Tegningen i toppen av denne artikkelen skal forestille tolleren Sakkeus, og er hentet fra Den store barnebibelen, utgitt av Det Norske Bibelselskap i 2008. Strekene er som hentet ut fra antisemittisk konspirasjonslitteratur fra de siste hundre årene. Her har «den pengegriske jøden» flyttet inn fra nazistenes propagandablader i en norsk barnebibel.
Fariseerne, den jødiske bevegelsen som Jesus konfronterte kanskje aller mest i sin forkynnelse, er tegnet i barnebibelen som ultraortodokse jøder slik de begynte å kle seg i Øst-Europa i middelalderen.
Gunnar Haaland, førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved fakultetet for lærerutdanning og internasjonale studier i Høyskolen i Oslo og Akershus, presenterte disse tegningene under et foredrag i Oslo fredag. Han jobber for tiden med et forskningsprosjekt for å analysere hvordan jøder blir framstilt i barnebibler.
Antijødisk er bedre enn antisemittisk
Under et foredrag på et seminar i regi av Den Norske Israelsmisjon hadde Haaland fredag fått en enda større utfordring. Han måtte svare på spørsmålet Er Bibelen antisemittisk?
Først drøftet Haaland begrepene, og trakk blant annet fram Helen Feins definisjon på antisemittisme:
[Antisemittisme er] en vedvarende, latent struktur av fiendtlige forestillinger om jøder som kollektiv, manifestert i individer som holdninger, i kulturer som myter, ideologi, folklore og bilder, og i handlinger, som sosial eller rettslig diskriminering, politisk mobilisering mot jødene, og kollektiv eller statlig vold – som har som resultat/ og eller målsetting å distansere, drive bort eller tilintetgjøre jøder fordi de er jøder.
Personlig foretrekker førsteamanuensisen å bruke uttrykket antijødisk i stedet for antisemittisk, siden dette ordet har så eksplosiv meningskraft i debatten.
– Blir man stemplet som antisemitt, er man halvbroren til Adolf Hitler med en gang, sa Haaland.
Selvkritisk nasjonallitteratur
Hva så med Bibelen? Kan kristnes bruk av Bibelen ha som resultat at jøder blir distansert, drevet bort eller tilintetgjort fordi er jøder?
– Den kirkelige antijødiske tradisjon var en nødvendig forutsetning for nazistenes måte å tenke om jøder på, slo Haaland tidlig fast.
Jødenes Bibel er det som i kristne bibler kalles for det gamle testamentet. Tekstene inneholder harde ord mot den jødiske nasjon, fremført av profeter som Amos og Jesaja.
– Jødene har kanskje verdens mest selvkritiske nasjonallitteratur, påpekte Haaland.
Men hvilke effekt kan det ha om profetenes fordømmelser blir fremført av kristne forkynnere i dag uten at det blir satt inn i sin kontekst, eller kanskje til og med brukt inn i feil kontekst som politisk retorikk mot dagens jøder eller verdens eneste jødiske stat Israel?
Det samme gjelder for den interne jødiske eller israelske debatten. Der blir det brukt retorikk som en utenforstående ikke nødvendigvis kan adoptere. Spredt i et ikke-jødisk miljø kan det ha alvorlige følger.
– Israelere kan uttale seg om staten Israel på en måte som jeg oppfatter direkte uanstendig, sa Haaland. I Israel kan dette være mindre alvorlig og kanskje ufarlig, på grunn av mottakernes forståelsesramme. I Norge kan det samme budskapet ha antisemittisk effekt, enten dette er tilsiktet eller ikke.
Bruken avgjør effekten
I de kristnes gamle testamente er skriftene sortert i en annen rekkefølge enn i jødenes Bibel. Jødenes Bibel ender med Krønikebøkene, som avsluttes med den gode nyheten om at det hellige tempel i Jerusalem skal gjenoppbygges. Det kristne «gamle testamentet» avsluttes med et løfte som tolkes som en profeti om Døperen Johannes.
– Innpakning og ulike lesemåter gjør at påstanden om at det gamle testamentet er jødenes bibel holder bare et stykke på vei. Vi må være bevisst på at disse skriftene også kan brukes antijødisk, konkluderte Haaland.
«Jødene drepte Jesus»
Kristne kan også lett glemme at Det nye testamentet består av jødiske skrifter. Alle eller nesten alle av forfatterne til skriftene i Det nye testamentet var jøder. Alle hovedpersonene i Det nye testamentet var jøder, inkludert Jesus.
I Johannes-evangeliet blir uttrykket «jødene» brukt gjentatte ganger som betegnelse på de som truet Jesus på livet. Leser man evangeliet med teologisk eller rasistisk vrangvilje, kan man holde det jødiske folk kollektivt ansvarlig for Jesu død. Leser man det med historisk kunnskap og i den rette kontekst, forstår man at forfatteren av Johannesevangeliet ofte bruker «jødene» som betegnelse på det begrensede lokale lederskapet blant jødene som bodde i Judea på Jesu levetid. Uttrykket blir brukt på samme måte som vi sier at «amerikanerne» har gjort det ene eller andre, når det kanskje bare er en liten avdeling i en amerikansk statsmyndighet som har stått for handlingen.
I kirkens historie har evangeliefortellingene om Jesu korsfestelse og død blitt brukt i århundrer til å oppildne mobben til å angripe jøder. Blant de eldste av nålevende jøder er det fortsatt jøder som kan vitne om slike barndomsopplevelser fra påsketiden i katolske landsbyer, særlig i Øst-Europa.
Men bildet av jødene som Jesu mordere lever fortsatt. Haaland fortalte om et ferskt eksempel fra i år på en skole på vestsiden i Oslo. Hva vet dere om jødedommen? spurte læreren elevene.
– De spiser ikke godteri, for det har vi sett på TV, svarte den første eleven.
– Det er riktig at jøder ikke spiser noen typer godteri som ikke er kosher, men i synagogen hagler det med godteri som kristne barn bare kan misunne, forklarte Haaland.
Misforståelsen til elev nummer to var mer alvorlig.
– Jødene er de som drepte Jesus, sa han.
Blander politisk kamp og liturgi
De siste årene er det tegn som tyder på at juletiden er i ferd med å overta som den kristne høytiden da jøder skal tas. Haaland trakk fram eksempelet fra 2005, da Kirkens Nødhjelp, Kirkens Bymisjon, Mellomkirkelig råd og andre kirkelige organisasjoner arrangerte en politisk demonstrasjon mot Israels sikkerhetsbarriere i adventtiden. Israelske soldater ble dratt inn i et liturgisk spill som «bad guys», akkurat som «de slemme jødene» ble brukt i påskens pasjonsspill.
– Mot Israel bruker man religiøse symboler som man aldri gjør når man demonstrerer for eller mot noe annet, påpekte Haaland.
– Jeg kan skjønne at kunstnere i Betlehem lager oliventrefigurer med Maria og Josef under den israelske sikkerhetsmuren, men jeg kan ikke forstå at norske kirkeledere kjøper slike figurer, sa Haaland.
Forakt for jødenes religion
Haaland siterte teologen Katharina van Kellenbach, som trakk fram tre hovedmotiver i kirkens antijødiske diskurs. Jødene er blitt gjort til syndebukk, de er fremstilt som en kontrast til de kristne (antitese) og som et forstadium (preludium).
– Av og til ser jeg at kjærligheten til det jødiske folk går sammen med en forakt for jødisk religion. Den måte å tenke på har jeg truffet på langt inn i Den Norske Israelsmisjon, sa Haaland.
Teologen ser svært alvorlig på situasjonen når det gjelder antisemittismen i kirken. Han trodde lenge det var ubevisste talemåter, at det var sminken det var noe galt med.
– Jeg er mer pessimist på vegne av kristen teologi enn jeg var for ti år siden. De antijødiske mønstrene ligger dypt i kristen teologi, og er en del av default settings, sa Haaland.
– Det er farlig å se på den kirkelige antisemittismen som noe separat fra annen antisemittisme, advarte Haaland.
Forsiktig med flammen!
Til slutt gjenstod det å svare på spørsmålet i foredragets tittel. Er Bibelen antisemittisk?
– Det kommer an på hvordan vi gjør Bibelen, hva vi lar den være, sa Haaland.
Han avrundet foredraget med et sitat fra Leo Eitinger (1988):
«Om man vil ta alvorlig utfordringen til religionsundervisningen, om man virkelig vil utbre kjærlighetens evangelium, om man ikke vil begrense bibelordet «elsk din neste som deg selv» på egoistisk og fascistisk måte bare til sin egen familie og egen religion, da må man tenke på at hvert bibelsk bilde, hver lignelse, hvert symbol som kan unnskylde fiendskap mot jødene, må behandles med samme forsiktighet som en flamme i et bensinlager.»
Råd til kristne forkynnere
I 1947 ble det arrangert en internasjonal konferanse for kristne og jøder i Seelisberg i Sveits. De kristne deltakerne på konferansen laget de følgende ti formaninger til seg selv. Haaland hadde ikke tid til å gjennomgå dem under sitt foredrag, men Miff.no gjengir dem slik førsteamanuensisen har oversatt dem i sin presentasjon:
- Husk at den ene Gud taler til oss alle gjennom Det gamle og Det nye testamente.
- Husk at Jesus ble født av en jødisk mor av Davids ætt og Israels folk, og at hans evigvarende kjærlighet og tilgivelse omslutter hans eget folk og hele verden.
- Husk at de første disiplene, apostlene og de første martyrene var jøder.
- Husk at kristendommens grunnleggende bud, å elske Gud og sin neste, forkynt allerede i Det gamle testamente og bekreftet av Jesus, forplikter både kristne og jøder i alle mellommenneskelige relasjoner, uten noe unntak.
- Unngå å forvrenge og tale usant om bibelsk og etter-bibelsk jødedom i den hensikt å opphøye kristendommen.
- Unngå å bruke ordet “jøder” i den eksklusive betydningen Jesu fiender, og ordene “Jesu fiender” som betegnelse på hele det jødiske folk.
- Unngå å presentere lidelseshistorien på en slik måte at ugjerning skylden for drapet på Jesus legges på alle jøder eller jøder alene. Det var bare en gruppe blant jødene i Jerusalem som krevde at Jesus skulle dø, og det kristne budskapet har alltid vært at det var menneskehetens synder som kom til uttrykk hos disse jødene, og alle menneskers synder som brakte Jesus til korset.
- Unngå å referere til Skriftens forbannelser eller ropet fra den rasende folkemengden: “La hans blod komme over oss og våre barn”, uten å huske på at dette ropet er for intet å regne mot de uendelig mye mer vektige ordene fra vår Herre: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”
- Unngå å fremme den overtroiske forestilling at det jødiske folk er umoralsk, forbannet, henvist til skjebnebestemt lidelse.
- Unngå å tale om jødene som om kirkens første medlemmer ikke var jøder.
