Kom til MIFF Forum i Ålesund 12.-13. nov!

Vi trenger deg med på laget!

Jødiske menn danser med israelske flagg ved Vestmuren i Jerusalem 28. mai 2022. (Foto: Flash90)

Antisemittismen, jødehatet, muterer – igjen

Den siste myten, som blir spredd med antisemittisk hastighet, er falske påstander om at Israel er en apartheid-stat. Antisemittismen har mutert – igjen.

Mener du at Israel skal bestå som en jødisk stat? Klikk JA eller NEI.

Denne kronikken ble først publisert av avisen Dagen 18. august 2022.

Jeg blir ofte spurt hva som er årsaken til antisemittisme. Svaret er at det ikke er en enkel, men mange forskjellige årsaker, alt efter tid og sted.

Men alltid støttet av fantasifulle og motsetningsfylte myter om jødene. Vi finner antisemittisme i land uten jøder.

Jødene er rike kapitalister og kommunistiske snyltere, de har et typisk utseende, men må pekes ut med gule davidstjerner, de har blitt forfulgt, men tilhører egentlig overklassen.

Lenge var jødedommen feil religion, som man kunne konvertere seg bort ifra. Ble du kristen eller muslim, forsvant de onde egenskapene jødene ble forbundet med som ved et trylleslag.

Men så muterte det med den moderne antisemittismen, og fra slutten av 1800-tallet kunne ikke jødene lenger konvertere seg bort ifra sin iboende ondskap. De måtte utryddes.

Derfor ble min bestefar Benjamin, som jeg er oppkalt efter, sammen med mange andre av mine slektninger hentet av norsk politi og sendt til Auschwitz for å bli myrdet.

Det var ikke plass til oss jøder i Europa eller i Norge. Vi ble anbefalt å reise til det britiske Palestina-mandatet.

Det var heller ikke plass til oss i den arabiske verden. I løpet av få år efter 1945 ble over en million jøder fratatt alt de eide og kastet ut av de arabiske landene mot løsepenger.

Det ble slutten på over tusen års undertrykkelse i arabiske land. Det var fremdeles ikke plass til jødene i Europa, og i dag utgjør jødene fra arabiske land over halvparten av Israels befolkning.

Jødehatet og kravet om utsletting av Israel dyrkes av palestina-araberne fra barnehagen og oppover.

De utgjorde to prosent av befolkningen i de arabiske landene. I dag må de, sammen med jødene fra Europa, nøye seg med et Israel på mindre enn 0,2 prosent av det arabiske landområdet.

Men for mange er selv dette for mye, og de angriper Israel med et skred av myter som er designet for å utslette staten. Den gammeldagse antisemittismen rammer jødene på det individuelle plan.

Da det efter Holocaust gikk av moten ble det løftet opp på det kollektive plan, og nu er det den jødiske staten som rammes. De gamle mytene kunne ikke lenger brukes i sin opprindelige form, det blir for lett å gjenkjenne antisemittismen.

En del myter lever fortsatt i forholdsvis velgående. Eksempelvis at jødene styrer verdensøkonomien, politikerne og media og at Israel derfor kan holde på som landet gjør på tross av haugevis av fordømmelser i FN.

Jødene er de eneste ofrene for rasisme som blir fremstilt av rasisten med både lav og høy status. Jødene blir stereotypisert på samme måte som andre minoriteter som løgnere, tyver og en mindreverdig rase, men også som hvite, rike og at de kontrollerer verden.

Den siste myten, som blir spredd med antisemittisk hastighet, er falske påstander om at Israel er en apartheid-stat. Antisemittismen har mutert – igjen.

Som før tar antisemittismen opp i seg alle mulige og umulige temaer i tiden som så vendes mot Israel. Igjen bruker man de mest potente anklagene man kan finne.

Jan Benjamin Rødner. (Foto: Bjarte Bjellås)

Da FN skulle behandle spørsmålet om kvinners stilling var det bare ett land som ble gjenstand for kritikk – Israel. Landet blir kritisert for rosavasking, på tross av at Israel er langt fremme med likestilling for LHBT-rettigheter.

Interseksjonalitet, som er ment å føre undertrykte som svarte, kvinner og LHBT sammen, ekskluderer Israel og fratar jøder retten til å bli ansett som forfulgte og undertrykte med behov for beskyttelse.

Det grunnleggende er at jøden ikke teller. Kvinnebevegelse, homobevegelse, Black Lives Matter – jødene blir ekskludert. Gamle forestillinger om «jøden» kommer frem i mutert form.

Det ligger som en ryggmargsrefleks i tiden at jøden er hvit, rik og har enorm innflytelse. Dermed er det ikke noen grunn til å ha sympati med jøder.

Deres behov og deres synspunkter blir rutinemessig fortiet i media. Så også den jødiske staten som er uten naturlige alliansepartnere.

Palestina-araberne kan gjøre hva de vil uten at det blir reagert på, for de er definert som uskyldige stakkarer, uansett hvor selvforskyldt deres problemer måtte være.

Det forties at PLO, Hamas og PA krever en palestina-arabisk stat 100 prosent fri for jøder, og samtidig har frekkheten av å beskylde Israel for apartheid mens de selv står for det absolutte og ultimate apartheid.

Jødehatet og kravet om utsletting av Israel dyrkes av palestina-araberne fra barnehagen og oppover, finansiert av FN, EU og Norge uten at det får konsekvenser.

I april 1933 kunne man på lederplass i Aftenposten lese at «Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare mindredyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker.»

Slik ble jødene gitt skylden for sine forfølgeres misgjerninger. I dag blir det påstått at palestina-araberne ikke har noen annen mulighet enn å ty til vold, selv om de kunne fått sin egen stat ved å akseptere en av de mange fredsavtaler som har ligget på bordet.

Det er gått så langt at man kan lese i et læreverk fra Cappelen Damm at «folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk undertrykkelse og okkupasjon.» Ved sin mangel på motforestillinger er dette en grov usannhet.

På den måten legitimeres terror og vold mot sivile. Det er en nærliggende sammenheng mellom slik aksept av vold og drap mot sivile israelere og oppblomstringen av knivstikking og skyting i Norge.

I Klassekampen den 16/3 angrep Peder M. Lysestøl Israel hvor fornektelsen av jødiske rettigheter kom frem. Han skrev: «tankegodset (om den hvite mannens rett til å kolonisere) inspirerte også hvite europeiske jøder.»

Hvorfor hvite? For å fornekte jødenes behov for sikkerhet. Jødene defineres ved at de blir markert som hvite og rike kolonialister og derfor uten rett til sympati og meningsberettigelse.

Det spiller ingen rolle at jøder i likhet med folk flest ikke er rike, at veldig mange er melaninrike og at jødene ikke er i Israel som kolonister, men i kraft av 3000 års historisk tilknytning.

Under antisemittismen ligger en forestilling om at vi jøder ikke teller som verdige medlemmer av samfunnet. Våre stemmer blir ikke hørt, med mindre vi snakker om døde jøder. Derfor har antisemittismen kunnet mutere – jøder teller ikke.

Jan Benj. Rødner

Har du kommentarer til artikkelen?

Vi vil veldig gjerne høre din mening!

Én kommentar

  1. Misunnelse og sinne fordi jødene ikke vil omvende seg til andre religioner!
    En annen mulighet er også, enten så er enn uviten, dum eller full av f… vis enn tror på løgnene om det såkalte «palestinske» folk, land!
    I bunn og grunn handler det om ondskap!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart