Rådet for religiøse institusjoner i Det hellige land har siden 2009 hatt en arbeidsgruppe i gang for å finne ut hvilket bilde som dannes i palestinske og israelske skolebøker av «de andre»? Utdanner palestinske og israelske myndigheter sine barn til sameksistens og fred? Er det ting som kan forbedres?
Både det israelske sjefsrabbinatet, muslimske og kristne ledere utgjør det religiøse rådet. De arbeider for dialog og forståelse mellom ulike religioner i Israel og de palestinske selvstyreområdene.
Internasjonal oppmerksomhet
Den amerikanske professoren Bruce Wexler har deltatt i arbeidsgruppen, som også har mottatt 2,5 millioner kroner i støtte fra det amerikanske utenriksdepartementet. Wexler fikk med seg den israelske professoren Daniel Bar-Tal fra Universitetet i Tel Aviv og den palestinske professoren Sami Adwan fra Universitetet i Betlehem.
Siden rapporten ble kjent i begynnelsen av forrige uke, er den omtalt både i Aftenposten og Vårt Land.
Stryk fra eget vitenskapelig råd
Rapporten får knusende kritikk fra ulike kanter i Israel. Utdanningsdepartementet har avvist hele rapporten, som de mener har store metodiske mangler. Dessuten mener de at skolebøkene som det ultra-ortodokse skolesystemet bruker får for stort fokus.
Daniel Bar-Tal har siden forsvart seg selv mot anklagene som har kommet blant annet fra utdanningsdepartementet, ved å hevde at de tramper på hans integritet. Men selv forskningsrapportens vitenskapelige rådgivningspanel, bestående av professorene Amnon Groiss og Elihu Richter, vil ikke gå god for arbeidet i sin nåværende form. Ma’ariv-journalist Ben-Dror Yemini skriver i et debattinnlegg at han har fått tak i de notatene som disse to skrev underveis i prosessen.
– Disse to professorene fant betydelige metodiske svakheter og «utelatelsen av over 40 sentrale tekster» som finnes i palestinske skolebøker. For å klargjøre: Disse utelatte tekstene er nettopp de som inneholder størst grad av hatytringer («invaderende slanger»; «fienden som skjærer opp en kvinnes buk» og så videre). Kravet om at disse tekstene skulle inkluderes ble avvist, med den unnskyldning at det ikke var avgjort om ordene refererte til israelere eller jøder. Virkelig? Hvordan kunne vi overse at palestinerne virkelig mente svenskene, skriver Yemini med bitende ironi.
Kritikk blir også rettet mot mye av de såkalte «positive referansene» som Bar-Tal og hans forskningskolleger mener eksisterer i palestinske skolebøker i forhold til motparten. For eksempel blir sabbaten nevnt i skolebøkene, trekker forskerne frem. Men den palestinske teksten som det refereres til, står egentlig i en sammenheng som viser at det er snakk om en negativ referanse, mener Groiss og Richter. Jesus framstilles som den gode mannen som helbreder mennesker på sabbaten, mens jødene angivelig ikke gjør det samme. Yemini påpeker at jødisk lov har utviklet seg til å godta alt livreddende arbeid på sabbaten, også for ikke-jøder.
Araberhat å nevne München-OL?
Yemini er også svært kritisk til mye av kritikken mot israelske skolebøker som framkommer i rapporten.
– Under temabolken om negative referanser til «de andre», inkluderer studien selv bare korte henvisninger i israelske bøker til Farhud-pogromene mot irakiske jøder i 1948 – og massakren på israelske atleter under OL i München, som eksempler på negativ portrettering av araberne. Hva er det egentlig studiens forfattere forsøker å si? Er det forbudt å nevne disse hendelsene? Eller kanskje burde bøkene skrives om, slik at det står «muslimske frihetskjempere som lykkes med å ramme jødiske kriminelle i Bagdad og München»?, undrer den tydelig provoserte journalisten.
– I de israelske tekstene finner man humanistiske beskrivelser av islam og muslimer, samt en lengsel etter fred. Palestinske bøker er helt uten slike synspunkter. Og rapporten dekker over den totale kontrasten mellom de to utdanningssystemene. I tillegg unnskylder rapporten problematiske usannheter på den palestinske siden. De, som alle vet, er den svake part. Derfor er alt lov for dem. I virkeligheten burde tilknytningen snus helt på hodet: Fordi palestinerne blir badet i hatbudskap, selvbedrag og en utdanning til å hate andre, forblir de svake og rejeksjonistiske. Men Bar-Tal snur alt dette på hodet, legger han til.
Yemini mener at den israelske forskeren, som tilhører Me’eretz partiet, har hatt en politisk agenda og vært forutinntatt i sitt arbeid.
Tøff framtid for PA-kritikere
Det tragiske er, skriver Yemini, hvordan denne rapporten allerede har fått så mye ukritisk omtale internasjonalt. For israelske diplomater og andre som kjemper for å presse fram endringer i det palestinske utdanningssystemet, bort fra propaganda om hat, vil kampen nå bli svært mye tøffere.
– En positiv ting skal bli sagt om Bar-Tal: Han ønsker virkelig å kjempe for anerkjennelse og forståelse. Han er imot hatbudskap. Dessverre vil denne rapporten ikke gjøre annet enn å stemple «godkjent» på disse hatbudskapene [han egentlig vil bekjempe], skriver Yemini.
Kritikk fra PMW
Den samme konklusjonen trekker Palestinian Media Watch (PMW) i sin vurdering av rapporten. Dessuten påpeker de enda et viktig poeng. Det samme amerikanske utenriksdepartementet som har finansiert rapporten, må nå vurdere om de skal anerkjenne de funnene som angivelig ble gjort. En slik beslutning ville vært katastrofal, mener PMW. Både det å få USA mot seg på dette punktet og en eventuelt manglende forståelse i departementet for det dype alvoret på palestinsk side, vil få stor betydning
– Dersom USA anerkjenner disse funnene, vil sjansen for en fredelig framtid for barn på begge sider av konflikten bli drastisk redusert […] En offentlig avvisning av rapporten fra USA er ikke bare det rette å gjøre. Menneskers liv avhenger av det, skriver leder for organisasjonen, Itamar Marcus.
Også Institute for Monitoring Peace and Cultural Tolerance in School Education (IMPACT-SE) ved Det hebraiske universitetet gir rapporten en knusende dom, og plukker fra hverandre de fleste av konklusjonene i rapporten. De støtter imidlertid rapportens eneste anbefaling – at det blir satt ned en felles palestinsk og israelsk arbeidsgruppe for å utbedre framstillingen av de andre i skolebøkene.
