Dersom du ikke vet hva du skal tenke om Israel

Dersom du støtter det jødiske folkets rett til sitt nasjonale hjemland i Israel

Dersom du allerede er medlem av MIFF

7. oktober 2023 gjennomførte Hamas og Islamsk Jihad, støttet av Iran, den største massakren på sivile jøder siden Holocaust. Over 1200 israelere ble drept (kart, bilder og videoer), 250 kidnappet og over 4.800 skadet. Helt siden etableringen i 1988 har Hamas uttrykt drømmen om å utslette Israel og begå massakrer mot jøder. Bare israelske sikkerhetstiltak har forhindret dette tidligere. Bare israelske forsvarstiltak mot Hamas kan hindre at det skjer igjen. Hamas sier at de vil gjenta slike massakrer inntil Israel er utslettet.
 
8. oktober 2023 gikk også Hizbollah inn i krigen. De truet Israel med 150.000 raketter fra Sør-Libanon. Hizbollah er en shia-muslimsk terrororganisasjon som opererer i Libanon på vegne av Iran. Hovedkvarteret deres er i Beirut. Hizbollah står på terrorlistene til USAEUCanada og Australia, og er forbudt i Tyskland.
 
I september 2024 trappet Israel opp sitt militære motsvar mot Hizbollah, og fredag 27. september ble Hizbollah-leder Hassan Nasrallah drept. Nesten hele Hizbollahs militære ledelse er satt ut av spill, og en stor del av deres mest avanserte våpensystemer ødelagt.

Til sammen er dette resultater som israelerne håper vil vise seg å være en varig strategisk seier. Hizbollahs kapasitet til å skade Israel er betydelig svekket (i stedet for tusenvis av raketter i retur, kommer det nå bare noen titalls i døgnet), Israels avskrekningsevne er gjenopprettet og etterretningsstyrkene som sviktet så kraftig før 7. oktober-massakren har bevist at de var usedvanlig godt forberedt til et oppgjør med Hizbollah. Iran har bygget opp Hizbollah og Hamas som et strategisk våpen i kampen på å utslette Israel. De har også ønsket å bruke dem fra skremme Israel fra å gjennomføre et forhåndsangrep mot landets atominstallasjoner, før Iran utvikler atomstridshoder som de også kan true Israel med. Når Hizbollah og Hamas allerede er nedkjempet, har Israel allerede oppnådd en betydelig positiv endring i maktbalansen i krigen mot Iran.

I 2014 påpekte MIFF de mange likhetene mellom Hamas og Islamsk Stat. Dessverre ble varslene ignorert av de fleste politikere og medier i Norge. Det ultimale målet til Hamas er systematisk blitt fordreid av for eksempel NRK.

Palestinske selvstyremyndigheter (PA) belønnet de etterlatte til de drepte terroristene med 20.000 kroner i en første utbetaling, senere kommer 3.800 kroner i måneden på livstid. Belønningen av terror er sponset av dine skattepenger.

De palestinske terroristene rykket inn i israelske landsbyer på en sabbatsmorgen, og israelske grensevakter ble tatt på sengen. De drepte et stort antall sivile – eldre, kvinner, barn – dødstallene har nå oversteget 1200. Som Islamsk Stat dokumenterte de sine egne krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i videoklipp. Omkring 250 mennesker ble tatt som gisler.

MIFF vet nøyaktig hvordan massakren på 1.200 israelere ble forberedt – og vi kjenner Norges rolle. Etter 7. oktober er det tid for en ny norsk tilnærming til konflikten! De store demokratiene gir klar støtte til Israels forsvarskamp, det samme må Norge gjøre.

At Hamas løslater gislene er det viktigste skrittet for å få til en raskest mulig avslutning på krigen. Se her hvordan du kan hjelpe.

Den redselsfulle krigen i kjølvannet av 7. oktober 2023 er alene ansvaret til Hamas, Iran og deres allierte. Hamas ønsker sivile tap på Gazastripen, sier en tidligere norsk forsvarssjef. Vi skulle så inderlig ønske for de sivile palestinernes skyld, at de fikk være med på fred og normalisering med israelerne. Men deres nasjonale bevegelse er blitt kuppet av de mørkeste, mest destruktive kreftene i verden.

For mer om krigen, se alle MIFFs siste nyhetsartikler og temasider nedover på denne siden.

 

Det var alltid riktig å støtte Israel. Gjennom århundrer ble det jødiske hjemlandet okkupert av romerske, bysantinske og ulike muslimske imperier [se tidslinje]. Jødene beholdt hele tiden sin sterke tilknytning til landet.

Dersom flere hadde støttet en jødiske statsdannelse for hundre år siden, kunne jødene hatt et tilfluktssted da nazistene startet med sin utryddelse. Men arabiske nasjonalister, inspirert av nazistisk antisemittisme, og islamistiske jihadister, skremte britene bort fra å oppfylle løftet om et jødisk nasjonalhjem. De brukte terror for å skremme, da som nå.

Dersom flere hadde støttet Israel på 1950- og 1960-tallet, ville kanskje ikke Egypt og Syria ha våget å mobilisere til krig. Men sovjetisk propaganda ble pumpet ut over Europa, og sakte, men sikkert er resultatene av Israels forsvarskrig blitt fordømt som «okkupasjon».

Dersom flere hadde støttet Israel, ville kanskje ikke Yasser Arafat ha klart å lure Nobelkomiteen og mange andre. Men Amnesty og andre humanitære organisasjoner har tatt opp arven etter Sovjets propaganda, og anklager ordningene som israelere og palestinere avtalte seg i mellom på 1990-tallet for «apartheid».

7. oktober 2023 ble det klart at jødehatende jihadister fortsatt dominerer i kampen mot Israel. Hvis du ikke støtter Israel etter massakren – hvor 1200 israelere ble drept, tusenvis skadet og over 250 tatt som gisler – vil du aldri støtte Israel. Da er det stor fare for at du alltid vil fortsette å være likegyldig.

Du bør støtte Israel fordi hatet som skapte Holocaust fortsatt lever, skrev MIFF i 2014. Du bør støtte Israel fordi Norge står overfor de samme fiender som Israel.

7. oktober 2023 ble det overtydelig hvor korrekt det var. Massakren ble begått av unge palestinske menn som er lært opp til jødehat og jihad på skoler finansiert av Norge.

  • I tredje klasse lærte de å «ofre blodet» for å «eliminere maktrøverne» og «utrydde restene av utlendingene».
  • I femte klasse har de lært at martyrdød og jihad er «den mest viktige mening med livet» og at jøder er «fiender av islam».
  • Terroristene fra 7. oktober lærte i syvende klasse at Israel er «Satans tjener». Da fikk de også lære at «å ofre livet i kamp er det største». Året etter ble de fortalt at barn som deltar i jihad er «sikkerhetsventilen i samfunnet».
  • I tiende klasse ble de fortalt at døden er skjebnebestemt og at jihad er deres kall. «Og vårt rene blod, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare,» blir det messet i en annen skolebok.
  • I tolvte klasse har de lært om å «returnere» med våpen i hånd. Elevene har lært at det betyr at Israel blir borte.

Du må støtte Israel – nå mer enn noen gang. Israel er i en forsvarskrig for å hindre at 7. oktober 2023 aldri mer skal gjenta seg. Hamas skal bli vingeklippet, slik at de aldri mer har militær kapasitet. Iran og Hizbollah skal bli avskrekket. Nå må du støtte Israels forsvarskamp!

Med Israel for fred samler Israel-venner med ulikt politisk ståsted, ulik tro og livssyn. Vi har også forskjellig syn på israelsk politikk. Når det gjelder saker som er omstridt internt i det israelske samfunnet, formidler vi de store gruppenes ulike hovedsyn, uten som organisasjon å ta stilling til spørsmålene.

MIFF sprer informasjon gjennom nettsider, sosiale medier (se over), møter i lokalforeninger og nasjonale konferanser m.m. MIFF forsvarer også Israel i mediene og har aktuelle kampanjer. Etter 7. oktober-massakren er vårt innhold sett mange millioner ganger rundt på de ulike plattformene.

Her er bare noen smakebiter på MIFF-statistikken fra 7. oktober 2023 og fram til 23. september 2024:

  • Vekst fra 11.254 til 14.673 medlemmer i Norge
  • Over tusen nye medlemmer i Danmark og Sverige
  • 53,5 millioner annonsevisninger i Google
  • 4,4 millioner sidevisninger på miff.no
  • Rekkevidde til 2 millioner Facebook-kontoer
  • 6000 nye følgere på Facebook-siden
  • 3800 nye abonnenter på YouTube
  • 2300 nye følgere på TikTok
  • 1800 nye følgere på X
  • 1200 nye følgere på Instagram
  • 2,3 millioner videovisninger på Facebook
  • 1,5 millioner videovisninger på YouTube
  • 1 million videovisninger på TikTok

Les mer om MIFF og bli medlem nå!

Les artikkelen hvor MIFF korrigerer feil som stadig blir framsatt om Gaza og Hamas.

De generelle teknikkene som mediene bruker for å skape et falskt bilde av Israel

1. Konflikter hvor Israel er involvert blir dekket ekstremt mye mer enn andre konflikter som krever mange ganger flere menneskeliv.

2. Israels forsvarskamp blir ikke sammenlignet med andre lands krigføring.

3. Palestinske flyktninger blir nevnt ustanselig, selv om det har gått 75 år siden arabisk side tapte i forsøket på å utrydde den jødiske staten i 1948.

4. Levekårene til palestinerne blir ikke sammenlignet med arabiske naboland.

5. Folkeretten blir manipulert til kun å ramme den jødiske staten, og Israels rettigheter blir nesten aldri nevnt.

Les mer på temasiden Mediedekningen og bestill MIFFs bok Det falske bildet av Israel

Det skapes falske bilder av Israel i norsk skole, ikke bare på grunn av mange feil i læreverkene, men også fordi viktige elementer i det israelske narrativet er helt borte eller svært nedtonet. Klikk her for å lese faktasjekker og for å bestille MIFFs bok Opplært til fordommer.

Ingen verk nevner jødiske flyktninger fra arabiske land, og bare ett læreverk nevner Iran som en aktør i konflikten. Sterke anklager mot Israel blir framsatt, uten at Israels svar får komme fram

Mange skoleelever blir henvist av lærere til FN-sambandets infosider om Israel, Palestina og konflikten. Mange tror fn.no er en «nøytral og god» kilde.

Dette stemmer ikke. MIFF avdekket sommeren 2023 hvordan FN-sambandet misbruker skattepenger til å gi norske barn et falskt bilde av Israel. Organisasjonen er på ingen måte objektiv eller nøytral i forhold til Israel. FN-sambandet gjorde noen rettinger etter MIFFs første faktasjekk, men reagerte deretter med sjikanerende omtale av MIFF.

Selv etter 7. oktober-massakren er FN-sambandet uvillig til å kalle Hamas en terrororganisasjon.

– Norsk presse gir ikke lesere motstandskraft mot antisemittisme

Forfatter og journalist Bjørn Gabrielsen. (Foto: Skjermdump fra NRK)
Forfatter og journalist Bjørn Gabrielsen. (Foto: Skjermdump fra NRK)
Det er ikke grunnlag for å si at den norske presse er bevisst rasistisk, men den gir heller ikke sine lesere verktøy til å bygge motstandskraft mot konspirasjonsteorier og antisemittisme. Derfor ser vi veisperringene utenfor.

 

Slik avsluttet Bjørn Gabrielsen (bildet) sitt korte foredrag da norske medier ble debattert på DMTs seminar tirsdag 14. juni. Gabrielsen er litteraturkritiker og mediekommentator for Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøker på forlaget Press.

På gaten utenfor synagogen og det jødiske samfunnshuset i Oslo sentrum står store betongklosser som skal hindre at biler med eksplosiver fritt skal kunne bevege seg inntil bygningene.

MIFF publiserer manus til Gabrielsens foredrag, slik det ble fremført på engelsk, se under.

Her er noen av hovedpoengene fra manuset i forkortet form på norsk:

– Norske politikere kan dagdrømme høyt om bombing av Israel, uten at det får konsekvenser.

– Norsk presse gjør svært sjelden et poeng av at en kjendis er jødisk. [Og Gabriesen noterer dette som positivt.]

– Antisemittisme er ikke bare rasisme, det er en konspirasjonsteori om makt. Derfor kan antisemittisme eksistere i en fullstendig upersonlig form, og folk som i utgangspunktet er ikke-rasistiske mennesker, og jøder selv, kan ha betydelig antisemittisk effekt av sine ord eller handlinger.

– Halvparten av verdens jøder bor ikke bare i Israel, men de har, gjennom den parlamentariske prosess, et delt ansvar for det som skjer der. Dersom du tror israelere opptrer på en spesielt umoralsk måte, vil du ende opp med å tro som svært underlige ting om jøder generelt.

– Måten den norske pressen behandler Israel må møtes med noe bekymring. Israel blir nevnt mer enn nesten noe annet land. I 2010, i året før de arabiske revolusjonene, ble Israel nevnt mer enn Tunisia, Algerie, Libya, Egypt, Syria, Jordan og Sudan til sammen. Så det er en skjevhet, allerede der.

– De siste fem årene er Israel nevnt ti til femten ganger flere enn Tsjetsjenia, som igjen er nevnt omkring like ofte som «iskrem».

– Oppmerksomheten som vies Israel har ingenting å gjøre med palestinerne. Da grensen i Rafah mellom Egypt og Gaza ble åpnet i forrige uke, ble det feiret i den norske pressen med helsides fargebilder. Da Egypt og Hamas stengte grensen to dager senere: Ikke et ord. Det palestinske nyhetsbyrået Ma’an rapporterte i forrige uke at fjorten palestinere ble drept i Damaskus, av andre palestinere. Ikke nevnt i den norske pressen. Enhver forbrytelse mot palestinerne gjennomført av andre arabere eller dem selv blir rutinemessig ignorert. 450.000 palestinere mistet sitt hjem i 1991 da Kuwait kastet dem ut. Ingen norsk interesse.

– Oppmerksomheten mot Israel har ikke noe å gjøre med norsk bistand, selv om vi gir mer bistand til palestinerne enn noen andre. Bare 1,5 prosent av artiklene om Israel eller de palestinske myndighetene nevner en eller flere av de norske organisasjonene som arbeider i området.

– Oppmerksomheten om Israel handler ikke om religion, fordi alle religiøse minoriteter i arabiske land og Iran til sammen, de fleste er ofre for horribel forfølgelse, blir nevnt mindre i løpet av ett år enn palestinerne blir nevnt på en måned.

– Det er grunn til å merke seg at Israel er et trygt og behagelig land for selv den mest kritiske journalist.

– Norske medier viste en oppsiktsvekkende likegyldighet til europeiske og norske jøder etter Holocaust. Aftenposten og VG nevnte Mavi Marmara oftere i løpet av to måneder ifjor enn de nevnte utryddelsen av jøder i de første ti årene etter andre verdenskrig. Mens det var noe sympati med Israel i noen deler av norsk samfunnsliv, var det aldri noe i nærheten av lignende entusiasme som det nå er for palestinernes sak.

– Norsk presse dekker krigshandlinger i et etablert mønster, hvor Israel som regel blir framstilt som agent når bomber eksploderer i Gaza («Israel bomber Gaza»), mens bomber som eksploderer i Israel som regel ikke har noen agent («bomben ble utløst»). Dette styrker grunnfortellingen om passive arabere som eventuelt reagerer, og av israelere som er aggressive og aktive.

Bjørn Gabrielsen’s manuscript to lecture 14 June 2011
Some weeks ago an obscure, small town politician posted an update on her Facebook profile concerning the Eurovision Song Contest, saying she would rather see Norway represented by a polar bear or a musk ox than the young black woman who, at the time, was Norway’s candidate.

This caused a storm, 71 different newspaper items, including front pages. She was completely slammed, and rightly so, it was a moronic comment. She was later ditched as the Conservative party’s candidate for mayor in her home town.

Some time earlier a more prominent politician, deputy minister Ingrid Fiskaa of the Socialist Left, confessed in a newspaper interview to daydreaming «in her darkest moments» of the UN bombing Israel. This led to no reaction. No letters to the editor, nothing.

So an uncharitable observer might be led to conclude that Norway is a country where expressing a preference for a polar bear over a black woman in a song contest is considered more of an affront than wanting to bomb Israel.

But how do you know if this is representative of anything? How can you know I’m not cherry-picking anecdotes to fit my own narrative?
One way of finding out is by performing a quantitative analysis of what the Norwegian press actually writes. It’s not a fool-proof method, but it’s better than sitting around and just emoting.

And there is some good news. Some of you might have heard Aftenposten recently had a headline that said «Rich Jews threaten Obama». This was an anomaly, the expression «rich jew» has almost never occurred in the Norwegian press. (I’ve checked.) In general, the Norwegian press is pretty oblivious to whether people are Jewish or not. Dominique Strauss-Kahn, Khodorkovsky, Abramovich, Jon Stewart, Natalie Portman: Only one or two percent of the pieces about them mention their heritage. And it’s pretty much the same whether they’re considered crooks or a role model.

Except, to be honest, in Bernie Madoffs case. He scores ten percent.

This indifference to if somebody is Jewish or not is pretty consistent with the outrage at the politician who didn’t want Norway represented by a black woman in the song contest. Defining an individual by race or heritage is not considered acceptable, at least not in public discourse. This also explains why Norwegians are so flabbergastered when somebody suggests Norway or Norwegian press is anti-Semitic. These Norwegians aren’t play-acting, their genuinely surprised.
But what’s up with the road blocks outside?

And what was that before, about bombing Israel?

This is where it starts to hurt. Anti-Semitism shares some characteristics with other kinds of racism, but it is not only racism. It’s a conspiracy theory about power. Even the most ardent, committed klansman does not believe that blacks control world finance.
Even the staunchest Norwegian opponent of immigration does not believe that Pakistanis and Somalis control the Norwegian media. This kind of racism is intensely personal, it’s about who you want to eat with, who you want your daughter to date. Anti-Semitism, however, can be completely non-personal. Which explains completely insane things like why there’s anti- Semitism in Japan. And this is why supposedly non-racist people and Jews themselves can have such tremendous anti-Semitic impact. They don’t feel racist, so, they believe, they’re home free. And so they say, and believe, almost anything about Israel.

There is certainly a segment of ol’time anti-Semitic cranks out there, as anybody with an internet connection will know. There’s no reason to think they’re all harmless. But in the printed press, anti-Semitism, to the extent it exists, is vocalized through opinions and reporting on Israel.

I realize not all Jews are Israelis and so on. But half of the world’s Jews not only live in Israel, they have, through the parliamentary process, a shared responsibility for what happens there. If you believe Israelis behave in a particularly immoral way, then you’re going to end up believing in some pretty peculiar things about Jews in general.

And the way the Norwegian press deals with Israel should be cause of some concern. To start with, Israel is mentioned more than almost any other country. In 2010, the year leading up to the Arab revolts, Israel was mentioned more often than Tunisia, Algeria, Libya, Egypt, Syria, Jordan and the Sudan put together. So there’s a bias, right there.

That’s pretty much the same all over Europe. There’s no point in being a cry-baby about this. But those who would defend the status quo need to define the motivation for this intense interest in Israel, which clearly comes at an expense. The result, obviously, is extreme indifference for what is going on in the Middle East.

The soaring price of wheat which led to a food crisis in Egypt in 2007 was mentioned once in the Norwegian press. Unemployment soared in Egypt in 2008, but that didn’t warrant a single news item. Ninety percent of Egyptian women have been genitally mutilated, this was mentioned six times in 2010, twice with a positive slant: «Fewer support the practice».
This attention towards Israel is clearly not motivated by violence. Far more serious conflicts are ignored. The last five years Israel has been mentioned ten to fifteen times as often as Chechnya, which in its turn is mentioned about as often as «ice cream.»

This attention to Israel has nothing to do with the Palestinians. When the border at Rafah between Egypt and Gaza opened up last week, this was celebrated in the Norwegian press with full-page color pictures. Then Egypt and Hamas closed the border down two days later: Not a word. The Palestinian news agency Ma’an repored last week that fourteen Palestinians were killed in Damascus, by other Palestinians. Not mentioned in the Norwegian press. Any iniquity visited upon the Palestinians by other Arabs or by themselves, is routinely ignored. 450 000 Palestinians lost their homes in 1991 when Kuwait threw them out. No Norwegian interest.
The attention to Israel has nothing to do with Norwegian aid, though we give more aid to Palestinians than to anybody else. Only one and a half percent of pieces on Israel or the Palestinian Authority mention one more of the Norwegian NGOs who work in the area.

This attention to Israel is not about religion, as all religious minorities in Arab countries and Iran put together, most of whom suffer horrible persecution, are mentioned less in a year than Palestinians are mentioned in a month.

We might want to meditate, at this point, on the fact that Israel is a moderately safe and convenient country for even the most critical journalist.

Tel Aviv, I have been informed, has some rather lovely night clubs.
We might contrast this interest in Israel with the stunning indifference Norwegian media showed towards European and Norwegian Jews after the Holocaust. Aftenposten and VG mentioned «Mavi Marmara» more often in a couple of months last year than they mentioned the extermination of the Jews in the first ten years after World War II. While there was some sympathy with Israel in some quarters of Norwegian life, there was nothing even remotely similar to the current enthusiasm for the Palestinian cause.

A chilling facet of how the Norwegian press covers the Israel/Arab conflict is the established pattern where «Israel bombs Gaza», while bombs in Israel are simply «detonated», without mention of an agent. This use of language is clearly not the result of any conspiracy, journalists are obviously not taught to use active verbs while describing Israeli actions and passive ones when describing Arab actions. Yet, once you start noticing how pervasive this is, you can never again not notice. This can, to a degree, be measured by quantitative analysis, and the results are coherent with the established narrative of passive, reactive Arabs and aggressive, active Israelis.

In conclusion, the Norwegian press employs demonization, delegitimation and double standards to a unique extent when dealing with the country whose government is elected by half of the worlds Jews. There is no case for calling the Norwegian press consciously racist, but nor does offer its readers tools to build resilience against conspiracy theories and anti-Semitism.

Thus, the road blocks outside.

 

Israel blir utsatt for angrep fra alle kanter – vis at du er en venn!

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart