Alan Baker er direktør ved Institute for Contemporary Affairs ved Jerusalem Center for Public Affairs og leder av Global Law Forum. Han er ekspert på internasjonal rett (folkerett) og var med på forhandlingene og utarbeidelsen av Oslo-avtalene med palestinerne, samt overenskomster og fredsavtaler med Egypt, Jordan og Libanon. Han har tidligere vært juridisk rådgiver og assisterende direktør i det israelske utenriksdepartementet, og Israels ambassadør til Canada.
I denne artikkelen fra januar 2013 oppsummerer han over 10 punkter det han mener er det folkerettslige grunnlaget for Israels nærvær på Vestbredden.
1. Etter at Israel tok kontroll over området i 1967 ble Haag-konvensjonen fra 1907 om landkrig og Den fjerde Genève-konvensjonen fra 1949 ikke ansett å være aktuelle for området Vestbredden (Judea og Samaria), ettersom kongedømmet Jordan, før 1967, aldri hadde rettmessig autoritet over det. Uansett har Jordan i ettertid gitt avkall på alle krav om suverenitet over området.
2. Israel, som administrerende autoritet i påvente av en endelig avklaring av områdets fremtid, har likevel valgt å implementere de humanitære bestemmelsene i Genève-konvensjonen og andre normer i internasjonal humanitær rett. Det ble bestemt for å sikre den lokale befolkningen grunnleggende dag til dag-rettigheter, samt å ivareta Israels rett til å beskytte egne styrker, og for å kunne bruke landområder som ikke er i privat lokal eie.
3. Artikkel 49 i Den fjerde Genève-konvensjonen, som forbyr massetvangsflytning av befolkning til okkupert område, slik Tyskland gjorde under Den andre verdenskrig, var verken relevant eller har noen gang vært ment å gjelde for israelere som selv velger å bo i Judea og Samaria.
4. Derav følger at påstander fra FN, europeiske ledere, organisasjoner og individer, om at israelsk bosettingsaktivitet representerer brudd på folkeretten, ikke har noe som helst juridisk grunnlag.
5. På tilsvarende måte er den ofte brukte betegnelsen «de okkuperte palestinske områdene» fullstendig unøyaktig og uriktig. Områdene er verken okkuperte eller palestinske. Ingen rettslig institusjon har noen gang fastslått at palestinerne har suverenitet over området eller at det tilhører dem.
6. Judea og Samaria er fortsatt omstridte områder mellom Israel og palestinerne. Det er bare resultatet av sluttstatusforhandlinger som kan endre på det.
7. At de israelske lokalsamfunnenes tilstedeværelse i området er legitime følger av de historiske og lovlige rettighetene som det jødiske folk – som en urbefolkning – har til å bosette seg i området. Retten er innvilget i overenstemmelse med gyldige og bindende juridiske institusjoner anerkjent og akseptert av det internasjonale samfunnet. Disse rettighetene kan ikke oppheves eller bli stilt spørsmål ved.
8. Det palestinske lederskapet, ifølge den fortsatt gyldige Interimsavtalen fra 1995 (Oslo 2), samtykket til og aksepterte Israels fortsatte tilstedeværelse i Judea og Samaria i påvente av sluttstatusforhandlinger, uten noen restriksjoner for begge parter når det gjelder planlegging, soneinndeling eller oppføring av hjem og samfunn. Derav følger at påstander om at Israels nærvær i området er ulovlig, ikke har noe grunnlag.
9. I Oslo-avtalene forpliktet det palestinske lederskapet seg til å avgjøre alle utestående saker, inkludert grenser, bosetninger, sikkerhet, Jerusalem og flyktninger, kun ved forhandlinger og ikke ved ensidige tiltak. Det er et brudd på avtalene når palestinerne krever en stans i bosetningsaktiviteter som betingelse for å komme til forhandlinger.
10. Ethvert forsøk gjennom FN eller lignende institusjoner på å ensidig endre områdets status vil være et brudd på palestinernes forpliktelser nedfelt i Oslo-avtalene og skade de forskjellige avtalenes helhet og gyldighet. Det kan åpne opp for at Israel gjør tilsvarende ensidige tiltak.
