Et styremøte
En dag i januar 1948 var det styremøte i Jewish Agency, en slags jødisk fellesorganisasjon som fremdeles finnes og fremdeles er viktig, men som spilte en langt større rolle før staten Israel ble opprettet. Møtet fant sted i Tel Aviv. «Finansministeren» Eliezer Kaplan var nettopp kommet tilbake fra en innsamlingstur i USA. Han hadde ikke fått mye penger. Han trodde ikke at det var mulig å få inn mer enn 5 millioner dollar i USA i de kritiske månedene som lå foran. Og like etter den andre verdenskrig hadde jødene i resten av verden ikke noe særlig å bidra med.
Nå var dette riktignok en tid hvor en dollar hadde mye større kjøpekraft enn nå. Men likevel. Formannen, David Ben-Gurion, hadde beregnet at dersom jødene skulle kunne forsvare seg mot tanks, artilleri og fly fra nabolandene, var 25 millioner dollar et absolutt minimum. Men hvor skulle de få slike penger fra? Ben-Gurion så bare en løsning: Han måtte selv dra til USA og fortelle jødene der hvor desperat situasjonen var.
Ett av styremedlemmene var Golda Meir. Hun ble siden statsminister i Israel fra 1969 til 1974. Hun hadde vokst opp i USA etter at hennes familie flyttet dit fra Hviterussland da hun var 7 år gammel. Under dette møtet i januar 1948 sa hun til Ben-Gurion: «Du kan ikke reise herfra nå. Du må være her. Jeg kan samle inn penger i USA.» Hun fikk støtte av de andre på møtet.
To dager etter stod hun på flyplassen i New York en bitende kald vinterkveld. Hun hadde ikke hatt tid til å følge en konvoi hjem til Jerusalem og hente mer tøy, så hun hadde bare en liten bag. I sin lommebok hadde hun ti dollars!
Møte i Chicago
To dager etter stod Golda Meir på podiet i en stor sal i Chicago. Hun hadde tidligere vært på innsamlingsturer i USA. Men da hadde publikum vært zionister og sosialister som henne selv. Nå var det annerledes. Hun hadde foran seg framstående jøder, mange av dem finansfolk, fra hele USA. Mange av dem hadde liten tro på en jødisk stat og var mest opptatt av jødiske institusjoner i USA (sykehus, synagoger, kultursentre, utdanningsinstitusjoner), som trengte mye penger og stadig utsatte disse menneskene for et giverpress. Mange var nokså leie av mas om å gi.
Og nå stod hun der, til tross for at programmet var satt opp på forhånd med andre talere. Men hun hadde fått lov til å si noen ord. Hun hadde en enkel kjole, håret i en knute i nakken, ingen smykker. Det ble mumlet i salen: «Hun ser ut som en kvinne fra Bibelen.» Og så begynte hun å tale, uten manuskript.
Talen
I kortversjon sa hun at de amerikanske jødene ikke kunne bestemme om det skulle bli krig eller ikke i Palestina. Det ville det bli. Araberne kom til å angripe, og jødene ville kjempe til siste mann, om nødvendig. Men de hadde ingenting å forsvare seg med mot arabernes kanoner, fly og tanks. Det betydde at tross alt sitt mot, ville de bli slaktet ned. – Hun fortalte om de sårede hun hadde sett, om folk som stod i kø for å gi blod, om manglende våpen, uniformer og utstyr.
Hun sa at få år tidligere var seks millioner jøder blitt drept i Europa. Noen ville kanskje si at 700.000 jøder til i Palestina ikke betydde så veldig mye. Men disse jødene representerte noe mer enn sine egne liv: «Hvis vi vinner krigen, vil det finnes på jorden et sted hvor jødene er frie og uavhengige,» sa hun. «Hvis vi taper, er den århundregamle drømmen om et jødisk hjemland slukket for nye århundrer.»
Hun sa at det de amerikanske jødene kunne avgjøre, var hvem som skulle vinne den krigen som alle kunne se ville komme. Skulle jødene i Palestina vinne, måtte de ha pengene til våpen akkurat der og da, det nyttet ikke om et par måneder.
Reaksjonen
En åndeløs stillhet falt over salen da hun avsluttet. Et øyeblikk trodde hun at hun hadde mislykkes. Men så reiste alle i salen seg til en øredøvende applaus. Og så begynte folk å komme fram til plattformen med gaver, store gaver. Folk skrev ut sjekker der og da, så pengene kunne tas ut straks. Noen ringte til sin bankforbindelse og tok opp lån mot sikkerhet i egne eiendeler for det beløpet de håpet å kunne samle inn i sitt lokalmiljø. Før kvelden var over, hadde Golda Meir samlet inn mer enn en million dollar.
Innsamlingsaksjonen
Så satte hun ut på en anstrengende tur rundt i hele USA, ofte talte hun tre eller fire ganger per dag. I løpet av hennes turne på seks uker gav de amerikanske jødene 50 millioner dollars. Det hadde aldri hendt før i verdenshistorien at noe samfunn hadde gitt så mye penger til noe formål, og slett ikke noe utenlandsk. Det var tre ganger så mye som Saudi-Arabia tjente på oljen i 1947.
Våpen fra Tsjekkoslovakia
Tsjekkoslovakia var den gangen i stadig større grad blitt et lydrike under Sovjetunionen, hvor Stalin var hersker. I en kort periode var Stalin (av uforståelige grunner) positiv til staten Israel, og dette var i den perioden. Stalin gav derfor Tsjekkoslovakia lov å selge store mengder moderne våpen til Israel, mot kontant betaling.
Lite fra Vesten
Israelerne kunne kjøpe disse våpnene, men de kunne bare i liten grad frakte dem til Israel før britene trakk seg ut i midten av mai. Britene hadde en ganske effektiv blokade, og konfiskerte alle våpen de fikk tak i. – Det meste tyder på at britene ønsket at jødenes stat skulle gå under før den ble ordentlig til.
Det har kommet fram at Norge gav en viss hjelp til Israel i denne perioden. Bl. a. fikk jødiske soldater fra Israel trene i Asker. Dette var jo like etter 2. verdenskrig, og det var mye kompetanse i Norge. Kanskje har også andre land gjort en del hemmelig for Israel.
Men det var ikke noe som monnet så mye. Riktignok anerkjente USA Israel straks det var opprettet. Men man kan ikke overleve i en krigssituasjon på anerkjennelse. Det var ikke snakk om noen konkret støtte i penger eller våpen fra den amerikanske staten.
Det var jødene i Palestina, med støtte av jødene i resten av verden (først og fremst USA), som opprettet Israel, mens Storbritannia forsøkte å hindre det og andre vestlige land ikke gjorde noe nevneverdig for å hjelpe. Det er derfor galt å si, som noen gjør, at Vesten opprettet Israel.
