Dow Marmur er liberal jøde. 26. mai 2014 hadde han en artikkel i sin faste spalte i Toronto Star. Artikkelen bygger på en tale han holdt til representanter for United Church of Canada, altså et kanadisk kirkesamfunn.
Et av hans hovedpoeng var slik, fritt gjengitt:
Bernard Lewis, den fremtredende historikeren med Midtøsten som spesialitet, skiller mellom å være pro-arabisk og å være anti-israelsk. Den som er pro-arabisk forsøker hele tiden å fremme saker som er gode for araberne. Den som er anti-israelsk støtter også araberne, men bare når det er jøder på den andre siden.
Jeg vil ta noen eksempler: Man støtter ivrig palestinerne når det samtidig kan brukes til å kritisere Israel. Når libanesere, jordanere, syrere eller andre er palestinernes motpart, er iveren vesentlig mindre.
De er veldig opptatt av at palestinerne er okkupert. De er vesentlig mindre opptatt av at tibetanerne er okkupert av Kina.
De er veldig engasjert i enhver urettferdighet, og «urettferdighet», som rammer kristne der hvor jødene kan få skylda. Men de er oppsiktsvekkende lite engasjert i lidelsene kristne gjennomgår i muslimske land: Kopterne i Egypt, kristne i flyktningleirer i Irak og Jordan, hvordan kristne blir mishandlet av Hamas i Gaza, hvordan den kristne befolkningen gjennomgår en dramatisk reduksjon i de muslimske landene.
Hvorfor er så mange ledere i United Church of Canada av den typen som er mer anti-israelske enn pro-arabiske? Det undrer Marmur seg over.
