Når folk fra Vesten kommer til Iran, treffer de folk som de tror styrer den islamske staten. Men det gjør de ikke. De mennene de treffer, er «ærendsgutter» eller skuespillere som spiller rollene til ledere. Men de som virkelig trekker i trådene, treffer ikke vestlige diplomater.
Siden den islamske revolusjonen i 1979 har Iran vært styrt av et skjult oligarki – fåmannsvelde – av teologiske ledere. Det er de som egentlig utformer politikken. De begrunner sin politikk med at revolusjonen ennå er truet av indre og ytre fiender. De ser på seg selv som en messiansk revolusjon som står i motsetning til strukturer som fremdeles gjenstår etter årtuseners styre av «korrupte» konger, emirer og khaner.
Lederskapet
I sentrum for det hele finner vi ayatollah Ali Khamenei, den «øverste veileder». Han representerer Allahs herredømme på jorden og har ubegrenset makt. De første artiklene i Khomeini-grunnloven fra 1979 sier at han også er «den øverste veileder» for alle muslimer i verden, enten de liker det eller ikke.
Alle ministre, guvernører og ambassadører må godkjennes av den «øverste veileder».
Ved siden av «lederens kontor» finner vi «basar og moske-nettverkene» som er blitt knyttet sammen i en nettverk av stiftelser, veldedige organisasjoner, aksjeselskaper, teologiske seminarer og organisasjoner.
Pengene
Den iranske staten er en av de rikeste i den muslimske verden. «Den øverste veileder» kontrollerer pengene også. Han har ca. 10 milliarder kroner i året som han kan gjøre med som han vil. Det er omtrent 8 % av Irans oljeinntekter.
Noen av de «revolusjonære stiftelsene» er blitt store forretningsforetak med virksomheter i hele Iran, og noen ganger utenlands også.
Stiftelsen for de fordrevne, for eksempel, har eiendeler til 550 milliarder kroner og en årlig omsetning på 70 milliarder. Bare det nasjonale oljeselskapet er større. Stiftelsen eier banker, fabrikker, hoteller og mye eiendom i Europa og USA. Den offentliggjør ingen regnskaper, og rapporterer bare til den «øverste veileder».
Det er anslått at slike stiftelser og forgreininger av dem kontrollerer 70 prosent av den nasjonale økonomien utenfor jordbruket og statlig industri.
Beslaglegging
Etter revolusjonen i 1979 beslagla Khomeini-regimet eiendeler fra ca. 130.000 «rike». I 1985-89 ble 75.000 hjem og forretninger tatt fra middelklassefolk i byer.
Fra 1994 ble anslagsvis 200 statlige foretak privatisert. Ofte betydde det at de ble overtatt av en liten gruppe politikere og mullaher som står den «øverste veileder» nær. Alle de omtrent 500 mullahene som har politiske stillinger eier aksjer i de samme bedriftene eller er med i styret på de revolusjonære forretningsstiftelsene. Disse topplederne er i stor grad knyttet til hverandre med familiebånd eller inngifte.
Herskerklanene har også fordelt mye av utenrikshandelen mellom seg. Våpenhandelen, verd 30 milliarder i året, blir styrt av «lederens kontor», som deler ut kontrakter til dem han liker. Utenlandske politikere får spesielle rabatter på oljen, denne ordningen blir også brukt til å finansiere terrororganisasjoner.
– I 2002 fant det iranske parlamentet at oljeministeren hadde brukt «gaver» til utenlandske «personligheter». Men han nektet å gå av, fordi han hadde gjort det etter ordre fra den «øverste veileder».
Kontroll
Dette oligarkiet bestemmer hvem som skal lede fredagsbønnen i alle de 400 byene i Iran. De deler ut stipender til 20.000 teologistudenter, og har dermed en fot innenfor de shia-muslimske seminarene hvor det lett kan oppstå opposisjon og har gjort det i de senere årene.
Alle sjefredaktører og direktører i mediebedrifter blir utpekt av den «øverste veileder». Oligarkiet eier en rekke store aviser.
Oligarkiet har egne sikkerhetstjenester. I alle departementer og statsbedrifter finnes minst en «venn av imamen». De mest sentrale departementene (innenriks, justis, sikkerhet) kontrollerer det fullstendig. Utenrikspolitikken blir styrt av en liten komite som bare rapporterer til den «øverste veileder». Forsvarsministeren er bare en nikkedokke. 25.000 elitesoldater er absolutt lojale mot den «øverste veileder».
Oligarkiet kontrollerer 15.000 «gatekjempere» (inkludert frivillige fra Libanon, Irak og Afghanstan), som griper inn mot folk som måtte ha den frekkhet å protestere mot noe i den islamske staten. De bruker baseball-klubber, kjøttøkser og andre «kalde våpen».
Lojale
1,5 – 2 millioner iranere tilhører et nettverk av lojalister. De får lån til lav rente til boliger og forretninger. De går foran i køen av folk som får reise til Mekka og ulike shia-helligdommer. Ofte betaler mullahene brylluper, sykehusopphold og ferier for dem. Deres barn får anledning til å utvikle sine karrierer.
Neste gang en representant fra EU drar til Teheran for å fortsette den 25 år gamle «konstruktive dialogen» – som da foregår med folk som har fine titler, men ikke betyr noe særlig – bør de be om å få snakke med de virkelige sjefene.
Kilde: Amir Taheri: Who rules Iran? i Jerusalem Post 03. april 2004.
