I tre land flyktet de fleste jødene over nokså kort tid: Libya, Jemen og Irak. Her skal vi se litt på jødenes flukt fra Jemen, som ligger sør for Saudi-Arabia på Den arabiske halvøya.
Bringe alle?
Da Israel var gjenopprettet i mai 1948, var landet helt nedkjørt økonomisk. Mange i Israel, også i regjeringen, mente at jødene fra arabiske land måtte få komme inn i Israel gjennom lang tid, altså at få skulle få komme om gangen. Dessuten kom mange av jødene fra arabiske land fra økonomier som lå langt tilbake for den israelske, og de hadde liten eller ingen utdanning som passet i israelsk økonomi.
Men Israels første statsminister, David Ben-Gurion, så det annerledes. Han mente at Israel måtte ta imot alle som ville komme, så raskt som mulig. Israel trengte flere innbyggere, og han var redd for at noen ville reise til andre land hvis de måtte vente på å komme til Israel. Dette mente han var så viktig at det måtte gå foran alt, også faren for at økonomien skulle bryte sammen.
Dårlig forberedt
De ulike meningene i ledelsen i Israel førte til at det ble forvirring også lenger nede i rekkene. Jødene i Jemen, som stod klar til å forlate Jemen i store flokker, fikk ikke klarsignal.
I mai 1949 inngikk jødiske organisasjoner en avtale med herskeren i Jemen, Imam Ahmad. Alle jøder skulle få lov til å dra. Men det var sterke begrensninger på hvor mye eiendom de fikk ta med seg. De måtte gå gjennom ørkenen til fots.
Tross denne avtalen holdt lederne i Israel igjen og ventet med å gi jødene i Jemen klarsignal. I denne uklare situasjonen kom Yosef Zadok inn på scenen. Han var selv en jøde fra Jemen, fra hovedstaden Sana’a. Han var kommet til det daværende Palestina i 1929, og var nå representant for Jewish Agency. Han sendte et brev hvor han oppmuntret jødene i Jemen til å gjøre alvor av sine planer og begi seg i vei.
Flukten
Fra juli 1949 av begynte den storstilte utvandringen. Ca. 45.000 av de ca. 50.000 jødene som var i Nord-Jemen forlot etter hvert landet. (I tillegg dro ca. 13.000 fra Sør-Jemen.) Jødene gikk til fots gjennom ørkenen til Aden (senere kalt Sør-Jemen), som var under britisk kontroll. Derfra dro jødene til slutt med fly til Israel i det som ble kalt ”Operasjon flygende teppe” og ”På ørnevinger”.
Men før de kom så langt, gjennomgikk mange av disse jødene store lidelser. Det stod ingen flyktningeleir klar til dem. Den jødiske organisasjonen (Joint Distribution Committee) hadde ikke ventet at så mange skulle komme på en gang, og de hadde forståelse for synspunktet med å la innvandringen til Israel gå over tid. I september hadde 13.000 jøder krysset grensen til Aden.
Da britene forstod hvor mange som kom, stengte de grensen, og den jødiske organisasjonen presset vel ikke så sterkt på som den burde for å holde den åpen. Resultatet var at 13.000 jøder til satt fast i det sørlige Jemen, i ørkenlandskap. De hadde gått en lang vei gjennom ørkenen, nå hadde de verken mat eller vann, de var utsatt for sykdommer, vær og vind og for utpressing av ørkenens folk. Mange døde. Ingen vet hvor mange. Men det fortelles om en familie på seks hvor fire døde. Det blir fortalt at mange så ut som skjeletter, utmattet og på grensen til døden. I andre kilder har vi sett at 98 % av jødene var syke da de kom fram.
Yosef Zadok fikk skaffet en del mat til flyktningene. Noen ble hentet av britene og brakt mer døde enn levende til sykehus og til flyktningleirer som etter hvert ble opprettet.
Dårlig behandlet i Israel
Da jødene fra Jemen kom til Israel, ble de møtt på en måte som de opplevde som meget respektløs. De fleste jødene som var i Israel, hadde bakgrunn i Europa. De betraktet jødene fra Jemen som primitive, uvitende stakkarer (det var en vanlig oppfatning av mørkhudede i Norge også rundt 1950). Staten Israel var ny, og ikke alt fungerte like godt heller. Mange Jemen-jøder opplevde å bli frastjålet gull og smykker. (Mange jøder hadde vært sølvsmeder.) Mange opplevde at hårlokkene som de (og mange ortodokse ellers) har, ble skåret vekk av ”moderne”, europeiske jøder uten hensyn til hva lokkenes eier mente. Det ble og blir også påstått at flere jemenittiske babyer ble stjålet fra foreldrene og gitt til europeiske jøder som ønsket dem.
Lojale israelere
Til tross for alt det Jemen-jødene hadde og har å klage på, har praktisk talt ingen flyttet tilbake til Jemen. Gjennom det meste av tida siden flukten i 1949-50 har stadig flere av de få jødene som var igjen, kommet seg ut – til Israel eller USA. For et par år siden var det ca. 200 igjen. Hvor mange som er igjen nå, vet vi ikke. Men de er i ferd med å komme seg ut på grunn av en ny bølge forfølgelse. Deres leder fikk valget mellom å bli muslim eller å bli drept.
Det er nok ikke lenge før jødenes historie i Jemen er definitivt slutt.
