Ari Shavit i Ha’aretz siterer rabbi Yoel Bin Nun, som plasserer Ehud Barak, Yossi Beilin og (kanskje noe uventet) Benjamin Netanyahu i denne gruppen. På den andre siden har vi dem som bare tror på praktiske løsninger som begrenser konflikten til noe begge sider i praksis kan leve med til hverdags, men ikke tror at det er mulig å få på plass de vanskelige sakene.
Henry Kissinger
Tidligere utenriksminister i USA, Henry Kissinger fant ut at det ikke fantes noen fellesnevner mellom arabernes minimumskrav og det maksimum Israel kan gi. Det mener han fremdeles. Han er derfor tilhenger av små, praktiske skritt for å gjøre forholdene mest mulig levelig, mens man lar de «umulige» sakene ligge.
En av Kissingers fremste elever var Yitzak Rabin. Men ikke bare han. Kissinger og Sharon har i mange år hatt møter som mediene ikke fikk greie på.
Mannen som ble Israels første statsminister da landet ble opprettet i 1948, David Ben-Gurion, sa i 1919 at problemet med konflikten mellom jøder og arabere om Palestina er at det ikke finnes noen løsning på den. Araberne vil ikke godta jødene der, «selv om vi lærer arabisk».
Ariel Sharon er en disippel av Ben-Gurion. Og altså av Henry Kissinger. Han tenker i lignende baner. Når han snakker om «fred» med araberne, mener han det. Men han tror ikke at en «full løsning» er mulig, i hvert fall ikke på kort sikt. Det dreier seg om å begrense konflikten til en slags «kald fred» som man kan leve med.
Sharons løsning
Det Sharon håper å nå fram til, er den «uavhengige palestinske staten med foreløpige grenser» som «veikartet» har som et stadium. Sharon tror ikke at det er mulig å komme lenger i overskuelig framtid. En hovedgrunn er at araberne ikke vil oppgi «retten til å vende tilbake». Greit, sier Sharon. Men da får palestinerne bare en begrenset stat med grenser som Israel kontrollerer.
Det ser ut for at Sharon mener alvor med at han vil sørge for fraflytting av 17 jødiske bosetninger, slik at palestinerne får et sammenhengende område til en midlertidig stat. Det vil han gjøre uten at de store spørsmålene (flyktninger, Jerusalem, grenser m.m.) blir løst.
Risikoen er hva som vil skje den dagen palestinerne har fått det de kan få ut av denne midlertidige ordningen, og forlanger mer. Sharon håper at med foreløpige grenser på plass og en palestinsk regjering som har ansvaret for å kontrollere sitt område, og med en velvillig administrasjon i USA, vil det være mulig å holde situasjonen under kontroll.
Manglende begrunnelse
Noen israelere er bekymret fordi Sharon ikke har begrunnet sitt syn i særlig grad overfor verden, og frykter at verden skal tvinge ham til å gå lenger enn det er grunnlag for. Men Sharon har åpenbart klarert dette med president Bush, som en rekke ganger har sagt at palestinerne må få et «sammenhengende» område til en foreløpig start. Det er altså akkurat hva Sharon ser for seg.
Kilder: Artikkel av Saul Singer (Sharon’s not-so-secret plan) i Jerusalem Post 13. juni 2003
Artikkel av Ari Shavit (Kissinger’s attentive protege) i Ha’aretz 13. juni 2003.
