriminering og periodevis forfølgelse.
