Israel er nå Midtøstens sterke hest, skrev MIFF i november 2024. Siden den gang har IDF fortsatt å vinne på slagmarken, ikke minst i 12-dagers krigen mot Iran i juni 2025, og alle gislene er kommet hjem.
Gjennom de siste tiårene har Iran bygd opp kapasiteter for å realisere sitt mål om å utslette den jødiske staten. «Iran utgjør en av de mest kompliserte og farlige truslene Israel har stått overfor i de 70 årene som har gått siden staten ble opprettet. Israel må vinne denne kampen mot Iran, på den ene eller annen måte,» skrev Yaacov Amidror i 2018.
Den iranske sikkerhetsdoktrinen så på Hamas, Hizbollah, houthiene, Assads hær og sjiastyrker i Iran som et viktig defensivt og offensivt belte, og i tiåret etter 2014 ble Israel avskrekket som aldri før, skriver Shaul Bartal i Begin-Sadat Center for Strategic Studies 27. januar 2026. Dette er en fri gjengivelse av alle hovedpoengene i hans artikkel.
Har Israel vunnet 7. oktober-krigen?
Bartal, som er oberstløytnant i reservestyrkene, beskriver den nye virkeligheten som er skapt etter 7. oktober-krigen:
- Bashar al-Assads syriske hær har kollapset, og diktatoren har flyktet. Israel har erobret hele Hermonfjellet og opprettholder ild- og observasjonskontroll over en betydelig del av Sør-Syria (et område på omtrent 440 kvadratkilometer).
- Hizbollah er langt fra den formidable organisasjonen som den en gang var med rundt 150.000 stridshoder rettet mot Israel. Mange av organisasjonens operative styrker er nå døde, inkludert noen som var legender i den arabiske verden, som Sayyed Hassan Nasrallah, Hizbollahs generalsekretær.
- Israel kontrollerer strategiske punkter i Libanon og reagerer raskt på de ustanselige bruddene på våpenhvilen. En betydelig del av landsbyene i Sør-Libanon ligger i ruiner.
- Houthiene i Jemen led alvorlige slag som satte flyplassene og havnene deres ut av spill i perioder og forårsaket dem mange tap.
- Iran, sponsoren til disse terrororganisasjonene og staten som bidro mer enn noen annen til krigsutbruddet, er fanget i alvorlige interne problemer. «12-dagerskrigen» i juni 2025 svekket Irans hær betydelig og skadet landets atomanlegg. Den interne situasjonen er ekstremt ustabil, og det er uklart om regimet vil overleve.
Hva har skjedd på Gaza-stripen?
På Gaza-krigen er over 70.000 mennesker drept, ifølge de Hamas-kontrollerte helsemyndighetene. Ifølge IDF var over 23.000 av de drepte terrorister – et forholdstall på mellom 1:3 og 1:4 stridende og sivile, noe som er svært høyt sammenlignet med annen urban krigføring. De fleste hjemmene i Gaza er ødelagt. Hovedmålene med krigen på Gazastripen var å returnere alle gisler til Israel og demontere Hamas’ militære evner. I denne forstand oppnådde Israel sine mål nesten fullstendig. Alle gisler, levende og døde, har blitt returnert til Israel. Hamas mistet en betydelig del av sin militære makt. Hamas sin evne til å avfyre raketter mot Israel er nesten fullstendig utslettet. De sentrale militære lederne, inkludert mange som var legender i det palestinske samfunnet – som Mohammed Deif, Marwan Issa, Yahya Sinwar, Mohammed Sinwar, Raad Saad, Ahmed Ghandour og andre – ble eliminert. Ismail Haniyeh og Saleh al-Arouri, lederne av Hamas’ politiske byrå, ble eliminert etter hverandre i januar 2024 og juli 2024. Sinwar, som erstattet Haniyeh som leder av byrået, ble eliminert i oktober 2024.
– Dette har gjenopprettet avskrekkingen ved å kreve en svært høy pris fra elementene som startet krigen – først og fremst Iran og stedfortrederorganisasjonene regimet hadde satt sammen for å true Israels eksistens. Israelsk doktrine i dag er avskrekking gjennom ødeleggelse, skriver Bartal.
10. oktober 2025 trådte en våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas i kraft, som avsluttet den to år lange krigen. Avtalen er basert på president Trumps tjuepunktsplan, som ble godkjent av FNs sikkerhetsråds resolusjon 2803 17. november 2025.
Resolusjonen er dramatisk, skriver Bartal. Den bekrefter at FNs sikkerhetsråd ønsker etableringen av et fredsråd og en overgangsregjering velkommen, inkludert internasjonale personer, for å utvikle og gjenoppbygge Gazastripen, inntil den palestinske myndigheten fullfører sitt reformprogram på en tilfredsstillende måte, slik det gjenspeiles i ulike forslag, inkludert Trumps fredsplan fra 2020 (forfatterens utheving). Punkt ni i tjuepunktsplanen sier at fredsrådet, som skal ledes av president Trump, vil være det organet som godkjenner den palestinske myndighetenes overholdelse av sine forpliktelser i samsvar med diverse forslag, inkludert president Trumps fredsplan fra 2020 (forfatterens utheving). Dette er den første gang FNs sikkerhetsråd refererer til president Trumps fredsplan fra 2020.
Resolusjonen gir denne planen, også kjent som «Århundrets avtale» (Fred til velstand: En visjon for å forbedre livene til det palestinske og israelske folket),en legitim og bindende internasjonal status, argumenterer Bartal. Mens planen fra 20220 støtter en tostatsløsning (og for første gang publiserte det på offisielle kartskisser fra Det hvite hus), er det en versjon som Trump definerer som «realistisk».
Trump-planen fra 2020 setter klare betingelser til den palestinske selvstyremyndigheten, inkludert stans i ensidige diplomatiske tiltak mot Israel. Planen gir klare økonomiske fordeler for palestinerne, inkludert en investering på omtrent 50 milliarder dollar over ti år for å forbedre den palestinske økonomien og levestandarden. Planen sikrer også at 97 prosent av palestinerne vil være under palestinsk suverenitet. Planen ble kategorisk avvist av palestinerne og ble ikke anerkjent på noe internasjonalt forum før resolusjon 2803.
Trump-planen fra 2020 ble sterkt avvist av nesten alle arabiske stater og den palestinske selvstyremyndigheten på grunn av dens realisme, skriver Bartal. Forslaget fra Trumps første presidentperiode fastsetter at sikkerhetsansvaret vil forbli i Israels hender. Det tillater Israel å innlemme bosetninger og Jordandalen inn i sammenhengende israelsk territorium; anerkjenner muligheten for grensejusteringer langs «trekantlandsbyene», som Tayibe, Qalansawe, Tira og andre; og bestemmer at det palestinske Jerusalem skal etableres i det palestinske området fra Kafr Aqab til Abu Dis og ikke i det forente Jerusalem, som skal forbli Israels hovedstad.
Trump-planen fra 2020 setter også sluttstrek for kravet om tilbakevending for etterkommere av palestinske flyktninger og aksepterer den israelske påstanden om symmetri mellom lidelsene til de omtrent 800.000 jødiske flyktningene fra arabiske land og de palestinske flyktningene fra 1948. Få palestinske flyktninger i arabiske land og andre steder vil få lov til å returnere, bortsett fra et lite antall, men vil motta kompensasjon. Etter at palestinerne har undertegnet fredsplanen, vil UNRWA effektivt bli avviklet, og den israelsk-palestinske konflikten, i det minste når det gjelder juridiske krav, vil ta slutt.
Bartal mener resolusjon 2803 fra november 2025 undergraver gyldigheten til resolusjon 2334 fra desember 2016. I teksten fra 2016 er bosetningene eksplisitt stemplet som «ulovlige og et åpenbart brudd på folkeretten». Resolusjon 2334 anser tostatsløsningen for å være basert på resolusjon 242 og 338, som oppfordret Israel til å trekke seg tilbake fra territorier okkupert i 1967. Den nåværende resolusjon 2803 gir president Trumps visjon fra 2020 legitim status og refererer eksplisitt til den som et grunnlag for en stabil og varig fred. Dermed gir FN-resolusjonen internasjonal legitimitet til bosetningene som vil forbli under israelsk suverenitet innenfor rammen av «århundrets avtale», skriver Bartal.
Det er ikke rart at Hamas er svært misfornøyd med beslutningen om å avslutte krigen, som de ble tvunget til å godta under press fra en betydelig del av de arabiske statene. Hadde det ikke vært for Hamas’ desperate militære svakhet, og den Iran-ledede «motstandsaksens» manglende evne til å oppnå sine mål under krigen, ville ikke beslutningen blitt tatt. Russland og Kina, som avsto fra å stemme under avstemningen, ville ha nedlagt veto – slik de har gjort flere ganger – for å forhindre at resolusjonen ble vedtatt. Hamas’ nettsted hevder at den alvorlige humanitære katastrofen i Gaza ikke ga dem noe annet valg enn å godta våpenhvilen og Trumps tjuepunktsplan. Hamas håpet sannsynligvis, ved å godta å signere, at de ville klare å endre noen av vilkårene i våpenhvilen, som kravet om egen avvæpning.
På dette stadiet er det uklart hvordan våpenhvilen som ble pålagt Hamas vil bli implementert. Den første fasen, med å løslate fanger og returnere alle levende og avdøde gisler til Israel, ble avsluttet da Ran Gvilis kropp i januar ble returnert til Israel. Fremtiden for de neste fasene er innhyllet i tåke.
Selv om 20-punktsplanen blir fullt ut realisert, vil Israel beholde en sikkerhetssone i randen av Gazastripen, og palestinerne vil miste mer territorium enn det som tilsynelatende ble «frigjort» etter tilbaketrekningen fra Gaza i 2005. Hamas, en organisasjon opprettet med det eksplisitte formålet å erobre Israel og etablere en palestinsk stat på sitt territorium, klarte ikke å oppnå målet sitt, men de sørget også for at Israel fikk en viss grad av viktig internasjonal legitimitet til å implementere sin bosetningspolitikk i samsvar med Donald Trumps fredsplan.









