Kom til MIFF Forum

NRK oppmuntret til politisk kamp mot den jødiske staten! Send din klage og bli medlem av MIFF i protest!

Hva kan Gazas historie fortelle oss? Hvem er det som hater sivilbefolkningen der?

Yahya Sinwar, leder for Hamas. (Foto: Attia Muhammed/Flash90)
Hvis man ser på hvordan verdenssamfunnet har behandlet Gazas befolkning, kunne man tror at de hatet dem. Eller er det Israel de hater, og Gazas befolkning blir bare brukt som kanonføde?

De siste 500 årene, minst, har Gaza-stripen vært i en bakevje. Ingen har noensinne virkelig investert i Gaza eller befolkningen der. De siste 100 årene er Gaza og områdets innbyggere i stadig større grad blitt brukt som brikker i et spill, av både araberne og det internasjonale samfunnet, i deres forsøk på å rakke ned på Israel og jødene. I krisetider foretrakk det internasjonale samfunnet, ledet av FN, døde Gaza-beboere fremfor å miste sine pressmidler på Israel. Paradoksalt nok, og helt motsatt av den vanlige oppfatning, gjorde Israel mer for Gaza-stripen og befolkningen der enn noen av områdets tidligere, forskjellige herskere, og hadde ikke det internasjonale samfunnet hatet Gazas innbyggere så sterkt, kunne situasjonen deres vært dramatisk forskjellig fra i dag.

Gaza under osmanerne

I 400 år (1517–1917) var området som i dag er kjent som Gaza-stripen en del av det osmanske riket. Det var ikke anerkjent som et selvstendig område eller et område uløselig knyttet til Judea og Samaria [slik pro-palestinske talsmenn hevder i dag]. Under det osmanske styret var det varierende økonomisk aktivitet, avhengig av omstendighetene og identiteten og forbindelsene til den sittende guvernøren.

Gaza under mandatperioden

Etter første verdenskrig og det osmanske rikets fall ble Gaza-stripen innlemmet i området som kom under Storbritannias kontroll. Etter Balfour-erklæringen (1917), fredskonferansen i Paris (1919), San Remo-konferansen (1920) og Folkeforbundets mandat for Palestina kontrollerte Storbritannia området med den ene hensikt at det skulle bli en del av det jødiske, nasjonale hjemland. Et av de viktigste tiltakene til Storbritannia under mandatperioden (1922–1948) var å ferdigstille den offisielle grensen som skilte Egypt fra Gaza-stripen.

Etter at Storbritannia sviktet mandatet og kapitulerte for arabisk vold, innlemmet FNs delingsplan fra 1947 Gaza-stripen i «araberstatens» territorium. Etter at de arabiske landene høytidelig hadde forkastet delingsplanen, valgte de i stedet å starte en krig mot den vordende jødiske staten. Selv om Israel klarte å overleve angrepet fra fem arabiske hærer, ble Gaza-stripen fortsatt liggende under egyptisk kontroll da kampene ble avsluttet. Bortsett fra en kort periode mellom 1956 og 1957 forble stripen under egyptisk kontroll fra 1948 til 1967.

De arabiske landene avviser Israel

I denne perioden dukket det opp klare tegn på både araberlandenes og det internasjonale samfunnets forakt for innbyggerne på Gaza.

Ifølge FN-statistikk vokste befolkningen på Gaza-stripen under Israels frigjøringskrig fra rundt 70.000 til 270.000.[1] Under de multilaterale diskusjonene som fulgte etter krigen, tilbød Israel seg å legge Gaza-stripen bak grensene til den jødiske staten og gi alle innbyggerne fullt israelsk statsborgerskap.[2] Om tilbudet hadde blitt akseptert, ville Gaza-stripen i dag vært en integrert del av Israel, alle innbyggerne ville hatt fullt statsborgerskap, og både området og de som bodde der ville ha delt og nytt godt av Israels fremskritt.

Hverken araberstatene eller det internasjonale samfunnet brydde seg imidlertid om skjebnen til Gazas innbyggere, enten de var unge eller gamle. Araberlandene avviste tilbudet og foretrakk å fortsette sin kamp mot Israels rett til å eksistere. Det internasjonale samfunnet tillot på sin side araberlandene å avvise tilbudet uten å legge frem noe seriøst alternativ.

I motsetning til Jordans mislykkede krav om eierskap til Judea og Samaria [jordanerne kalte det Vestbredden] hevdet Egypt aldri at de hadde noe eiendoms- eller suverenitetskrav på Gaza-stripen. Landet bare administrerte stripen under en evigvarende militær lov, og ga aldri innbyggerne noe egyptisk statsborgerskap.

Den kolossale UNWRA-fiaskoen

Det internasjonale samfunnets forakt for innbyggerne i Gaza kom ytterligere til uttrykk ved dets passivitet. Samtidig som det tillot egypterne å nekte Gazas innbyggere enhver mulighet til å etablere seg, statsborgerskap og rettigheter, klarte ikke det internasjonale samfunnet å gi Gazas befolkning noe alternativ. Mellom 1948 og 1967 ba ingen FN-resolusjon Egypt om å avslutte sin illegale okkupasjon av stripen og trekke seg ut eller anerkjenne den nye arabiske staten som FNs delingsplan foreslo. Områdene som nå så ofte blir omtalt som «okkuperte palestinske territorier» ser ikke ut til å ha vært «palestinske territorier» før de ble frigjort av Israel i 1967.

I stedet for å utvikle en omfattende løsning for Gazas innbyggere bestemte de arabiske landene og det internasjonale samfunnet seg for å opprette United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA), FN-organisasjonen som utelukkende jobber med ikke-jødiske «palestinske flyktninger».

UNRWAs eneste eksistensberettigelse er å videreføre den falske drømmen om at de «palestinske flyktningene» til slutt vil oversvømme Israel og derved ødelegge Israel som en jødisk stat både demografisk og demokratisk.[3]

Til tross for at UNRWA har mottatt flere titalls milliarder dollar i internasjonal støtte i de 74 årene siden den ble opprettet, har organisasjonen, i samsvar med sitt oppdrag og dessverre for Gazas innbyggere, ikke klart å finne en permanent løsning på problemet med «palestinske flyktninger». Tvert imot. Siden UNRWA ble opprettet, har antallet «palestinske flyktninger» vokst fra de opprinnelige 711.000[4] til mer enn seks millioner mennesker. Ifølge UNRWA har de opprinnelige 200.000 «palestinske flyktningene» som slo seg ned i Gaza i 1948 formert seg i svimlende fart og teller nå ikke mindre enn 1.577.722 mennesker.[5] Ifølge statistikk fra UNRWA er merkelig nok mer enn 20 prosent av de opprinnelige «flyktningene», som nå er mer enn 80 år (41.842 mennesker), fremdeles i live og bor i Gaza.

I 74 år har UNRWA sørget for at Gazas innbyggere og andre «palestinske flyktninger» fremdeles er statsløse, lever i fattigdom og er konstant avhengige av internasjonal hjelp.

Gaza under israelsk styre

Da Israel frigjorde Gaza fra den egyptiske okkupasjonen, begynte innbyggerne der å få det bedre. Ikke bare lot Israel dem komme inn i Israel for å jobbe, noe som tillot betydelig vekst, de begynte også å knytte Gaza til israelsk infrastruktur som elektrisitets- og vannforsyning.

Gaza under palestinsk myndighet

Til tross for den positive forandringen nektet de arabiske landene å akseptere det israelske nærværet på stripen, og fant opp den falske anklagen om at Israel var en «okkupant». Over tid ble retorikken mot Israel som «okkupant» mer og mer intens, til Israel gikk med på å tre inn i Oslo-avtalen med Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) og berede grunnen for opprettelsen av Den palestinske selvstyremyndigheten (PA).

I stedet for å jobbe for behovene til innbyggerne i Gaza underla PA, med hjelp fra det internasjonale samfunnet, seg igjen befolkningen i Gaza. Selv om PLO/PA lovet fred og demokrati, produserte de bare hjernevasking for å hate Israel, og oppfordringer til vold, mord og terror. Demokrati var en usikker størrelse, og valg fant sted bare to ganger, en gang i 1996 og igjen i 2006. De første valgene innsatte den diktatoriske ledelsen til Yasser Arafat og hans Fatah-parti, de andre valgene innsatte det diktatoriske styret til Hamas, internasjonalt betegnet som en terrororganisasjon.

Israel forlater Gaza

I samsvar med sitt mål om å ødelegge Israel satte PLO/PA i september 2000 i gang en terrorkrig. Under krigen, som varte til 2005, utførte palestinske terrorister tusenvis av terrorangrep. Den israelske statsminister Ariel Sharon bekymret seg over den økte trusselen mot israelske borgere som hadde slått seg ned på Gaza-stripen og problemene med å beskytte dem, og bestemte seg for å trekke seg ut av området. I september 2005 fullførte Israel derfor en fullstendig tilbaketrekning av alle israelere fra Gaza-stripen og trakk ut alle militære styrker til våpenhvilelinjen man forhandlet frem i 1949 på slutten av Israels frigjøringskrig. Gaza, inkludert en avansert jordbruksindustri, ble i sin helhet overgitt til palestinske selvstyremyndigheter (PA).

Hamas tar kontroll over Gaza

Kort tid etter at Israel forlot Gaza, i januar 2006, avholdt PA parlamentsvalg. Som et nytt eksempel på forakten for innbyggerne i Gaza, overtalte PA og det internasjonale samfunnet Israel til å gå med på at Hamas deltok i valget. Selv om PAs formann, Mahmoud Abbas, gjorde sitt ytterste for å manipulere valget til fordel for sitt Fatah-parti, vant Hamas og fikk 74 av de 134 plassene i PA-parlamentet. Etter en urolig periode tok Hamas ett år senere, sommeren 2007, kontroll over Gaza-stripen. Idet de overlot Gazas innbyggere til sin skjebne, protesterte det internasjonale samfunnet heller ikke da mot styret til en terrororganisasjon over området, men utviklet i stedet en bevisst blind politikk og omdøpte terroristene til Gazas «de facto» ledelse.

Under dekke av å uttrykke bekymring for Gazas innbyggere strømmet bred internasjonal støtte inn på bankkontiene til Hamas i 16 år. Med den internasjonale hjelpen ble Hamas og deres ledelse rike, mens den vanlige Gaza-innbyggeren forble fattig og utarmet. I stedet for at hjelpen gikk til å utvikle Gaza, brukte terroristene ressursene til å bygge hundrevis av kilometer[6] terrortunneler.

Til tross for at Israel trakk seg ut og Gaza-stripen ble kontrollert av en terrororganisasjon, nektet det internasjonale samfunnet å gjøre Gazas innbyggere og deres ledelse ansvarlige for handlingene deres. I stedet for å kreve at Hamas og innbyggerne oppga sitt ønske om å ødelegge Israel, hånte det internasjonale samfunnet folkeretten og fant opp den enestående påstanden om at Israel fortsatt var en «okkupant» i Gaza. Ikke i noen annen situasjon i verden blir et land betraktet som en «okkupant» av et annet område uten «støvler på bakken» og uten å utøve effektiv kontroll.

Fra 2006 til og med 6. oktober 2023 sendte terroristene i Gaza titusenvis av raketter inn i Israel uten hensyn til at de rammet sivile mål, og gjorde hundrevis av forsøk, mange vellykkede, på å infiltrere Israel og utføre terrorangrep. Disse angrepene endte uunngåelig i krigslignende «voldsspiraler» mellom Israel og terrorister fra Gaza.

I stedet for å fordømme terroristene og deres morderiske handlinger og gjøre dem ansvarlige for sin aggresjon, valgte det internasjonale samfunnet igjen å overlate innbyggerne i Gaza til sin skjebne og til deres terroristledelse, og foretrakk å konsentrere all kritikk om Israels selvforsvar.

7. oktober-massakren

Om det internasjonale samfunnets forakt for Gazas innbyggere ikke var tydelig tidligere, etterlater deres handlinger etter massakren 7. oktober ingen tvil.

7. oktober 2023 infiltrerte mer enn 3.000 terrorister Israel fra Gaza, ledet av Nukhba-styrker fra Hamas. Terroristene myrdet mer enn 1.200 israelere og andre nasjonaliteter. Noen ble torturert, noen brent levende, noen voldtatt, og noen halshugget. I tillegg ble 240 andre – menn, kvinner, barn, spebarn, handikappede, eldre og syke – tatt som gisler.

Israel reagerte ved å erklære total krig mot Gaza-terroristene. Som en del av operasjonen angrep israelske styrker tusenvis av mål fra luften, havet og på bakken. Under forberedelsene til bakkeoperasjonen anbefalte Israel at sivilbefolkningen nord på Gaza-stripen forlot hjemmene sine og reiste sørover.

For å sette situasjonen i sammenheng er det avgjørende å merke seg at Gaza-stripen bare er 41 kilometer lang, fra seks til tolv kilometer bred, og dekker et område på 365 km2. Det bor omtrent to millioner mennesker der. På grunn av kampene i nord ble mer enn 800.000 mennesker forflyttet.

Egypt og det internasjonale samfunnet nekter å gi Gazas innbyggere sikkerhet.

Under normale omstendigheter resulterer en krigssituasjon nesten alltid i at flyktninger blir tvunget til å forlate sitt land. Som et resultat for eksempel av krigen mellom Russland og Ukraina ble mer enn 6.332.700 ukrainere flyktninger.[7] Som et resultat av borgerkrigen i Syria ble omtrent 5,5 millioner syriere tvunget til å forlate Syria og ble flyktninger.[8]

Til tross for den høye intensiteten i krigen i Gaza, som ble forsterket av det begrensede arealet og den store befolkningstettheten, skapte krigen merkelig nok ingen nye flyktninger ut av området.

Mens Gaza er omgitt i nord og øst av Israel og i vest av Middelhavet, deler Gaza også en grense med Egypt. I stedet for å ønske sine arabiske brødre velkommen nektet Egypt folk fra Gaza å ta seg inn på Sinai-halvøya og søke trygghet. Kort tid etter at krigen startet stilte Egypt angivelig[9] opp stridsvogner og panserkjøretøyer langs grensen til Gaza for å hindre folk fra Gaza i å flykte fra krigen. Til tross for at man åpenbart satte Gazas innbyggere i livsfare, forble det internasjonale samfunnet skammelig nok taust stilt overfor Egypts følelsesløshet. Ingen FN-resolusjon krevde at Egypt skulle vise menneskelighet overfor befolkningen på Gaza, og ingen FN-resolusjon fordømte deres beslutning om å nekte å gi dem asyl. Selv om Skottlands førsteminister, Humza Yousaf, tilbød[10] folk fra Gaza asyl i Skottland og oppfordret også Storbritannia og det internasjonale samfunnet til å gjøre det samme, skjedde det ingenting. Også Canada sendte ut positive signaler og innførte[11] mildere regler for å la folk fra Gaza søke asyl, men hittil har ingen fra Gaza kunnet dra nytte av forandringen.

Verden hater folk fra Gaza

Gitt den gjennomførte holdningen fra det internasjonale samfunnet og dets stadige beslutninger om å ignorere Gazas befolkning – og til og med la dem stå i livsfare – ville man ikke ta helt feil om man trakk den konklusjonen at verden hater Gazas befolkning.

Det finnes imidlertid en annen mulig konklusjon, som ikke er mindre skjendig.

Det er mulig at det internasjonale samfunnet faktisk ikke hater Gazas befolkning. Derimot hater det internasjonale samfunnet Israel og er villig til å gjøre sitt ytterste for å rakke ned på og fordømme den jødiske staten. For å tjene denne hensikten bruker det internasjonale samfunnet Gazas befolkning som brikker og kanonføde. Livene til befolkningen i Gaza teller ikke for det internasjonale samfunnet med mindre de kan brukes som våpen mot jødene og den jødiske staten.


[1] https://www.un.org/unispal/document/auto-insert-210462

[2] A/1367/Rev.1 of 23 October 1950 (archive.org)

[3] https://palwatch.org/page/18090

[4] https://web.archive.org/web/20110822123836/

http:/unispal.un.org/unispal.nsf/b792301807650d6685256cef0073cb80/93037e3b939746de8525610200567883?OpenDocument

[5] UNRWA Population Dashboard – End 2nd quarter 2023 – https://www.unrwa.org/what-we-do/relief-and-social-services/unrwa-registered-population-dashboard

[6] I desember 2016 antok Israel at Hamas allerede hadde gravd ut mer enn 450 kilometer med tunneler.

[7] UNHCR – https://data.unhcr.org/en/situations/ukraine

[8] UNHCR – https://www.unrefugees.org/news/syria-refugee-crisis-explained

[9] https://www.timesofisrael.com/liveblog_entry/egypt-stations-tanks-near-rafah-border

[10] https://news.sky.com/story/first-minister-calls-for-uk-to-take-palestinian-refugees-12986386

[11] https://www.canada.ca/en/immigration-refugees-citizenship/news/2023/12/immigration-measures-to-help-people-affected-by-the-israelhamas-conflict.html

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart