Mange har forsøkt å gi forklaringer på antisemittisme. Jødene er blitt hatet på grunn av økonomiske faktorer, herskeres behov for en syndebukk, etnisk hat, rasisme, misunnelse og religiøs intoleranse. Men til syvende og sist forklarer ikke dette antisemittisme, det er bare eksempler på hva som har forsterket antisemittismen.
Men finnes det en universell forklaring på jødehatets eksistens? Ja, mener Dennis Prager og Joseph Telushkin. Det følgende er en gjengivelse fra deres bok Why The Jews? The Reason for Antisemitism som ble utgitt i 1983:
«Antisemitter har ikke vært imot jøder fordi jøder har vært rike – fattige jøder er blitt like mye hatet, eller sterke – svake jøder har bare invitert til antisemittisk plaging, eller fordi jøder har hatt ubehagelige personligheter – hyggelige jøder er aldri blitt spart av antisemitter. Antisemitter har ikke vært imot jøder fordi herskende klasser har latt jøder bli en lynavleder for arbeiderklassens misnøye – førkapitalistiske og ikke-kapitalistike samfunn som Sovjetunionen og andre kommuniststater har vært betydelig mer antisemittiske enn kapitalistiske samfunn.
Antisemitter har hatet jøder fordi jøder er jødiske. Kristne antisemitter sluttet å hate rike jøder da de ble kristne. Det samme har vært sant for nesten alle andre antisemitter bortsett fra nazistene, som vi skal ta opp senere.
Hovedforklaringen på antisemittisme er det som har gjort jødene jødiske – jødedommen. Det er fire grunnleggende årsaker for dette og alle handler om den jødiske utfordringen mot verdiene til ikke-jøder.
- I tusener av år har jødedommen bestått av tre komponenter: Gud, Torah og Israel, det vil si den jødiske forståelsen av Gud, jødisk lov og jødene som folk. Jødenes lojalitet til en eller flere av disse komponentene har vært en hovedkilde til antisemittisme fordi det har gjort jøden til en outsider, og aller viktigst, har det blitt sett på av ikke-jøden (ofte korrekt) som en utfordring til gyldigheten av ikke-jødiske guder, lover og/ eller nasjonale lojaliteter.
Jødene ble en del av historien ved å bekjenne den Gud de anså å være den eneste Gud til hele menneskeheten, og dermed nekte legitimitet til enhver annen gud. Siden har de ofte blitt ansett som å være i krig med folks mest verdsatte verdier. Jødene forsterket dette fiendskapet mot seg ved å leve etter deres egne altomfattende lover i tillegg til, eller til og med i stedet for, lovene til sine ikke-jødiske naboer. Og ved stadig å holde fast på sin egen nasjonale identitet i tillegg til eller i stedet for den nasjonale identiteten til ikke-jødene som de bodde blant, har jødene skapt og intensifiert antisemittiske følelser. - Fra sine første dager har den viktigste grunnen til jødedommens eksistens vært å endre verden til det bedre (i ordene til en gammel jødiske bønn som fortsatt blir gjentatt daglig: «å gjøre verden fullkommen under Guds styre»). Dette forsøket på å endre jorden, å utfordre gudene, enten de er religiøse eller sekulære, til samfunnene rundt dem, og ha moralske krav mot andre (selv når det ikke særskilt er gjort i jødedommens navn), har konstant vært en kilde til spenning mellom jøder og ikke-jøder.
- Som om ikke det vi allerede har nevnt er nok, har jødedommen også fra de tidligste tider lært at jødene ble utvalgt av Gud til å ta oppdraget med å gjøre verden fullkommen. Denne læren om jødenes guddommelige utvelgelse har vært en hovedkilde til antisemittisme.
- Som et resultat av jødenes forpliktelse til jødedommen, har de hatt liv med høyere livskvalitet enn deres ikke-jødiske naboer i nesten hvert samfunn hvor de har bodd. Denne høyere livskvaliteten har kommet til uttrykk på ulike måter. Bare for å nevne noen eksempler: Jøder har nesten alltid vært bedre utdannet, jødiske familier har vanligvis vært mye mer stabile, jødene hjalp hverandre betydelig mer enn deres ikke-jødiske naboer hjalp hverandre, og det har vært mye mindre sannsynlig at jødene har blitt fulle, slått sine koner, forlatt sine barn og lignende. Som et resultat av disse faktorene, var livskvaliteten til den gjennomsnittlige jøde, samme hvor fattig, vært høyere enn livskvaliteten til en sammenlignbar ikke-jøde i samfunnet.
Denne høyere livskvaliteten blant jøder kommer som et direkte resultat av jødedommen. Den har utfordret ikke-jøder og provosert misunnelse og fiendskap. Også på denne måten har jødedommen vært kilden til antisemittismen.»
Siden det var jødenes jødedom som ble opplevd så truende av ikke-jøder, kunne jødene gjennom historien «flykte» fra forfølgelse ved å konvertere til storsamfunnets religion (typisk kristendom og islam). Nazistene nektet jødene denne fluktmuligheten, ved å forfølge etterkommere av jøder (selv om de hadde konvertert til ulike kristne retninger, fordømte sionismen (jødenes nasjonalbevegelse) og beviste sin lojalitet mot hjemlandet). Nazistene mente at jødene aldri virkelig kunne bli ikke-jøder.
Dennis Prager og Joseph Telushkin skriver videre:
«At det er jødedommen, i stedet for rase og økonomi, som er roten til antisemittismen, er også en forklaring på hvorfor totalitære regimer alltid er antisemittiske. I sin natur forsøker totalitære regimer å kontrollere hele livet til sine innbyggere og kan derfor ikke tolerere ukontrollerte religiøse eller nasjonale uttrykk, som begge er del av jødedommen.»
Antisemittenes reaksjon på «det jødiske problem» har typisk vært å kreve konvertering. Der jødene nektet dette, har de blitt merket, konsentrert i ghettoer, utvist og/ eller myrdet.
